Klarer ikke å tenke metodelyden riktig? Veilederne svarer

For en tid tilbake døde en venn av meg brått. Han var ikke gammel, og jeg ble helt satt ut. Jeg skal ikke si så mye om hva som skjedde og hvilke tanker jeg hadde, men jeg mediterte en eller to ganger om dagen som vanlig.

En dag oppdaget jeg at jeg ikke hadde tenkt metodelyden. Jeg hadde bare satt meg ned, lukket øynene og tankene strømmet på. Så tenkte jeg at jeg skulle starte lyden. Men hvor var den?

Jeg prøvde å gjenta den som jeg pleide, men klarte det ikke. Det ble bare surr. Så da ble jeg opptatt av jeg ikke fikk til meditasjonen. Må innrømme at meditasjonen ble kortere noen dager da jeg ikke klarte å tenke metodelyden riktig.

Før jeg en dag plutselig satt der med metodelyden som vanlig. Kunne jeg gjort noe for å tenke metodelyden tidligere, eller er det bare sånn det er når tanker og følelser overmanner en?

Meditasjon er et samspill mellom egenvilje og spontanitet. En egenvilje der vi bidrar så godt vi kan med ledighet, og spontaniteten som bare er det den er. Gjerne preget av holdninger som motarbeider ledighet.

Din opplevelse av en venns død satte naturlig nok i gang sterke følelser og tanker. Det er derfor ikke unaturlig at de tok all plassen noen dager. Siden du ikke var klar over det, kunne du heller ikke gjort noe annerledes.

Så oppdaget du mangel på metodelyd og forsøkte å gjenta den. Men du fikk det ikke til slik du ønsket. Det ble bare surr. Du kunne kanskje klart å gjenta hele lyden hvis du riktig anstrengte deg. Men er det riktig? Nei, det strider mot ledighet. Så hva er alternativet?

Et fortsettelseskurs kan gi deg et bedre grep om meditasjonen

Ledighet trumfer riktig metodelyd. Du forsøker å gjenta lyden, men det blir ikke slik du forventer. Kan du godta at det er slik? Kan du gi full aksept til at det er dette du får til slik situasjonen er nå? Da bidrar du med ledighet i sinnet, uten at lyden er perfekt. Kan det være en parallell til å akseptere sitt uperfekte, eller kanskje tilkortkomne selv? Slik er jeg. Jeg får ikke til så mye nå, men slik er jeg.

Å akseptere er ikke å resignere. Å akseptere er å ta inn over seg det man ønsker bort. Å godta virkeligheten slik den er uten å måtte vri på sannheten. Å gi rom til det som ikke når opp til forventninger eller idealer. Å resignere er å gjemme unna følelsene så man slipper å forholde seg til det vanskelige. Aksept er forbundet med kjærlighet. Resignasjon er forbundet med å gi opp.

Da mediterer du med noe som ligner lyden, og du bidrar til avspenning i sinnet. Så forsøker du uten anstrengelse fra tid til annen å “forbedre” lyden. Ikke forvent at du lykkes, men aksepter hva du klarer. Dette er nok ikke langt unna det du gjorde, bortsett fra at du kortet ned tiden. Fordi du forventet mer avspenning, eller at det meldte seg uro?

Også i meditasjon kan man forsøke å ta tyren ved hornene. Gi plass til tanker, følelser, uro, rastløshet mens man gjentar lyden i det hele. Det kan gi mer avspenning enn hvis man engster seg for det som kommer fra det spontane og ubevisst holder avstand, skyver det bort.

Du har opplevd dramatikk som setter viljesiden i meditasjon mer eller mindre ut av spill. Men i mindre målestokk er det det vi ofte kan holde på med i meditasjon. At det spontane påvirker vår evne til å gjenta lyd med ledighet. Og at gammel kunnskap om hvordan man gjentar lyden ikke duger lenger. Man må fornye seg. Metodelyden kan man ha hatt lenge, men forholdet til den har godt av fornyelse fra tid til annen.

Her finner du flere meditative eksperttips

Dag Spilde og Maria Gjems-Onstad
Foto: Ommund Øgård