Veilederne svarer: Hvordan kan meditasjon hjelpe i sorg?

For et år siden døde min kone av kreft, etter noen tøffe år for familien der hun mot slutten trengte hjelp til det meste. Heldigvis er barna voksne. Den tiden fant jeg ikke mye tid til meditasjon. Men jeg bestemte meg for å ta opp igjen meditasjon for å bearbeide sorgen. Så det siste året har jeg for det meste meditert to halvtimer om dagen og kjent at det gjør godt for humør og energi.Men jeg hadde ventet å få opp mye tanker på min kone og den vanskelige tiden med henne.

Det har ikke skjedd. Tanker på det vonde dukker opp fra tid til annen, men like ofte tenker jeg på den gode tiden vi hadde sammen. Og mye av meditasjonstiden husker jeg lite fra. Er bare borte. Spørsmålet er om meditasjon likevel bearbeider sorgen? Jeg sørger fortsatt, men har også fått mer orden på livet mitt med mine voksne barn. Vi har samtaler som hjelper godt.

Meditasjon kan være viktig i bearbeidelse av sorg. Sorg er å slippe til følelser og tanker knyttet  til den man har mistet, slik at  ladningen rundt følelsene gradvis blir mindre. I meditasjon  innebærer dette  bl.a. at  minner, følelser og bilder knyttet til personen, og det forhold man  hadde til vedkommende slipper til. Tanker på det som var godt, det som var  vanskelig, og i ditt tilfelle sikkert mye tanker på den tiden da hun var syk, og hvem du var i denne situasjonen. 

Ledighet og aksept

Mange følelser knyttet til den avdøde kommer ikke som bevisst innhold i meditasjonen, men kan  prege meditasjonsutførelsen  med ulike holdninger;  tristhet, rastløshet, følelse av meningsløshet etc.  Det kan også prege meditasjonen i forhold til hvordan man gjentar metodelyden, f. eks. være oppslukt av annet bevissthetsinnhold, være rastløs, distrahert, eller på annen måte holde følelsene på avstand. Det er ikke nødvendigvis lett å se at dette har med sorgbearbeidelse å gjøre. Det viktige er å arbeide med å øke ledighet og aksept for det som er til stede i sinnet.

Tid

Sorgens utfordring er å slippe den man har mistet i den grad at man kan gå videre og leve tilfredsstillende. Ikke glemme vedkommende, men ikke la minnene begrense livsutfoldelsen.  Til dette trenger man tid. I perioder tenker man kanskje at livet uten den man mistet ikke er så mye verdt. Det kan være at man idealiserer det som var. For å kunne bli i stand til å gå videre, må alle følelser få slippe, kanskje også sinne eller følelse av at tapet er urettferdig. Samtaler med de nærmeste kan være  viktig.  Kanskje  tenker man at andre ikke er interesserte i å snakke om den avdøde, men det stemmer som oftest ikke. De fleste vil være takknemlige hvis man deler disse ganske private tankene i samtaler. Samtaler i aksept og toleranse  er betydningsfullt.

Blandede følelser

Ofte ser man at det er vanskeligere å bearbeide og bli ferdig med sorgen etter en person man har hatt et sammensatt forhold til. Kanskje er man beskjemmet over at det også er aggresjon i forhold til personen, og det kan være sterk selvbebreidelse i forhold til det å føle at man ikke strakk til overfor den avdøde.  I lange sykdomsperioder som du omtaler, er blandede følelser ofte en del av virkeligheten.

Gjentakelse av metodelyden med en ledig holdning som fører til at sinnet åpner seg, er vårt viktigste redskap. Restene slipper til når man møter dem med en åpen holdning. Utfordringen er aksept og ledighet. Som når et lite barn kommer på fanget til en trygg mamma selv om barnet har gjort noe galt. Man vet ikke hva man løsner på når man sitter der. Men noe skjer når man bringer litt ledighet inn i sinnet. Dette er særdeles viktig i en periode der man trenger trøst.