Dyade 2006/02: Alene men sammen

Nesten ingen andre skapninger fødes så hjelpeløse inn i verden som mennesket. I mange år er vi totalt avhengige av og prisgitt omsorgsfigurer for vår overlevelse. Vi vokser også opp med jevnaldrende og stifter egen familie, har arbeidskolleger, naboer, omgås venner, frivillige i foreningsarbeid etc. Vi er alle tettere eller løsere knyttet til sosiale grupperinger. Vi er skapt til samhandling, samvær, nærhet. Når vi blir syke, er i krise eller redde, søker vi til våre nærmeste. Samme atferd ser man hos de fleste pattedyr, den er nedfelt i våre gener og sikrer arten overlevelse. Vi er flokkdyr. Mennesker som isolerer seg, gjør det nesten alltid defensivt, som følge av skuffelse over betydningsfulle andre.
 Ikke bare er vi et sosialt dyr, men våre selvoppfatninger og forventninger er formet gjennom samspill med andre. Vi kan nesten si at vi skapes i den andres bilde. Gjennom oppveksten formes barnets selvbilder av hvordan de nærmeste ser, oppfatter og "leser" dets signaler, fra første dag. En voksen person med dårlige sosiale antenner har sannsynligvis selv vokst opp med foreldrefigurer med de samme trekkene. Vi har forventninger til hvordan vi blir oppfattet av andre, avhengig av hvordan vi selv i sårbar alder en gang ble tatt i mot.
 Når toåringen strekker armene frem, er det noen som løfter opp, er det noen som hører? Er omgivelsenes reaksjoner noe barnet kan åpne seg for, hengi seg til, eller må barnet beskytte seg mot dem, holde andre litt på avstand for å unngå skuffelse? Når en 40-årig bedriftsleder holder innlegg om årsregnskapet, forventer hun å bli gjenstand for andres vrede, har forberedt seg på å måtte slåss før møtet har begynt? Eller kan hun se at tilhørerne i utgangspunktet er nøytrale, at ingen nødvendigvis ønsker hennes hode på et fat?
 Når vi som voksne befinner oss i ansvarsposisjoner eller i et parforhold, kan vi se oss selv slik andre gjør? Noen kan være raske til å se egne ufullkommenheter og synes alltid at andre er mye dyktigere og morsommere. Men de fleste har nok lettere for å legge merke til uønsket atferd hos andre enn å se egne særheter. Evnen til å se seg selv gjennom andres øyne, er en av forutsetningene for å være en god leder, forelder eller partner.
 En ting er å se seg selv med andres øyne, like vanskelig kan det være å se andre slik de faktisk er, ikke fargelagt av våre ønsker eller forventninger. Ingen er så sosialt dyktige, kompetente og innlevende at de ikke har noe å lære på dette området. Selv om vi har hatt optimale oppvekstbetingelser, vil vi uvilkårlig kunne feiloppfatte, misforstå, mistolke og se oss selv og andre på måter som vi er aldeles alene om.
 Men kan sosial kompetanse kun læres gjennom prøving og feilig i livets skole? Nei, fordi vi velger selv hvem vi vil omgås og det er gjerne personer som bekrefter oss, som får oss til å tenke godt om oss selv. Slik velger man også ofte en partner. Men i et godt fungerende venne- eller parforhold er begge den andres viktigste korrektiv, en velmenende kritiker, fordi hun/han vil den andres beste og begge parter er aldri i tvil om det.
 Det finnes ikke mange tilbud i vår samtid hvor sosial kompetanse kan finjusteres, ikke sosial smartness, ikke smilekurs, ikke dyktiggjøring i manipulering, men utvikling av sosial sensitivitet. Det er ikke tilfeldig at Acem, som meditasjonsorganisasjon, gjennom 35 år har utviklet kurstilbud i utforsking av mellommenneskelig kommunikasjon, hvilket fremgår av Maria Gjems-Onstads artikkel i dette nummeret. Å øke ens selvinnsikt er ikke en syssel som tjener egen narsissisme, men kan bidra til at ens sosiale ferdigheter blir virkeliggjort i arbeid, nære forhold og sosialt engasjement. Et liv kan dermed få større radius, en person kan bli mindre sugd inn i snevre og selvopptatte sirkler som følge av hverdagens sentrifuge.
 Sitte i gruppe med fremmede og være personlig? Noen kan kjenne en viss uro bare ved tanken. Kanskje ligger det en frykt for at andre ville mislike en, hvis de fikk vite hvem man egentlig var. Igjen kan man, tenke tilbake til urmennesket, eller apeflokken, hvor overlevelsessjansen for den som ble utstøtt fra hulen eller horden var minimal. Dagens konvensjonelle normer tilsier at fellesskapets fallhøyde fortsatt kan være skremmende nok.
 Dette nummeret er slett ikke en fullstendig ABC i gruppepsykologi, bare noen ytterst få bokstaver i et langt alfabet.
  Turid S. Berg-Nielsen

Innhold
  
 Alene, men sammen
 Vi er skapt til samhandling, samvær, nærhet
 Noen ganger har ørene åpne armer
  Det hender noe med oss straks vi befinner oss i en gruppe. Vi oppfører oss annerledes
 Du og Milada
  Må det skje på julebordet?
 Arena for gode samtaler
  Acems kommunikasjonskurs gir mulighet til å oppdage, utforske og justere
 Formende møter
  Å Acem-meditere er et møte mellom meg - og meg. Å delta i gruppepsykologiske aktiviteter er et møte mellom meg - og deg.
 Meditative prosessgrupper
  Sammen bidrar langmeditasjoner og prosessgrupper til å fremme dyperegående vekst- og utviklingsprosesser
 Ditt eget teaterstykke
  I en kommunikasjonsgruppe kommer alle deltagerne med hvert sitt teaterstykke. Man gir hverandre roller og ser ikke fullt ut hvem man selv er
   Samspill, drøm og kjønnsrolle  
  Hva kan man få gjort i løpet av en helg? For mange er det tilstrekkelig å komme inn i viktige refleksjoner
 Gruppeprosess i en skamkultur
  Sammenlignet med vestlig kultur er den kinesiske svært opptatt av å skape harmoni i gruppen.
 Et blindeforbund
  Blindhet og trangen til å unngå kan forene. Arbeid i grupper kan avspeile hvorfor storsamfunnet må ha institusjoner og garantier som ivaretar alvor, høykultur og minoriteter