Robotklipper

Min første redaktør på mitt første forlag – en meget intelligent kvinne – hadde et bilde: Når du skriver en roman, tømmer du en stor tank.

Før du kan skrive én til, må tanken fylles opp igjen – med levd liv.

Jeg har kolleger som lever det man kan kalle stille, borgerlige liv, men som likevel skriver en roman i året. Der fylles tanken åpenbart fort. Av de mest hverdagslige hendelser.

Som skjønnlitterær forfatter er jeg mer grovkornet. Ting må opp i en viss størrelse for at jeg skal kunne skildre dem med nok nærvær og nerve til at det holder til en roman.

Jeg husker et bokbad jeg gjorde med en forfatterkollega, en novellekunstner av rang.

Vi snakket om de sm å tingene, om hvordan de fikk tyngde og betydning gjennom forfatterens blikk. – Ja, sa jeg, han trenger ikke å sl å noen med øksa, vi behøver bare oppleve hånden som strammer rundt skaftet. – Nettopp, sa min kollega. – Eller rundt melkeglasset.

Det er kanskje grunnen til at det har blitt mer dramatikk enn romaner på meg de siste femten årene.

Men så (endelig) skjedde det noe i livet mitt som kunne skrives om. Tanken ble full! Det er synd å skulle kapitalisere på en trist livshen-

delse, men på den annen side: Hvis ikke kunsten kan være hjelp til å komme gjennom et samlivsbrudd, hva skal man da bruke den til?

Jeg mediterte mye og skrev mye i den første fasen av skilsmissen. Meditasjonen har vært et sted å søke daglig forankring og innsikt gjennom alle fasene av voksenlivet. Skrivingen som tvang seg frem under bruddet, var ikke skjønnlitterær, men mer en slags journal. Jeg kom inn i en modus som minner om den første romanen jeg skrev: Teksten tvang seg frem. Jeg skrev nærmest for å overleve. Meditasjonene var merkelig nok mer stille, brutt av bølger av fortvilelse og raseri.

Journaler hverken kan eller bør utgis. Men formidlingsbehovet som har drevet meg siden jeg var barn søker hele tiden form. Derfor har jeg begynt på fire skilsmisseromaner i løpet av de fem siste årene. Det er høyst tvilsomt om noen av dem blir utgitt. Men i hodet mitt er de fullbårne, forløste romaner, som på intelligent og djervt vis tar smerten ved å bryte opp en familie og sublimerer den til en fortelling som kan være til hjelp for andre i lignende situasjon – og til advarsel til dem som skulle være fristet til å følge i samme fotspor.

Hvordan gå r man i dialog med en livshendelse? Hvordan forme noe som åpenbart har vært vondt, både for forfatteren og de rundt, til en tekst som løfter seg ut over enkelterfaringen og evner å berøre?

Min første vinkling var en robotgressklipper.

Jeg diskuterte tanken om å skrive en skilsmisseroman med min meget produserende forfatterkollega, og hun mente at robotklipperen jeg nettopp kjøpte var det perfekte utgangspunktet. Så jeg skriver: Høsten før hadde jeg gitt opp å klippe plenen. Den gamle klipperen var så tung, drivverket hadde gå tt i stykker, den bråkte, og jeg følte at jeg begikk overgrep mot nabolaget når jeg slepte den rundt på plenen runde etter runde, uke etter uke.

I tillegg var jeg ikke sikker på om jeg i det hele tatt ville bo der, men jeg holdt det gå ende, først og fremst for barnas skyld. Så jeg ga opp plenen.

Hagen ble et villniss. En løvetannsfarm, der humlene snurret dovent mellom str å ene. Det så ikke ut.

Jeg-personen tilbringer vintermørket med å lære seg rutinene i den nye hverdagen. Men så, når vå ren kommer, er det som han igjen oppdager verden rundt seg: Du få r aldri vite noe på Røa, du bare merker det.

Det passer aldri helt at klassekameratene blir med hjem. Folk sluttet å møte blikket mitt på skoleavslutningene og syttende mai. Den i meg dypt forankrede følelsen av å være spedalsk fikk nå et fokuspunkt: Der er han som kona gikk fra. Han takler skilsmissen ekstremt d å rlig. Se bare på huset hans. Og den hagen, herregud.

Etter mye grundig research, har jeg-personen endelig kommet frem til en modell som han mener vil passe perfekt. En halvtime senere gå r han ut av robotklippersenteret med en dobbelt så dyr variant.

For at maskinen skulle forst å hva den skulle klippe, må tte jeg banke ned ledekabler langs hele hagen. Det tok en drøy dag. Til slutt var alt klart.

Jeg trykket på start. Ingenting skjedde. Jeg ringte selgeren. En koblingsklemme var ikke hardt nok festet. Jeg presset den sammen med en tang. Og forsøkte på nytt. Nå startet klipperen. Det var en fryd. I flere dager sto jeg ved det store, sydvendte stuevinduet og betraktet «Oskar», som barna døpte ham. Han surret rundt, tilsynelatende på må få, men hele plenen ble klippet. Gresset var kort. Hagen var stelt. Jeg kjente en dyp tilfredsstillelse av igjen å være et menneske.

Og dermed var energien ute av den gressklipperen. På mystisk vis ville min kollega her ha vært i stand til å bruke dette bildet videre.

Tvinne en hel roman rundt det. Holdt det gå ende med robotklipper i 150 sider.

Men slik er det ikke for meg. Tanken er tom.

Jeg må hente inn en annen erfaring. Jeg tenker på en person jeg traff i Paris. Det er spennende.

Ingen by i mitt liv har så mye uforløst lengsel som Paris. Så allerede i andre kapittel, introduseres en ny karakter i gressklipperuniverset: En dag sto en høy, asiatisk kvinne utenfor på trappen. Hun tok ikke av seg solbrillene da jeg å pnet.

– Hei, sa hun, – Det er jeg som er Soon.

Jeg flakket med blikket, hun forsto at jeg ikke var helt på nett.

– Du hadde en leilighet å leie ut? sa hun for å hjelpe meg. En venninne i kirken fortalte...

– Ah, selvfølgelig, sa jeg. – Det er ikke en leilighet, mer en uselvstendig boenhet.

– Whatever, sa hun, kippet av seg skoene i gangen og tasset etter meg, gjennom kjøkkenet og ned kjellertrappen. Nede var det svalt. Jeg betraktet henne i smug idet hun gikk gjennom den lille gangen og inn i kjellerstuen. Hun så seg rundt.

Hun var slank, elegant. Hun kunne være sytten eller tjuesyv, det var umulig å fastsl å.

Hvordan gå r man i dialog med en livshendelse?

– Hva driver du med? spurte jeg. – Studerer, svarte hun. – Hva da?

– Form, sa hun, og virket uinteressert i å fortsette den delen av samtalen.

På dette tidspunktet tenker jeg at det er mye godt stoff i en person som flytter inn i kjelleren og som utfordrer jeg-personens lille skilsmissekokong. Soon kan komme godt med. Jegpersonen kan forelske seg i henne og bli avvist på det groveste. Eller hun kan ta over livet hans.

Kanskje hun er en dominerende person med klare meninger. Og fordi jeg-personen gjerne vil være snill, og har et godt øye til henne, lar han seg bruke. Her var det et vell av muligheter.

Soon var ikke en robotklipper, hun var et menneske.

Jeg-personen ser en rekke menn bære inn en rekke kasser, og undrer seg stort over hva som nå vil skje.

Soon banket i taket, det var et tegn om at jeg skulle komme ned. Hun hadde pakket ut kassene og stablet innholdet på den store mursteinspeisen som preget den ene veggen. Det var keramikk. En slags vaser. Forvridde former, noen av dem med hull, malt i duse farger som overhodet ikke passet sammen. Jeg kjente et søkk i magen og kvalmen som bredte seg.

– Liker du dem? spurte hun.

– Har du laget dem? spurte jeg.

– Jeg er keramiker, nikket hun.

– Imponerende, sa jeg, mens jeg kjempet med kvalmen.

Siden jeg allerede har et kapittel om robotklipperen, er det på tide å hente opp tr å den. Jeg skriver: Så kom tørken.

I løpet av noen uker var plenen gulnet.

Kommunen utstedte vanningsforbud. Langs alle utfarts årene forkynte store skilt totalforbud mot bruk av åpen ild. De første skogbrannene blusset opp langs toglinjene. Gnister fra hjulene tente det tørre gresset, og så bredte det seg heftig. Den første må neden var det heldigvis vindstille, men etter hvert som august nærmet seg, tok vinden tak i brannene og spredte dem vidt.

Jeg ble st å ende og se Oskar famle seg rundt på den brunsvidde plenen. Jeg fant to vifter i et kott og satte dem opp for å forsøke å få litt mer luftgjennomstrømning. Barna pleide å synge mot viftebladene, stemmene deres fikk en dirrende klang som moret dem stort. På de varmeste dagene fikk de sovne i den store sengen mens viftene strøk over de sm å kroppene.

Og jeg sto i stuevinduet og så Oskar surre rundt på en brunsvidd gressplen.

Dette var et usedvanlig dystert bilde. Dette er prosess, tenkte jeg. Det som kommer, få r komme. Jeg få r bare henge på Soon, og finne ut hva hun gjør oppi all denne klima-misèren.

Naturlige historier er alltid til hjelp når man skal snekre fortellinger. Et bryllup er en naturlig historie. En begravelse likes å. Det er hendelser som har en dramaturgi knyttet til seg: Forberedelser – gjennomføring – etterdønning. De setter personene i relieff: Hvordan takler de

ulike karakterene følelsene som kommer opp?

Hvordan er relasjonene til familien? Hva spiller seg ut når de settes på strekk på en skjebnedag?

En liten naturlig historie kan ogs å brukes.

Soon er keramiker. Hun skal selvfølgelig ha en dreieskive i kjelleren hos jeg-personen. Den må hentes, Soon har ingen bil. Motvillig tilbyr jegpersonen seg å kjøre for å hente skiven.

Underveis ser de røyksøylene fra skogbrannene i det fjerne. Apokalypsen nærmer seg. Vel fremme på keramikkverkstedet godt utenfor byen på andre siden, viser det seg at Soon ikke har rå d til skiven, men at hun har avtalt med selger at jeg-personen skal legge ut. Hun har heller ikke tenkt å hjelpe til med å løfte skiven inn i bilen, men er langt mer opptatt av å snakke med en ung mann, muligens ogs å han keramiker.

Jeg betalte for skiven. Soon avsluttet samtalen med den unge mannen ved å kysse ham på hvert kinn på fransk vis. Hun nikket til verkstedslederen og satte seg inn. Jeg kjørte ut fra gå rdsplassen og mot hovedveien.

– Vi hadde ikke avtalt at jeg skulle legge ut for dreieskiven, sa jeg.

– Plager det deg? spurte hun.

– Bare hvis du ikke betaler tilbake.

– Selvfølgelig betaler jeg tilbake. Mine foreldre overfører penger hver må ned.

– Ok, sa jeg, litt passivt-aggressivt i tonen.

– Du kan godt få garantier, sa Soon. – Du kan få pant i keramikken min.

– Det gå r sikkert fint, sa jeg.

– Ingen grunn til å være sur, sa hun. – Du kunne jo bare sagt nei.

– Jada, sa jeg. – Men neste gang spør du meg først. – Selvfølgelig, sa Soon.

Det viser seg selvfølgelig at Soon ikke har nok penger til å betale husleien, så de blir enige

om at hun skal vaske huset i stedet. Det er hun egentlig ikke spesielt interessert i, og resultatet blir deretter. Så få r hun en pakke med eksotisk mat. Som ogs å har kakerlakker. Og det blir bare varmere og varmere.

Der stopper teksten. Den er ikke rørt på to å r når denne artikkelen skrives. Hvorfor stoppet robotgressklipperen? Min teori er at det ble for tett. Jeg kom for nær mitt eget liv. Grepene med skogbranner og den fiktive Soon i kjelleren var ikke nok til å skape det rommet der jeg kunne dikte frem en hel roman. Den indre kritikeren blir for stor og mektig, og selv ikke meditasjonen greier å løsne på det grepet som da presser romanen til stillhet.

Jeg mediterer mer. Mye mer. Noe i sjelen løsner og blir lettere. Og når ting løsner, kommer nye ideer. Så i tiden etter robotklipperen har det dukket opp tre nye ideer til skilsmisseroman.

Den ene morer meg stort, og i løpet av tre dager har jeg hele handlingsrisset skissert i kapitler.

Nå er det bare å skrive den ut.

Engasjementet bobler. Jeg finner et fantastisk sitat, som kommer til å sette romanen i helt riktig sammenheng: If liberty means anything at all it means the right to tell people what they do not want to hear. George Orwell Med den å pningen kan ikke forlaget si nei selv om temaet er utfordrende. De skjønner jo at så nne bøker må skrives. Verden må vå kne til sin egen udemokratiske sensurtrang. Kunsten må alltid bryte fri fra tidens lenker!

Rammen er på plass, kapitlene er nummerert, jeg begynner å skrive ut: Og så dette: Dager som ikke lenger var hektiske, men milde. Et barn som ikke lenger snakket til deg, men undret seg for seg selv, med ansiktet

fordypet i et eller annet, tapt for en verden full av tunge blader som allerede hadde latt seg falle til jorden, av gresset på plenen som ikke var klippet en siste gang før vinteren, av hender som trengte fuktighetskrem, av kvelder fulle av angst og sm å samtaler ved sengen, av dører som skal st å på gløtt og lyset i gangen som må st å på.

Nå ogs å dette. Erfaringen med å være noens forelder. Noens far.

Og med den erfaringen, engstelsen for at dette barnet, særlig det yngste, når som helst skal følge en impuls og springe over et svaberg, slakt buende mot rullesteinene tyve meter lenger ned, uten rekkverk, kun stoppet av mitt eget rop: Pass! Pass for helvete. Og etterp å, lettelse over at det gikk godt og forbannelsen over å ha satt seg i en posisjon, menneskelig, eksistensiell, der det å miste en liten person er ensbetydende med å få hele sitt livsgrunnlag, sin raison d’être, utslettet. Med et pennestrøk, om det så skulle sies, som om kraften av å skrive Dette kommer til å gå bra, alt kommer til å gå bra, er stor nok til å holde truslene om undergang på avstand.

Jeg er far, og min verden kan når som helst rase sammen. Hvilket den ogs å skal.

Men ikke enn å. Ikke i dag.

Det er noe rå tt over dette. Upolert, det er nær en nerve. Vi er med jeg-personen en kveld hans kone har invitert til et lite selskap. Jeg-personen hører venninnene snakke og le nedenunder.

Han har med vilje brukt langt tid på å legge barna, for å slippe å gå ned.

Men så skjer det noe: Teksten gå r over i tredjeperson og blir pratsom, forklarende. Rå heten i å pningen tørker inn. Det blir meningstungt og overlesset. Energien siver ut av teksten. Som så ofte før.

Jeg gå r tur med en legevenn og forteller om handlingen, for den er litt medisinsk: Man har i

Norge blitt enige om at det enkleste er hvis man fjerner kjønnsorganene på alle menn. Da blir det mindre konflikter, mindre overgrep, mindre drap og elendighet. Hovedpersonen gå r med på å ta dette spranget for å redde ekteskapet. Men det hjelper ikke, ekteskapet gå r i sønder likevel. Og så sitter han der.

Min legevenn er ikke spesielt begeistret for ideen. Han mener den er for misogyn. At ingen vil være interessert i en sånn fortelling, i alle fall ikke han.

Jeg forsøker å forklare at det ikke handler om kjønn, men om å ha tanker som gå r på tvers av tidens selvfølgeligheter. At temaet egentlig er tankekontroll og samtidens manglende evne til å akseptere at noen sier noe du er uenig i.

Men det hjelper ikke. Min velmenende venn har gitt dolkestøtet til romanen uten å være klar over det. Jeg burde ha visst bedre enn å lufte ideen for noen som helst. If you open a window to your novel, your novel will get pneumonia, sier forfatteren Kurt Vonnegut. You betcha, Kurt.

Så så rbart kan et prosjekt være. Skulle boken skrives, må tte forfatteren ha vært enda tettere på sin egen rå het. Og for å være dét, må tte han meditert mye mer enn han rekker. Så jeg famler videre. Finner to nye prosjekter, smaker på dem, begynner på dem og legger dem så fra meg igjen.

Sånn er det nå. Sånn er det å være fraskilt forfatter og lete etter form. Og i meditasjonen oppdager jeg et skrik. Det ligger rett under overflaten og dukker opp når jeg lytter innover. Det er et stille skrik. Jeg tror det tilhører oss alle.

Har det ord? Er det lengselen etter en sjelevenn? Fortvilelsen over at teksten aldri blir det jeg drømmer om? Desperasjonen over å st å alene i rollen som forelder? Som medmenneske?

En del av skriket er raseri. Over en samtid der folk sl å r hverandre i hodet mens alt rakner

rundt dem. Menn i overgangsalderen er sinte.

De sier det henger sammen med synkende testosteronniv å. Men jeg har vært sint så lenge jeg kan huske. Det å bli voksen er å finne prosjekter til sitt raseri.

Når jeg skriver dette, har høsten kommet.

Robotklipperen er fulladet og satt i kjellerboden.

Strømprisene gjør at jeg bor i et hus med kalde

rom de ukene barna ikke er hos meg. Og når jeg skriver, er det for å tjene penger. Jeg hå per ikke oppdragsgiverne skjønner at jeg har hjertet et annet sted.

Om forfatteren

Christopher Grøndahl debuterte som forfatter i 1998 med romanen Den sjette søvn, som dramatiker i 2001 med hørespillet Niveanatt og som scenedramatiker i 2005 med skuespillet Baikonur Kosmodrom. Han fikk Fabelprisen for romanen 104 i 2006 og Ibsenprisen for hørespillene Tundra og Silent Winds of Blackpool i 2007. Christopher hadde ide og manus til spillefilmen Nokas, som var en av de store norske kinosuksessene i 2010. Det ga ham Amandaprisen 2011 for beste filmmanus.

Han skrev den første spillefilmen i Børning -serien sammen med Linn-Jeanethe Kyed. Filmen var en av de store kinosuksessene i 2014 og var den første av totalt tre Børning -filmer. I 2021 skrev han storfilmen Kampen om Narvik, etterfulgt av spillefilmen Sulis om arbeideropprøret i Sulitjelma med planlagt premiere i 2023.

Han har også gjort manusarbeidet på en rekke dokumentarfilmer. Christopher er meditasjonslærer i Acem – lærte å meditere i 1984 og har undervist Acem-meditasjon siden 1992, først i Norge, deretter også i Storbritannia, Litauen og Frankrike. Han har to barn og er bosatt i Oslo.