Er det likhet mellom meditasjon og forfattervirksomhet?
La oss ta likhetene først.
I begge tilfelle setter jeg meg til rette på en uanstrengt måte og lar meg synke inn i mitt indre landskap mens tankene får vandre fritt.
Etter en stund kan det dukke opp minner om en ubehagelig situasjon, et dilemma, en indre konflikt som jeg helst vil unngå å gjenoppleve.
Jeg blir rastløs. Det er pinefullt å sitte stille, og jeg får sterk trang til å røre på meg.
– Nei, sitte sånn og vri seg kommer jeg ingen vei med, sier jeg til meg selv under meditasjonen. Jeg tar meg like godt en tur ut. Litt frisk luft kan ikke skade.
- Uff nei, dette kan da ikke være et tema å ta opp, det interesserer sikkert ingen andre enn meg selv, like bra å unne seg en liten pause – en kopp te og en bit sjokoladekjeks – så får jeg tenkt meg om litt, frister forfatterstemmen.
Begge virksomhetene utsettes for begrepet
Denne berøringsangsten, denne motviljen mot å gjenoppleve noe en i sin tid skjøv fra seg og over i glemmeboken, er interessant. Situasjonen representerte den gang en overmakt en hverken hadde krefter eller mot til å ta opp kampen med.
Så motstanden mot å skulle begi seg inn i en slik konfrontasjon er forståelig. (Vis meg din glemmebok, og jeg skal si deg hvem du er.)
Når det gjelder temavalg, må jeg tenke på noe forfatteren Helge Krog skal ha svart da han ble rådspurt: Skriv det som er verst for deg selv!
Å kunne vise utholdenhet i kamp med en overmakt er et kjent tema i litteraturen.
I Bibelens første Mosebok (32,29) vil Jakob ikke slippe taket før Gud har velsignet ham, og Gud sier da: “Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel (d.e. en som kjemper med Gud); for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.” I en kommentar fra Bibelselskapet heter det: Jakobs kamp med Gud er bl.a. en fortelling om å krysse sine spor. Om å krysse tilbake over elven man passerte da man ville legge fortiden bak seg. Når man det gjør, møter man spøkelser, skylder og gleder fra fortiden. Dette møtet gjør at man kan begynne på nytt.
Et slikt møte med fortiden som blir beskrevet her, opplevde jeg at meditasjon ble for meg allerede på mitt første sommerkurs som Acemmedlem. Det ble en rystende erfaring jeg senere aldri har glemt.
Straks jeg hadde satt meg i stolen på studenthybelen vi hadde leid på Ås landbrukshøgskole, for ifølge instruksen å gjenta metodelyden, ble jeg grepet av sterk uhygge. Jeg fikk en truende følelse av å sitte innesperret uten mu-
Å kunne vise utholdenhet i kamp med en overmakt er et kjent tema i litteraturen. lighet for å slippe ut av porten fra det overvåkede området – omtrent som om det hele skulle ha vært en eneste stor luftegård. De andre jeg så spasere omkring, oppfattet jeg som medfanger.
Kursinstruktørene utgjorde ledelsen som spionerte på oss og ville lokke oss til å snakke. Så her gjaldt å passe seg og ikke røpe noe.
Av og til var det som jeg våknet og spurte meg selv hva det var for slags sludder jeg drev med. Men den urolige følelsen ble ikke borte.
Først langt ute i kurset ble jeg som i et lynglimt klar over sammenhengen.
Det jeg satt og gjenopplevde, var fengselsoppholdet på Bredtveit under okkupasjonen.
Jeg var blitt arrestert som student og plassert i en brakke på enecelle. Mens jeg satt der på brisken og ventet på å bli innkalt til nye forhør, hadde jeg ikke følt meg redd. For det hadde jeg simpelthen ikke anledning til. Jeg måtte konsentrere alle kreftene om svarene jeg skulle gi under forhørene.
Jeg innså nå at det må ha foreligget mye angst jeg hadde vært nødt til å undertrykke. Og som nå tok sitt monn igjen.
Selvfølgelig fortalte jeg ingen om dette. Dertil var jeg fremdeles altfor opptatt med å ikke si noe.
Med instruksen om å la tankene vandre fritt tar meditasjonen i bruk teknikken som Sigmund Freud gjorde med sine “frie assosiasjoner”, og kan vel derfor anses som en form for terapi. Jeg antar at sommerkurset kurerte en del skadevirkninger som fengselsoppholdet ellers ville ha hatt på sinnet.
Og så går vi over til det som er forskjellig.
Først og fremst har det en fysisk side.
Ved å være en stillesittende øvelse mangler meditasjonen den bevegelsen som er så nødvendig i all kreativitet. Jeg husker at jeg vandret omkring en hel uke i leting etter et verb (“gjerningsord” som jeg lærte å kalle det), ett sølle ord, det eneste helt dekkende, i et kort haikudikt.
Ordet var for øvrig å “bykse”.
Hele den formelle siden av det en har å si er uhyre viktig. Kort eller langt?
Da jeg var barn, hadde vi ikke eget telefonapparat. Vi måtte ut i en kiosk og ringe. På veggen der inne var det oppslått en streng ordre: Fatt Dem i korthet!
Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg tror at jeg allerede da må ha valgt meg den korte som min foretrukne form. Intuitivt søker jeg den retteste vei mellom to punkter og er lite opptatt av omveier.
Hele arbeidet med språket, dette å skulle foreta et uopphørlig valg av det rette ordet i hver eneste setning for eksempel, er fysisk slitsomt.
Jeg husker godt hvor forbauset jeg var over at det var så anstrengende å skrive den gangen jeg hadde gitt ut min første roman, for mer enn femti år siden.
I motsetning til dette er meditasjon mer av en intellektuell øvelse. Sitte stille og være åpen for det som måtte komme uten å gripe inn på noen måte, kjennes mindre aktivt enn å skulle frembringe noe som ikke fantes fra før.
Uansett om en sysler med å skrive bøker, går i terapi eller velger å meditere, er det min erfaring at et dypdykk inn i vårt indre landskap alltid tilbyr stier det er spennende å vandre på.
Berit Østbye er utdannet cand.philol. fra Universitetet i Oslo med fransk hovedfag, engelsk og norsk. Hun har arbeidet i Utenrikstjenesten i en rekke land, tjenestegjort i Sosialdepartementets internasjonale avdeling og har vært ansatt som programmedarbeider i NRK. Hun har også sittet som medlem av Bærum kommunestyre.
Berit Østbye debuterte som romanforfatter i 1970, og som lyriker året etter. Hun har blant annet utgitt fire samlinger haikudikt: Runer, Nornene vet, Kjerringrokk og En neve jord, i tillegg til essays og debattbøker. Hun er fremdeles aktiv som skjønnlitterær forfatter. Hennes 12. bok, Til syvende og sist: Hundreårsbetraktninger, ble utgitt til hennes hundreårsdag 23. november 2020.
Berit Østbye lærte Acem-meditasjon på 1970-tallet og har siden deltatt på en rekke retretter og kommunikasjonskurs.