- På 1990-tallet holdt jeg en gang Acems gruppepsykologiske kurs "Våre ulike selv" på Taiwan, forteller Halvor Eifring. - Det var en interessant erfaring, som bidro til å forme mine tanker og ikke minst mine spørsmål om gruppedynamikk i kinesisk kultur.
På et tidspunkt i kurset får deltagerne 20 minutter til sammen å male et stort bilde, men uten å kunne snakke sammen underveis. I løpet av de 20 minuttene er det tydelig at det oppstår konflikter. Noen maler over det andre har malt og vekker irritasjon. Andre føler seg presset ned i et hjørne. Da tiden er ute, og man skal dele erfaringer, uttrykker alle at dette var en fin erfaring. Alle kommentarer er positive. Det var så fint å male sammen, det skaper samhold, og resultatet ble så flott, dessuten lærte man masse av det. Først etter en lang stund innrømmer en av deltagerne at hun slett ikke syntes det var noe hyggelig med knivingen underveis, og hun er på randen av tårer. Men til tross for at gruppelederen gjør sitt for å støtte og tydeliggjøre denne ene avvikende stemmen, velger de øvrige gruppemedlemmene å fortsette som om hele seansen ikke hadde vært annet enn lutter harmoni.
HARMONI
Det er ikke tilfeldig at situasjonen fant sted i et land der samværet er formet av kinesisk kultur. Sammenlignet med vestlig kultur er den kinesiske svært opptatt av å skape harmoni i gruppen. Man går lenger enn det som er vanlig hos oss, i å støtte hverandre, og man er ofte mer tilbakeholden med å si ting som kan såre andre. I noen tilfeller kan det gjøre det vanskelig å forholde seg til faktisk eksisterende, underliggende konflikter.
Situasjonen over kunne sikkert funnet sted hvor som helst på kloden. En god gruppeleder ville sikkert tolke den som et uttrykk for utrygg-het og konkludert at gruppen trenger mer tid og støtte før den kan nærme seg noe av det som rører seg under overflaten. Det er sikkert sant. Men det er også sant at mange grupper har en tendens til ikke å komme så veldig mye videre, selv om man gir dem tid og støtte. Hvordan skal man forstå det? Jeg føler ikke at jeg sitter med svaret, i beste fall noen brokker til et mulig svar.
SKAM
Skam er et nøkkelord. En av de ganske få kinesiske vendinger som tidlig ble lånt inn i vestlige språk, er uttrykket "tape ansikt". En som taper ansikt, blir avslørt på noe som gjør at han eller hun sitter igjen med en viss porsjon skam eller i det minst flauhet. Kinesisk har et usedvanlig rikt ordforråd knyttet til skam. Det viser seg dessuten at kinesiske barn lærer å formulere seg omkring skam på et tidligere tidspunkt enn vestlige (i hvert fall amerikanske) barn gjør. En undersøkelse gjort på Taiwan tyder på at 2 1/2 år gamle barn der behersker flere uttrykk for skam, og tilsvarende ser ut til å være tilfelle på det kinesiske fastlandet. Av amerikanske barn i samme alder forsto bare 10 prosent betydningen av ordet ashamed og 16,7 prosent embarrassed. Kanskje ville norske barn scoret høyere, men selv her er vel uttrykk som skammekrok og skam deg! ikke lenger på moten. Antropologer har forlengst konkludert med at kinesisk kultur er en skamkultur.(1)
A tape ansikt er å miste masken. Man klarer ikke å holde overflaten intakt. I taiwanesiske grupper tar ofte flauheten over. Man skjuler ansiktet bak hendene og smiler usikkert, tydelig pinlig berørt. Dette kan naturligvis gjøre det vanskeligere for taiwanesere å gjøre bruk av gruppeprosesser. Men det gjør også at det personlige man velger å dele i en gruppe, får langt større ladning enn hos oss. Jeg vet ikke om det er riktig, men man kunne tenke seg at dette også betyr at det har større kraft til å skape psykologisk forandring enn det ville hatt hos oss.
Det forutsetter imidlertid at den som åpner seg, blir møtt med empati. I eksempelet fra "Våre ulike selv" ble den avvikende stemmen møtt med forståelse fra gruppeleder, men ikke i særlig grad fra øvrige gruppedeltagere.
FORAKT
Kinesere og taiwanesere er ofte svært redd for hva andre skal tenke om dem. Ikke minst er frykten for å bli ledd av utbredt. Og de er slett ikke alltid nådige mot dem som slipper til tanker og følelser som ikke passer inn i den gjengse orden. De kan le av dem, kritisere dem og i verste fall utøse sin forakt over dem. Kinesiske foreldre nøler sjelden med å kalle egne barn "dumme"om det er noe de ikke får til. Kinesisk har ikke bare mange ord for skam, men også for forakt.
Skam og forakt kan være plagsomt nok blant venner. Der man ikke lenger er venner, kan det skape uforsonlighet. En amerikansk bedriftsleder i Kina hadde fått det for seg at han skulle la to av sine ansatte snakke ut om sine konflikter, til tross for at hans rådgiver rådet ham fra det. Resultatet var at de to ansatte skjelte hverandre ut etter noter, begge tapte ansikt og kom fra det med dype sår og en konflikt som ble så uforsonlig at de aldri mer var på talefot. I verste fall er det kanskje slike konflikter man åpner for om man forsøker å lage flerrer i den harmoniske overflaten.
AVHENGIGHET
Siden det å bevege seg inn i sårbare sider av sjelen oppleves mer risikabelt enn i vår kultur, er avhengighet av lederens støtte større. Det gjelder både på kurs å la "Våre ulike selv" og i gruppeveiledning knyttet til Acem-meditasjon. I mange tilfeller er det nok riktig av lederen i en kinesisk eller taiwanesisk gruppe å gi mer eksplisitt støtte enn han eller hun ville gjort i vestlig sammenheng, for uten slik støtte blir ikke deltagerne trygge nok til å åpne seg.
Deltagernes bevisste eller ubevisste jakt på støtte får ofte form av søken etter gode råd. Dette er særlig tydelig i meditasjonsveiledning, der mange forventer klare instrukser snarere enn åpen introspektiv prosess. Og selv om lederen motstår fristelsen til å gå inn i rollen som rådgiver, gjør neppe alle deltagerne det. Rollen som rådgiver gir en god selvfølelse, og den er sterkt stimulert av kulturelle normer. Den fungerer som lynavleder i gruppen når noen nærmer seg et tema som både vedkommende selv og øvrige gruppedeltagere føler seg usikre og pinlig berørt ved. De gode rådene er sikkert velmente, men gjør det ofte vanskelig å bli kjent med underliggende følelser.
Acems gruppepsykologiske aktiviteter er gjerne en blanding av åpne og styrte prosesser. Kurset "Våre ulike selv" har ganske mye styrt prosess. Det er kanskje også grunnen til at det har fungert godt på Taiwan, selv om denne artikkelen har konsentrert seg om et eksempel på det motsatte. Men etter styrte oppgaver (som det å male et bilde sammen uten å snakke) følger åpen samtale med deling av erfaringer. Og her kan avhengigheten av klare instrukser skape problemer. Mange blir tause og passive, eller lar samtalen bevege seg på overflaten.
LYDIGHET
Avhengigheten av autoriteter stimuleres av tradisjonell kinesisk kultur, der disiplin og respekt for foreldre står svært sentralt. Mange studier viser at barn tidlig lærer å kontrollere egne uttrykk for følelser, samt å tolke foreldres ansiktsuttrykk, så de kan handle etter deres ønsker. Oppdragelsen legger stor vekt på lydighet, rett adferd, impulskontroll og sosiale forpliktelser, og mindre vekt på selvstendighet, selvhevdelse og kreativitet. Dette er felles for vidt forskjellige kinesiske samfunn, for eksempel i Kina, Taiwan og Singapore. (2)
KROPP
Ett av flere mål med meditasjonsveiledning i gruppe, som gjerne følger etter lange medi-tasjoner, er å gripe tak i det emosjonelle stoffet meditasjon har rørt ved. Virkningen av Acem-meditasjon er utvilsomt den samme i kinesisk kultur som i vestlig. Likevel skal det langt mer til før kinesere og taiwanesere deler emosjonelt stoff i gruppesamtaler.
Om de i hele tatt bruker gruppen til å nærme seg eget ubehag, dreier det seg svært ofte om kroppslige snarere enn psykologiske. Det er alltid nok å ta av. Mediterer man sammenhengende i tre timer eller mer, vil man naturligvis oppleve perioder med rastløshet, søvn, smerte eller behov for å skifte sittestilling. I utgangspunktet er slike erfaringer tydeligere enn de emosjonelle temaer, som gjerne beveger seg i en stille understrøm. Hvis man ikke er vant til å nærme seg det psykologiske feltet, og kanskje i tillegg er litt engstelig for det, kan man lett fylle tiden med diskusjon om sittestilling og kroppslige reaksjoner.
Kinesisk kultur (herunder kinesisk medisin) stimulerer opptattheten av kropp fremfor psyke. Hodepine, ryggplager, søvnløshet, mang-lende appetitt og fordøyelsesbesvær er vanlige kroppslige uttrykk for underliggende emosjonelle problemer. Mentale problemer er stigmatisert, og det er lettere å vekke andres medfølelse og støtte gjennom fysiske plager enn psykiske.
LIVSIDEALER
Denne artikkelen har sett på enkelte sider ved kinesisk kultur som kan gjøre det vanskelig å utnytte gruppepsykologiske prosesser optimalt. En del kinesiske livsidealer trekker i andre retninger enn dem som stimulerer selvforståelse i gruppe.
Man kunne utvilsomt- skrevet en lignende artikkel om vestlige livsidealer. Mange vestlige idealer stimulerer holdninger som hindrer en i å bruke gruppepsykologiske prosesser godt. Mitt inntrykk er likevel at vestlig kultur inneholder flere elementer som støtter opp om prosessen. Det er kanskje ikke å undres over. Den psykolo-giske forståelse slike prosesser bygger på, er jo utviklet i Vesten.
Samtidig skal vi ikke glemme at Acem Taiwan har hatt virksomhet i over 20 år, og at flere tusen kinesere og taiwanesere har del-tatt på meditasjonskurs og gruppeprosesser i Acem-regi. Mange av dem kommer igjen år etter år og får tydelig utbytte ikke bare av selve meditasjonsteknikken, men også av grup-pepsykologiske aktiviteter som meditasjons-veiledning og kurs av typen "Våre ulike selv". Om kinesisk kultur vektlegger idealer som ikke alltid stimulerer gruppepsykologiske og andre selvreflekterende prosesser, er det tydelig at de ikke utgjør noe absolutt hinder for utbytte av slike aktiviteter.
l Michael Harris Bond (red.) 1996: A Handbook of Chinese Psychology, Hong Kong: Oxford University Press, s. 180-81.
2 Op.cit. s. 148, 150, 154.
Fire vanlige stadier i hvordan en ny gruppe etablerer seg; 1. FORMING 2. STORMING Man stiller initiale spørsmål ved fremgangsmåte, lederskap og hensikten med gruppen 3. NORMING 4. PERFORMING (Tuckman, 1965) |