Fra skilpadder til empirisk filosofi – intuisjon i filosofi

Filosofer har gjennom tidene søkt etter et sikkert fundament for kunnskap. Mange mente at slikt grunnlag fantes i intuisjoner. Nå er de ikke lenger så sikre.

Skrevet av Eirik Jensen

En gang tidlig i forrige århundre reiste en engelsk antropolog til India for å undersøke det indiske verdensbildet. Oppe i en hule i det indiske Himalaya traff han en skjeggete gammel vismann. Antropo logen spurte vismannen om hans verdensbilde. «Vi lever alle på jordkloden. Det vet vi alle.» «Men hva hviler jordkloden på?» «Jordkloden hviler på ryggen til fire enorme elefanter», svarte vismannen. «Og hva står så elefantene på?» spurte antropologen. «De står på ryggen til en enda større skilpadde», svarte vis mannen. «Og du kommer sikkert til å forsøke å sette meg fast ved å spørre meg om hva denne skilpadden står på. Men du kommer ikke til å greie å sette meg fast. For det er skilpadder hele veien ned.»

Historien illustrerer en grunnleggende drift som har beveget filosofer gjennom hele filo sofihistorien – søken etter det helt grunnleg gende. Tanken har vært at med mindre våre oppfatninger om hvordan virkeligheten er og hvordan vi bør leve våre liv hviler på et helt sikkert grunnlag, kan de godt komme til å være uholdbare.

Filosofene var altså på jakt etter om de kunne finne et sikkert grunnlag for kunnskap – det fi losofiske motsvaret til skilpaddene. Noen mente at sikker kunnskap ikke fantes – skeptikerne. De fleste ville ikke dit, og mente at en sikker kunnskap måtte finnes, og at det måtte ha et sikkert grunnlag. Men hva grunnlaget for sikker kunnskap skulle være, har filosofer kranglet om gjennom hele filosofihistorien. Platon (gresk filosof født 428 f.Kr) mente fundamentet var å finne i ideene – svevende og abstrakte greier som det ikke var så lett å forstå hva var. René Descartes (fransk filosof født 1596) forfektet at dersom vi aktivt og metodisk tvilte på alt vi trodde, ville vi til slutt komme til at vi i alle fall ikke kunne tvile på at vi selv tvilte – hans berømte «Cogito, ergo sum.» («Jeg tenker, altså er jeg til».) Det sikre måtte altså finnes i selve tanken – rasjonalismen. De britiske empiristene (bl.a. John Locke, født 1632, George Berkeley, født 1685, David Hume, født 1711) var ikke veldig imponert over dette. De mente snarere at dersom våre oppfatninger skulle være holdbare, måtte de ha sitt grunnlag ikke i tankespekula sjon, men i det vi sanset, rett foran våre neser. Og filosofene krangler fortsatt.

Mange tenkere tok utgangspunkt i matema tikk og geometri når de skulle utvikle en modell for hva sann kunnskap bygget på. Matematik ken var som et byggverk. Grunnsteinene var de matematiske aksiomene – setninger som «Hvis A er større enn B, og B er større enn C, så er A større enn C.» «En firkant kan ikke ha bare tre kanter.» «a + b = b + a» osv. Disse aksiomene var det ikke mulig å tvile på – de måtte være sanne. Skilpadder så sikre som noen.

INTUISJONER SOM ER SELVINNLYSENDE SANNE

Så oppstod spørsmålet: Hvorfor var så de matematiske aksiomene sanne? De kunne ikke begrunnes i ytterligere aksiomer – for da ville vi ende opp med en uendelig regress, lik den indiske vismannens uendelige rekke med skil padder. All kunnskap måtte begynne et sted. Og når vi kunne bygge matematikk på aksiomene, så skyldes det at det ikke er mulig for oss å tvile på at aksiomene er sanne. De var «intuitivt selv innlysende sanne», som de uttrykte det.

Slik disse filosofene så for seg kunnskap, ble den dannet som et byggverk som i siste instans hvilte på slike intuisjoner – på sannheter som fremstår som så selvinnlysende at ingen rasjo nell person kan tvile på at de nettopp må være sanne, men som samtidig ikke kan begrunnes på annen måte.

Denne måten å forstå kunnskap på er imid lertid også problematisk. (Finnes det et filoso fisk syn som ikke er det?) For det virker som den bygger sikker kunnskap på et fundament som er psykologisk – intuisjoner er noe som stammer fra vårt sinn, fra vår psykologi. Og vår psykologi kunne jo gjerne ha vært an nerledes. Er virkelig matematiske sannheter bare sanne fordi vår psykologi er innrettet til å tro på dem? Er de ikke holdbare av noe mer grunnleggende enn det? Hva om vi ikke hadde eksistert? Da hadde det heller ikke vært noen intuisjoner å bygge matematikken på. Men hadde ikke like fullt 2+2=4?

INTUISJONSPUMPER

Det siste avsnittet illustrerer en litt annen bruk av intuisjoner i filosofisk tenkning, som særlig er blitt fremtredende i nyere tid. For når vi skulle prøve ut om teorien om at sikker kunn skap hviler på intuitivt selvinnlysende sanne grunnsetninger var holdbar, foretok vi et tanke eksperiment: Vi spurte «Hva om vi ikke en gang hadde eksistert? Ville ikke 2+2=4 likevel vært sant?» På denne måten appellerer vi til en annen intuisjon når vi prøver ut om teorien er holdbar – intuisjonen om at matematikken er sann uavhengig av om vi eksisterer. Denne måten å argumentere på kaller den amerikanske filosofen Daniel Dennett (født 1942) å bruke «in tuisjonspumper» – tankeeksperimenter, gjerne nokså levende og tankeeggende, som er laget slik at de genererer intuisjoner om hvordan ting må henge sammen.

TRIKKEFØRERENS DILEMMA

Et eksempel: Mange vil mene at hvis vi står overfor et valg mellom to alternativer, hvor det ene innebærer at ett uskyldig menneske dør, og et annet som innebærer at fem uskyldige men nesker dør, så bør vi velge det første. Det virker intuitivt rimelig.

Denne oppfatningen utfordres av et velkjent tankeeksperiment, på engelsk kalt «The trolley problem» («trikke-dilemmaet»), som først ble formulert av den britiske moralfilosofen Phi lippa Foot (født 1920):

Forestill deg at du er trikkefører på en gam meldags trikk som mister all bremsekraft. Foran trikken står fem uskyldige mennesker som helt sikkert blir drept om du ikke gjør noe. Men du kan pense trikken over på et annet spor, hvor det bare står ett uskyldig menneske. På denne måte redder du de fem, mot å ofre den ene.

Mange, kanskje de fleste, har en intuitiv opp fatning om at i en slik situasjon må det være det moralsk riktige å pense over: Du velger simpelt hen det minste av to onder.

Så langt så greit. Men så kommer utfordrin gen: Du er i samme situasjon som trikkefører: Du har mistet all bremsekraft, og det står fem uskyldige mennesker foran deg som blir drept om du ikke gjør noe. Men nå kan du ikke pense over – det alternativet finnes ikke. Derimot står det en veldig tykk mann foran på trikken. Hvis du dytter ham utfor og foran trikken, vil han sikkert dø, men samtidig vil det bremse trikken nok til å stanse den, slik at du redder de fem.

Vil det være riktig å dytte den tykke mannen foran trikken for å redde de fem? Svært mange vil svare nei.

Og da oppstår dilemmaet: Hvorfor bedøm mer vi de to situasjonene ulikt? Begge dreier seg om et valg mellom å drepe ett uskyldig men neske for å redde fem.

Dette dilemmaet, og ulike forslag til hvordan det kan løses, er blitt så utfordrende at det har skapt en helt liten industri i den moderne filosofiske litteraturen, som noen spøkefullt og kanskje noe makabert kaller «trolleyism».

UFORENLIGE INTUISJONER

Eksempelet viser også at folk kan ha ulike og uforenlige intuisjoner. Noen mener bestemt at det må være riktig å dytte den tykke mannen foran trikken, andre like bestemt at det ville være etisk forkastelig.

Dette og lignende eksempler har fått filosofer til å ville studere intuisjoner nærmere. Og jo nøyere de studerer intuisjoner, jo mer problema tiske fortoner de seg.

La meg ta en historie som ikke er særlig filo sofisk, men som kanskje kan være illustrerende:

For noen måneder siden traff jeg en hygge lig dame i en forretning, som på ganske tydelig amerikansk aksent spurte: «Hva kan jeg hjelpe deg med?». Jeg forstod umiddelbart at hun var amerikansk, og ettersom jeg selv er oppvokst i USA, skiftet jeg språk og spurte «You know a lot of us are pretty worried about the present situation in the US. What are your thoughts?” Hun svarte “Yes, I am pretty worried too.” Langt de fleste amerika nere i Norge er demokrater, og da tenkte jeg at hun også måtte være det, og spurte «Well, what do you think is wrong with the US?” Hun svarte “Biden and the Democrats are ruining the country. It’s obvious to me that Trump won the election, and that it was stolen. Who in his right mind would vote for a senile guy like Biden?” Så var hun et såpass sjeldent dyr i norsk sammenheng som en svoren Trump-tilhenger og «election denier.»

Hva har så alt dette med intuisjon å gjøre? Jo, her kommer poenget. Jeg spurte henne om hvorfor hun var så sikker på at Trump hadde vunnet valget. Trump-tilhengerne hadde reist søksmål ved 61 domstoler i USA, og hadde tapt dem alle. «So how do you know that 61 courts of law were all mistaken?» - «I just know. You see, I am a very intuitive person. I am also clairvoyant.»

Hun hadde altså en intuisjon om at hun hadde rett, og da måtte hun ha rett. Forsiktig trakk jeg meg ut av samtalen, og sa bare «I think you and I are on different planets.»

INTUISJONENE BLOMSTRER – I NEW AGE

Den amerikanske damen er naturligvis ikke den eneste som har sterke intuisjoner, og som har sterk tiltro til dem. New Age-bevegelsen er full av svært intuitive mennesker, som tror på astralkrefter, åndelige egenskaper nedfelt i krystaller, osv. osv En av dem er på vei til å gifte seg inn i den norske kongefamilien – jeg sikter naturligvis til Sjaman Durek. Og det må unektelig medgis at sjamanen har ganske gode intuisjoner i hvordan han kan påvirke en del av oss til å betale mye penger for medaljonger og lignende for å kurere sykdommer.

EKSPERIMENTELL FILOSOFI

At vi har til dels svært ulike intuisjoner om helt grunnleggende spørsmål, har gjort at filosofer etter hvert har måttet se på intuisjoner med nye øyne. En ny gren av filosofi har oppstått i de siste 20–30 årene som heter eksperimentell filosofi. En del av programmet til eksperimentell filosofi er å undersøke hvilke intuisjoner ulike mennesker har i forhold til hva som gjerne opp fattes som klassiske filosofiske problemer.

Det er vanlig å tenke at vi mennesker gene relt skiller mellom hvordan vi tror verden er, og hvordan den bør være. Den amerikanske filo sofen Joshua Knobe (født 1974) har laget ekspe rimenter som – nokså kontraintuitivt – synes å indikere at våre oppfatninger om hvorvidt en person handler med vilje eller ikke, beror på om handlingen har positive eller negative konse kvenser. I en undersøkelse som ble publisert i 2003, la Knobe frem følgende historie for tilfel dige forbipasserende på Manhattan:

En investeringsanalytiker i et selskap fortel ler sin direktør: ”Vi overveier å starte et nytt program. Det kommer til å gi oss store inntek ter, men det kommer også til virkelig å skade miljøet. Hva synes du selskapet bør gjøre?» Di rektøren sier at han overhodet ikke bryr seg om skadene på miljøet, han vil bare at selskapet skal tjene så mye penger som mulig. Programmet gjennomføres, selskapet tjener masse penger, og miljøet blir påført betydelige skader. Skadet så direktøren miljøet med vilje? 82% av de forbipas serende i undersøkelsen svarte ja på spørsmålet.

Men hva om historien endres, fra «skade» til «ha en svært gunstig effekt på» miljøet? Heller ikke i dette tilfellet bryr direktøren seg om virkningen på miljøet – han vil fortsatt bare tjene penger. Programmet gjennomføres, selska pet tjener penger, og det har en svært gunstig effekt på miljøet. Når deltakerne nå ble spurt om direktøren forbedret miljøet med vilje, svarte imidlertid bare 23% ja.

Denne asymmetrien mellom «skade-» og «hjelpe-» scenarier, som nå har fått navnet Kno be-effekten, utfordrer vår intuisjon om at vi først tar stilling til hvordan ting faktisk er, for først deretter å felle en moralsk dom. Prosessen er i virkeligheten langt mer kompleks; hvordan vi moralsk bedømmer en handlings konsekvenser ser ut til å påvirke hva vi vanligvis ville tenke var et rent faktisk spørsmål – om noen gjør noe med vilje eller ikke.

FILOSOFENE HAR MISTET TROEN PÅ INTUISJONER SOM DET GRUNNLEGGENDE

Ikke bare eksperimentell filosofi, men også filo sofisk refleksjon, har gjort at langt færre filosofer i dag tror på grunnleggende intuisjoner som sikre grunnpilarer i vår kunnskap. Våre intuisjo ner er for sammensatte, de varierer for mye, og de er i for stor grad motstridende, til at de kan fylle denne oppgaven.

Så hvordan unngår vi da at vår kunnskap faller sammen som et korthus? Et alternativ er å se nærmere på metaforen om at vår kunnskap er som et byggverk som bare er så holdbart som fundamentet det hviler på. Ingeniører vet at man kan bygge svært holdbare og solide byggverk på svært løst grunnlag, til og med på vann – bare man går frem på riktig måte. Slik kanskje også med kunnskap. Mange moderne kunnskapsfilosofer mener at våre oppfatninger ikke hviler på enkelte grunnsetninger som er grunnpilarer i et byggverk, men møter virkelig heten som større helheter. «Vi er som på et skip til havs som lekker, og som må repareres planke for planke.», var lignelsen til den østerrikske filosofen Otto Neurath (født 1882). Den ser ut til å stemme bedre med hvordan vi faktisk forholder oss til kunnskapsendring enn det «fundamentalistiske» bildet til den indiske vismannen.

Betyr det at vi må gi opp vår tro på våre intui sjoner? Ikke nødvendigvis. Men vi må forholde oss kritisk reflekterende til dem – ikke betrakte dem som sikre kilder til kunnskap. Intuisjoner spiller en viktig rolle i vårt syn på verden, men de må betraktes som utgangspunkter som må etterprøves – gjennom erfaring, diskusjon og refleksjon. Slik det blant annet gjøres gjennom eksperimentell filosofi.

I vitenskap kan intuisjoner ha en viktig rolle som kilde til ideer og kreative alternative inn fallsvinkler på vanskelige problemstillinger. I dagliglivet kan intuisjoner gi oss inntrykk av andre mennesker som gjør at vi lettere kan samspille med dem. I etiske diskusjoner kan de kaste lys over hva vi er tilbøyelige til å betrakte som moralsk, og umoralsk. Men ingen steder er de en endelig fasit.

Produkter

Dyade 2023/3 Intuisjon – føleri eller vei til viten?

 

Relaterte artikler

Ok