En ung kvinne var blitt i tvil om hvordan hun skulle gjenta lyden. Kanskje frykt for hva en åpnere bevissthet ville bringe?
På et veiledningsseminar i Acem stilte en ung kvinne et spørsmål knyttet til gjentagelsen av metodelyden. Da hun lærte å meditere, syntes hun teknikken var enkel og grei, men nå var hun kommet inn i en periode av tvil. Ville det være best å hjelpe til litt med muskler i tunge og hals, nesten som om hun skulle si lyden høyt? Eller ville det være bedre å tenke lyden i tankene uten noe forsøk på å gjøre den klar? Den første løsningen gjorde henne tryggere på at hun gjentok riktig lyd, mens den andre løsningen gjorde henne mer avslappet.
Jeg kjente ikke den unge kvinnen. Men det lille hun sa under seminaret, ga likevel et slags bilde av hvem hun var. Det er lett å kjenne seg igjen i hennes dilemma. Hun er ikke den eneste som dras mellom to måter å si lyden på – en lett, men flyktig, og en annen klar og fast, men med et snev av anstrengelse.
MER SUBTIL, MINDRE SIKKER
I ukene før hun kom på veiledningsseminaret, hadde den unge kvinnen fått et valg hun ikke hadde hatt i utgangspunktet. Til å begynne med hadde den litt hardhendte, men trygge og greie gjentagelsen av lyden med taleorganene føltes helt naturlig. Men nå var hun blitt i stand til å gjenta lyden lettere i sinnet. Da trengte hun verken å involvere tunge eller hals.
Det var en tilstand med flere nyanser og mer subtilitet, men prisen hun betalte, var økt usikkerhet. Var det virkelig lyden hun gjentok? Og hva skulle hun gjøre med en lyd som var så lett at tankene blåste den bort for et godt ord? Hun vekslet mellom de to måtene å ta lyden på og klarte ikke bestemme seg for hvilken som var best.
MELLOM FOKUS OG PERIFERI
Kvinnens dilemma gjenspeiler ulike måter å bruke oppmerksomheten på. Når metodelyden artikuleres tydelig, har oppmerksomheten et sterkt og klart fokus, og kontrasten til tankene som passerer i periferien er åpenbar. I jobb og andre krevende hverdagssituasjoner vil man utvilsomt ha utbytte av å fokusere tydelig på oppgaver og mål. Da den unge kvinnen lærte å meditere, var det i første omgang naturlig å ta med seg denne måten å fungere på inn i meditasjon også.
Når lyden gjentas lett i sinnet uten at taleorganene trekkes inn, blir også oppmerksomhetens fokus langt flyktigere, og kontrasten til tanker som passerer i sinnets periferi viskes nesten ut. Det var det som nå var i ferd med å skje i kvinnens meditasjon. Det ga større spillerom for impulser i utkanten av bevisstheten, kanskje på grensen til det ubevisste. Men det fordret også at hun slapp taket i noe av det som ellers ga henne et trygt holdepunkt.
På veiledningsseminaret fikk hun hjelp til å sette ord på kontrasten mellom den sterke og den mer flyktige oppmerksomheten. Det var tydelig at det var en god erfaring å formulere seg og å få respons på det hun sa. Da hun begynte å snakke, virket hun først litt usikker og famlende, men etter hvert fikk ansiktet preg av større ro og klarhet. Noe var i ferd med å åpne seg. Det minnet om følelsen man kan ha etter en god samtale eller et stille møte med naturen – erfaringer som bringer løfter om noe nytt.
LYTTE MED SINNET
Kvinnens dilemma gjenspeiler også ulike måter å bruke sansene på, i dette tilfellet hørselssansen. Sanseinntrykk kan være harde og påtrengende eller så lette at de nesten forsvinner ut av bevissthetsfeltet. Begge måter å lytte på har sin plass både i hverdag og meditasjon, men den klare og harde måten går kanskje litt for ofte av med seieren, fordi utrygghet får oss til å mobilisere.
Metodelyden høres ikke med ørene, bare med sinnet. Men når kvinnen artikulerer den tydelig, bringes den nærmere en fysisk form for hørsel. Dette øker følelsen av klarhet og sikkerhet, men gjør samtidig at hun blir værende på overflaten, nær den fysiske fornemmelsen av egen kropp. Jo mindre kroppen er involvert i gjentagelsen av lyden, desto mer frihet har sinnet til å bevege seg i dybden.
Det gir også kvinnens sinn en mulighet til å fange inn et videre spekter av impulser, ikke bare når det gjelder lyd, men også følelser. Kanskje spiller kvinnens hverdag litt for mye på det kjente og vante, så hun tar for få sjanser på å slippe til en levende flamme som brenner best når man ikke forsøker å holde kontroll.
UTVIDET SELV
Kvinnens dilemma gjenspeiler også ulike måter å være til stede i seg selv på. Når hun gjentar lyden nesten fysisk, er hun bare til stede i en ganske liten del av seg selv, først og fremst den delen som handler aktivt, og som oppmerksomheten fokuserer på. Sinnets spontane og ofte mer flyktige impulser beveger seg nok i randen av bevisstheten, men oppleves nærmest som et uvedkommende vedheng.
Meditasjon tydeliggjør at det ikke bare er ytre ting som gjør at selvopplevelsen blir så smal, men også personlighetens tendens til å gripe til det trygge fremfor å slippe seg inn i noe usikkert.
Når lydgjentagelsen beveger seg mot dypere og mer subtile lag av sinnet, utvides kvinnens tilstedeværelse til å omfatte større deler av henne selv. Hun blir mer sensitiv. Dermed kommer en rikdom og fylde som er fraværende når det smale selv dominerer. Men kanskje kommer også et møte med smertefulle og forvirrende følelser hun tidligere holdt unna. Det er ikke uten grunn at hun har holdt seg til den trygge gjentagelsen. Tvilen knyttet til lydgjentagelsen var kanskje et uttrykk for frykt for hva en åpnere bevissthet ville bringe.
INGEN STREVING
La oss være realistiske. Hverken den unge kvinnen eller vi andre har alltid mulighet til å ta lyden på denne lette måten. Det er ikke snakk om en norm eller et ideal vi skal streve for å nå - da blir resultatet lett det motsatte. Vi må akseptere at metodelyden av og til er nærmere fysisk artikulasjon enn en lett tanke i sinnet.
Det er snarere snakk om et slags nådens øyeblikk, en åpning for nye muligheter vi kan velge å gripe - eller la passere ubenyttet. Det viktigste er at daglige meditasjonsvaner holdes i hevd, og at vi setter ord på egen tvil, slik den unge kvinnen gjorde på veiledningsseminaret. Da kommer vi kanskje til et punkt hvor vi gjenkjenner et snev av hardhet i vår trygge og vante måte å meditere på, og vi kan begynne å bevege oss i retning av sinnets mildere vinder.
Artikkelen er fra Acem-magasinet nr 5, 2012.
Halvor Eifring