– fra psykologi til politikk
I 1990 nådde Erling Kagge og Børge Ousland Nordpolen. De var de første som gjorde det uten annen trekkraft enn egne muskler. Slik skrev de seg inn i en tradisjon av polarhelter.
I boken Nordpolen medgir Kagge at noe av motivasjonen var å bevise hvem han var overfor faren. I et intervju nevner han sitt farskompleks: «Jeg følte ikke at jeg fikk støtte», det var en manglende anerkjennelse hjemme.
At ønsket om farens aksept var drivkraft i et ekstremt polarprosjekt, kan si noe om hvilken psykologisk betydning anerkjennelse kan ha. Vi hungrer etter den, vi er villige til å kjempe for den, ja, risikere livet.
Psykologisk preger anerkjennelse våre første leveår. Vi må helst bli tatt imot som den vi er i samspillet med foreldre. Men behovet er der i varierende grad livet gjennom. I essens handler det om at vi er personer for hverandre, at vi evner å ta innover oss hverandres ståsted; at vi ikke overser, neglisjerer, støter bort eller kategoriserer. Anerkjennelsen er et relasjonelt fenomen. Den understøtter fellesskap og tilhørighet – i privatlivet, på jobb, i fritidsaktiviteter, overalt hvor vi møtes.
Men anerkjennelsen er samtidig også politikk. Understøttet av teorier som ser den som et spørsmål om rettferdighet, vil grupper – ofte med god grunn – mene seg systematisk miskjent, og på dette grunnlaget mobilisere for aksept og respekt fra resten av samfunnet. Politisk kamp for anerkjennelse føres gjerne av grupper, eller kollektive identiteter, basert på seksuell orientering, etnisk bakgrunn, kjønn, hudfarge, funksjonsevne osv.
Tradisjonelt har rettferdighet handlet om fordeling av materielle goder. Med anerkjennelsens ankomst har det skjedd en forskyvning: Menneskers aksepterende holdning overfor hverandre, er blitt et rettferdighetskriterium. Bevegelsen Black Lives Matter jobber for eksempel for at svarte liv skal bli «bekreftet» (affirmed).
Politisk mobilisering for anerkjennelse er gjerne et ønske om inkludering på linje med alle andre. Man sikter mot en utvidelse og berikelse av fellesskapet. Det kan likevel stilles spørsmål til anerkjennelse som politisk prosjekt. Vil det ikke også stimulere til en alles kamp mot alle om relativ posisjon? Og kan ikke en allment utbredt anerkjennelses-ideologi bidra til konformitet i samfunnet? Det kan bli vanskeligere å ytre seg fritt og beholde særpreg. Om livet handler om anerkjennelse, blir det desto mer alvorlig å støte andre.
Anerkjennelsens psykologiske side reiser også noen spørsmål. Blir det for mye anerkjennelse og skryt til barna? Kan anerkjennelse lede til uheldig kravmentalitet? Er det fruktbart som livsstrategi å være opptatt av anerkjennelse, som egentlig innebærer en eksistensiell avhengighet av andres gunst? Kanskje kan en meditativ praksis, der forankring søkes i en selv, bidra med et korrektiv.
Anerkjennelse er et komplekst fenomen: vitalt menneskelig behov; grunnlag for rettferdighet; potensial for konflikt mellom grupper; risiko for å miste seg selv i jakten på andres aksept; invitasjon til kravmentalitet med mer. Dette Dyade utforsker spennet.
God lesning!
Dag Jenssen
