I Kina fra det 8. århundre og i Korea og Japan etter det 12. århundre gjorde mange zen-munker sin død til del av et poetisk ritual. Slik ritualiserte Zen-buddhismen nesten poesi; et paradoks siden zen er mot ritualer. Den som ble opplyst og oppnådde satori (tilsvarende hinduistisk samadhi eller buddhistisk/hinduistisk nirvana), var forventet å skrive et dødsdikt for ettertiden.
Fra dødens mørke land til kristen opprømthet
Klassiske kinesiske malerier handler sjelden direkte om døden. Men de skildrer ofte det lille og ubetydelige mennesket som del av uendelige, uklare tåkelandskap. Vi er hverken her eller der, men, lik i lange meditasjoner, del av uoversiktlige og flytende indre strukturer.
Skrevet av Mattias Solli
I det daglige tenker vi kanskje ikke så mye på døden. I den franske TV-serien «Gjengangerne» fra 2012 skjer noe vi i hvert fall ikke opplever: Mennesker som egentlig er døde, kommer tilbake til oss, de levende.
Finnes det dimensjoner og lengsler i oss som dypest sett bare kan være menneskelige, og som skiller oss fra dyr, roboter eller dataprogrammer?
Skrevet av Eirik Jensen