Meditative prosessgrupper - verbal eksistensiell fokusering

Lange meditasjoner bringer den mediterende nærmere eksistensielle sider som det er særlig meningsfylt å reflektere over. Kort etter langmeditasjoner på fordypelseskurs møtes utøverne daglig i såkalte prosessgrupper. i en verbal-sosial ramme utforskes temaer som var fremme under meditasjonen.
 Sammen bidrar langmeditasjoner og prosessgrupper til å fremme dyperegående vekst- og utviklingsprosesser, skriver Tor Hersoug.

Daglige meditasjoner hjemme varer normalt 20 til 45 minutter. I dem fylles gjerne bevisstheten med rester fra dagens inntrykk, fra stress og tretthet. Man slapper av, henter nye krefter og får god hvile. Over tid kan daglige meditasjoner også gi åpning mot dypere psykologisk materiale.

Langmeditasjoner varer mer enn én time. På vanlige retretter er lengden 3-4 timer. På fordypelseskurs er langmeditasjonene av 5-6 timers lengde eller mer; slike retretter strekker seg vanligvis over 1-3 uker. Lengden på meditasjon øker bare i beskjeden grad avspenningen. Derimot øker intensiteten på de indre prosesser som danner grunnlag for eksistensiell nyorientering og personlighetsendring.

AKTUALISERING
 Jo lengre meditasjoner desto sterkere blir tilgangen på dypere psykologisk og eksistensielt materiale, særlig hvis langmeditasjoner gjennomføres i flere påfølgende dager. Ulike spor fra ens livshistorie aktiveres. Det kan dreie seg om formende erfaringer, episodiske minner og psykiske strukturer som har dannet mønstre for hvordan vi håndterer følelser, tanker og sanseinntrykk. Slik tydeliggjøring kalles aktualisering. Det innebærer økt tilgjengelighet av uferdig livsmateriale som preger personligheten, innvirker på adferd og opplevelser og kommer til uttrykk i kort- og langsiktige livsløsninger.

Det materialet som aktualiseres i meditasjon, har tendens til umerkelig å påvirke meditasjonsutførelsen og skal møtes med ledighet. Det samme materialet preger tankemønstre og assosiasjoner også rett etter meditasjonen. Derfor holdes prosessgruppene umiddelbart etter dagens langmeditasjon. Ut fra den aktualiserte åpning kan man arbeide videre med det samme livsmaterialet i samtale i gruppen.

Aktualisering er ikke ensbetydende med bearbeidelse, integrering og personlighetsutvikling, men danner et nødvendig utgangspunkt for frigjørende endringer. Først må man bli mer kjent med materialet som kommer frem. Egen ettertanke i prosessgruppe kan gi mulighet til det, og er viktig for utbyttet og videre selvutvikling etter en fordypelsesretrett. Når man vinner større innsikt i ens følelser og antakelser om andre og verden, kan man begynne å forholde seg til dem på nye måter. Man får mer valgfrihet. Det legger grunnlaget for dypere forandring. Prosessgruppene utgjør et viktig tillegg til meditasjon for å fremme forandring.

FRAGMENTERT INNHOLD - INDRE SAMMENHENG
 Tankestrømmen i lange meditasjoner er i perioder nokså fragmentert. Innholdet kan tilsynelatende være uten sammenheng med det som foregår i sinnet. Umerkelig kan det påvirke utførelsen. På dypere plan kan sinnets ulike spontane aktiviteter likevel handle om ett og samme tema.

Vi skal ta for oss et eksempel. Det dreier seg om en deltager på fordypelseskurs. La oss kalle ham Terje. I sin langmeditasjon hadde han følgende fragmenterte tankestrøm:

Det startet med et visst sinne mot ektefellen etter en episode nylig der hun avslo å gå på kino for å se en film som han trodde begge kunne like. Han hadde god lyst til å se filmen, men ville ikke gå alene. Episoden var i seg selv bagatellmessig, men den etterlot klare emosjonelle rester. Siden gled tankene over på andre hendelser.

Innimellom metodelyd og tretthet så Terje for seg bildet av en kollega; hans ansiktsuttrykk etterlot en ubekvem følelse.

I én periode kjente Terje en ubehagelig, spent følelse i magen. Han syntes det virket forstyrrende på evnen til å gjenta metodelyden lett og uanstrengt, slik grunninstruksen lyder. Han følte at han måtte neglisjere ubehaget for at det ikke skulle bli for vanskelig å gjenta metodelyden. Det varte kanskje i 20-30 minutter; han så ikke på klokken.

Så ble Terje borte i meditasjonen, nesten som han sovnet. Kort etter ble han mer våken. Etter noen metodelydgjentagelser husket han en episode fra barndommen der han var sammen med sin to år eldre bror og noen av brorens kamerater. De fant på noe de skulle gjøre. Terje husket ikke hva det var, men han husket at han gjerne ville være med. De andre gikk imidlertid så fort at han ikke greide å holde følge. Han ble etter hvert stående tilbake – alene.

En annen episode ramlet også inn i ham. Han ba sin mor om hun kunne bli hjemme en gang hun var på vei ut. Fordi han syntes det var flaut, fortalte han ikke hvorfor; han var redd for å være alene i huset. Moren la ikke merke til guttungens følelser og feide ham av og gikk.

På overflaten er det ikke sammenheng mellom disse bruddstykkene av tanker, bilder og fornemmelser. Ved å reflektere over dem så Terje likevel sammenhenger. Kollegaen som dukket opp i meditasjonen, hadde for et par uker siden overtalt sjefen på jobben til å foreta en dreining av et større prosjekt. Endringen passet kollegaen og dennes nærmeste medarbeidere bra, mens Terje følte seg tilsidesatt og ble ganske lei seg.

I de forskjellige fragmentene kan vi se flere ulike spor. Ett av dem er preget av en viss fortvilelse og ensomhet. Én fellesnevner var blant annet at Terje ikke ble tatt hensyn til eller forlatt, et slags separasjonstema.

Da han ble spurt i gruppen om han gjenkjente den ubehagelige følelsen i magen fra situasjoner i livet forøvrig, kom han på at den minnet om en følelse han hadde hatt mange ganger, særlig som barn: angst for å bli alene, forlatt.

Terje kjente at han hadde tilbøyelighet til ikke å melde fra om hva han tenkte og følte; han var liksom redd for å bli ”utstøtt”. I stedet reagerte han i kroppen. Det kunne oppstå ubehag i magen – som i meditasjonen. Neste gang slike ubehagelige, kroppslige fornemmelser dukket opp i meditasjonen, ble utfordringen å akseptere deres tilstedeværelse, la dem være der, ikke prøve å undertrykke eller overse dem, samtidig som han gjentok metodelyden lett og uanstrengt.

Bildene og tankene fra langmeditasjonen sa ikke direkte at innholdet dreide seg om en spenning mellom avhengighet og separasjon på den ene siden, og på den andre selvstendighet, utfoldelse og større ansvar for eget liv. Ved veksling mellom deltagelse i prosessgrupper og langmeditasjoner gjennom flere påfølgende dager kom han til større klarhet om seg selv, samtidig som han fant økt ledighet i forhold til ubehaget i magen. Denne mestring av utførelsen, sammen med refleksjon i prosessgruppen, ledet etter hvert til innsikt i hvilke følelser som knyttet seg til de ulike episodene, bildene og kroppsfornemmelsene.

I prosessgruppen kjente Terje noe misnøye med at han i mange livssituasjoner hadde innrettet seg på en passiv måte. Han så etter hvert at han kunne forme sitt liv og sine relasjoner selv, og var besnæret av det. Gradvis begynte en prosess av forandringer i hans liv utenfor meditasjonen. I tillegg til at han mestret utfordringene i meditasjonsutførelsen bedre, ble de samme livsutfordringer håndtert bedre.

IKKE FORSTÅ FOR RASKT
 Lederens oppgave i prosessgruppene er å bidra til at deltagerne finner mer ut av sine livstemaer. Terje reflekterte over seg selv og sin meditasjonsutførelse ut fra de temaer som startet i langmeditasjonene. Prosessgruppen hjalp ham til å endre utførelsen i meditasjonen i retning av mer ledighet.

Som oftest kommer ikke ny innsikt og endret adferd i løpet av ett gruppemøte. Man trenger flere dager, tidvis mer. I noen tilfeller har deltagerne ikke så god kontakt med følelser og tanker til de bilder og episoder som kommer i meditasjonen. Hvorfor akkurat de eller de bildene dukker opp, kan fremstå som uforståelig også på prosessgruppemøtene. Det er ikke et mål å skulle ”forstå” alt, spesielt ikke med én gang. En aktiv søken etter å forstå innholdet fra meditasjonen kan hemme videre fremgang. Det viktigste ligger i endret indre utførelse. Derfra spres nye muligheter over i innsikt, handling og livsutfoldelse.

Det å tydeliggjøre for seg selv og finne en mer ledig utførelse i meditasjonen, sammen med det å snakke om det og kjenne etter, gjør at stoffet ofte arbeider videre i underbevisstheten. I ettersiget fra langmeditasjoner og prosessgrupper kommer ofte nye tanker, handlinger og livsløsninger.

DRAHJELP FRA ANDRE
 Det Terje deler av bilder, tanker og refleksjoner, kan få andre til å komme videre i sin prosess. Kanskje kommer noen på at, jo, de hadde også tanker om en relasjon som ikke er så grei. Terjes refleksjoner kan få andre til å åpne seg for nye tanker. Det én person sier om sine livstemaer, kan være fruktbart for andre deltagere og deres prosess. Likeledes kan drøftelser av utførelsen under aktualisering også hjelpe andre til å finne ut av sin meditasjonsutførelse.

Det å delta i en prosessgruppe kan bidra til større innsikt i hvordan man er og hvordan man reagerer som menneske. Gjennom langmeditasjon og prosessgruppe kommer man nærmere seg selv og tilsvarende sider ved andre gruppedeltagere, deres reaksjoner og refleksjoner. Deltagerne ser ofte at de har parallelle reaksjoner selv om deres livsforhold består delvis av forskjellige elementer og enkeltheter. Vi har alle lave og høye selvbilder. Vi kan være engstelige for å bli forlatt, vi har sider som er skambelagte, osv. Deltagelse i en prosessgruppe fører naturlig til mer aksepterende holdninger. Man forsones i større grad med det allmennmenneskelige og ufullstendige hos seg selv og andre.

I motsetning til en kommunikasjonsgruppe er en prosessgruppe ikke orientert mot relasjoner gruppedeltagerne imellom. Hvilke følelser person B får i forhold til person A når A forteller om sine temaer, er lite relevant og er normalt ikke noe som sies eller prøves stimulert i gruppen. Deltagerne forholder seg først og fremst til seg selv, ikke til relasjoner mellom en selv og andre.

Det er naturligvis opp til den enkelte hvor langt vedkommende vil gå i å eksponere personige temaer i prosessgrupper. Ikke alt behøver sies høyt. Lederen prøver å legge til rette for at gruppen ikke begrenser deltagerne fra å reflektere høyt sammen over sine livstemaer.

FELLES SPØRSMÅL – INDIVIDUELLE SVAR
 Å reflektere åpent sammen med andre etter langmeditasjoner oppleves ofte som lettende, berikende og livsfornyende. Prosessgrupper åpner gjerne for dypere eksistensielle spørsmål: Hva bruker jeg tiden min til? Hva gjør jeg med relasjonene til familie, venner, kolleger? Hvordan bruker jeg mine evner og muligheter? Spørsmålene er allmennmenneskelige. De har individuelle svar.

 Meditative prosessgrupper

er utviklet i Acem over flere år. De holdes etter lange meditasjoner på fordypelseskurs.

Prosessene er beslektet med meditasjonsveiledning i grupper, men de er mindre fokuserte på meditasjonsutførelse og mer på eksistensielle livstemaer som manifesterer seg i lange meditasjoner.

Prosessgruppen består ofte av 4-8 deltagere og én eller to ledere. I forbindelse med lange meditasjoner på fordypelseskurs finnes det kort tid etter alltid mulighet for veiledning. Det avsettes daglig god tid til prosessgrupper.

Elementer av prosessveiledning har Acem arbeidet med siden 1970-tallet. I 1995 kom dette arbeidet inn i mer systematiske former. Det ble utviklet egne kurs for denne type fordypelse. Siden har fordypelseskurs vært arrangert jevnlig.

Mange med søvnproblemer, stramme muskler og lettere psykiske plager kan ha glede av daglig meditasjon. acemmeditasjon kan bidra til at man får en annen holdning og kan lette plagene man måtte ha. fordypelseskurs og prosessgrupper er ikke lagt opp for mer behandlingstrengende, men for personer med interesse for å arbeide med eksistensielle temaer, finne dypere ro og indre forankring.

Produkter

Dyade 2006/02: Alene men sammen

 

Relaterte artikler

Ok