Andre verdenskrig kom til å snu på norsk teaters oppfatning av Peer Gynt. Så kom marxismen og ungdomsopprøret og gjorde ham til en tulling.
Det er ingen tvil om at satiren og det beske ble sett umiddelbart da Henrik Ibsens dramatiske dikt kom ut i 1867.
Bjørnstjerne Bjørnson koste seg: Peer Gynt er en satire på norsk egenkjærlighet, trangbrystighet, selvgodhet, "og sådan utført, at jeg ikke alene gang på gang måtte stormle, ja storhauke, men har i mitt sinn (som nu her offentligen) måttet takke den, som har gjort dette." Men så tok en teatertradisjon over og gjorde Peer Gynt til et nasjonalmonument med "overdådighet av musikk, dans og skuespillkunst" som skapte en stor aften.
De kritiske savnet satiren. De søker alltid svøper som kan svinges. Etter Nationaltheatrets Peer Gynt i 1923 reagerte forfatteren Kristian Elster:
Dette "ironiske og satiriske drama hvori Ibsens hånte det norske folk og stilte opp som dets mest typiske representanter dem, som forfusket sitt liv i dådløs drøm, i fantasier og drøm og eventyr, det diktet blir her hjemme på scenen en nasjonal folke- og utstyrskomedie om en forbannet kjekk gutt som nok gjør gale streker, men som alltid berger seg og til slutt kommer hjem til stakkars Solveig som i en menneskealder har sittet utenfor stuedøren og sunget: Kanskje vil det gå ... Denne komedien minner lite om Ibsen".
Den samme reaksjonen finnes også i andre skandinaviske land: Det egentlige, det dybsindige i Ibsens dikterverk kom ikke til sin rett, skrev den danske forfatteren Julius Magnussen om Det Kongelige Teaters oppførelse i 1933. Det var en morsom forestilling, nesten fornøyelig, men "ikke til at se, at her stod man overfor en digter, der havde opgør med sit folk og sin tid. Satirens svøbe – hvor var den?"
EN SVIENDE HÅN
13 år senere skrev den senere sjef i Radioteatret, Hans Heiberg, om Peer Gynt at Ibsens ord går velkjente inn av det ene øret og ut av det andre. Om det kuttes en akt hist og her i skuespillet merkes det knapt, for det er så deilig det som blir igjen at vi greier oss godt. "Kort sagt, Peer Gynt er ikke bare blitt Nationaltheatrets sikre kassestykke, men også dets faste lirekassestykke.
Var det ikke snart på tide å ruske litt respektløst opp i dette nasjonalklenodiet og se hva som kom ut av det?" Peer Gynt, hevder han, er nemlig ikke noe idyllisk festspill slik Griegs romantiske musikk får oss til å tro. "Det er en sviende hån av norsk folkekarakter, og det er lut nok igjen i det den dag i dag til at det kan ta forgyllingen av litt av hvert. Festlig er det, nemlig i sin ondskap, sin nærgående spott. Griegs musikk er søtladen, Ibsens tekst er besk."
PEER QUISLING
Hans Heiberg skrev dette i en helt annen virkelighet. Med krigen i 1940 kom de erfaringene som ga Ibsens satire ny kraft og nytt innhold. Enkelt sagt: det norske samfunnet trengte ikke bare hjelp til å skape helter. Det hadde også behov for å gjenkjenne kjeltringene iblant oss. Der var Peer Gynt ideell å gripe til. Den svenske teatermannen Per Lindberg ga tonen i en tidsskriftartikkel i 1943: At Peer Gynt er kommet til å stå som et symbol for det kjempende Norge, er egentlig grotesk. "Stycket är nämligen en satir mot nordisk, inte minst mot norsk, mentalitet. Huvudfiguren själv har, i varje fall i en av sina utväcklingsfaser, betydligt mer av Quisling i sig än av en kämpande norrman."
Da Hans Jacob Nilsen ga seg i kast med sin antiromantiske Peer Gynt etter krigen, kunne han bruke både nasistene, krigsprofitørene, de slappe, moralsk nøytrale – ja hele det spekter av menneskelig brutalitet, dårskap, juks og feighet som krigen hadde forstørret – som forbilder og modeller. Dårekisten i fjerde akt ga assosiasjoner til konsentrasjonsleirene. Fellahen sto for "den golde dyrking av historiske minner og svunden storhet som Qusling var et så eklatant eksempel på." Når Peer krones til keiser over de sinnsyke, er han endelig blitt – Fører.
Hans Heiberg var fornøyd med Hans Jacob Nilsens nye Peer: "Denne Peer er tvers igjennom egoist, arbeidssky, løgnaktig, ikke lojal mot noen eller noe, skrytende når han kan, ydmyk når han må. Det er egoistens tragedie Hans Jacob Nilsen mesterlig fortolker." Det var altså slik den unge kritiske ønsket å se Peer Gynt etter krigen.
Filosofen Arild Haaland går lengst. Ti år etter andre verdenskrig leser han hele nazismen inn i Peer. Han "er skildret på en måte som kunne gjøre ham til et skoleeksempel på det som moderne psykologer ville kalt for en autoritær type. Eller fra et annet synspunkt: Det vi har for oss, kunne også vært kalt en av nazismens forutsetninger i et nøtteskall." Denne Peer, som er brutal overalt hvor han føler seg sterk nok, men blir krypende og ynkelig straks han føler skjebnens hånd over seg – ville for 20 år siden vært konsentrasjonsleirvokteren i en sum.
Arild Haaland forstørrer altså Peers karaktertrekk til politisk adferd. Peer blir eksponent for en forkastelig politisk ideologi. Haaland skulle få følge i denne lesemåten.
INDIVID ELLER MASSE?
Utover i 1950- og 60-årene mistet krigens erfaringer sin aktualitet som tolkningsgrunnlag for Peer Gynt. Nymarxismen overtok.
I 1970 kommer den øst-tyske litteraturforskeren Horst Biens marxistiske analyse: Henrik Ibsens Realismus. På norsk i 1973. De sosiale drivkreftene i et menneskeliv har ikke Ibsen klart forstått, sier Bien. Dermed blir samspillet mellom personligheten og de sosiale forholdene ikke fullt oppklart, og samfunnskritikken blir en kritikk av individet, "det gyntske selv."8 I Peer Gynt så dikteren "bare en individuell vei for muligheten til "selvrealisering". Han kjente ennå ikke den omveltende kraft i solidarisk handling hos folkemasser som befrir seg og befris."
I 1970/71 følger så den kjente tyske teatermannen Peter Steins store og berømte oppsetning på Schaubühne am Halleschen Ufer i Berlin – over to kvelder, til sammen syv timer – med seks ulike skuespillere i rollen som Peer. Peter Stein setter Peers egoisme inn i større politisk sammenheng – kapitalismens dyrking av individet. Han kaller Peer Gynt "Schauspiel aus dem 19. Jahrhundert" og bruker teksten til å undersøke det 19. århundre grundig – kapitalismens fremvekst, klassekampen, imperialismen, individualismen, industrialiseringen, veien mot sosialisme.
IBSEN BLIR RÅSTOFF
Trolig er det riktig å hevde at denne oppsetningen representerer et markant skifte i teatrets bruk av Ibsens tekst. Hans Jacob Nilsen hadde nok fornyet det sceniske språket, men han var meget tro mot selve teksten. For samtiden var det mer enn radikalt nok at den var oversatt til nynorsk.
Med den ideologiske tolkningen av Peer Gynt kommer også behovet for å bearbeide teksten – skrive til, skrive om. Ibsen blir råstoff. Når det dramatiske diktet blir gjort til et sosialistisk lærestykke, får teatret selvfølgelig problem med mangt i Ibsens tekst, særlig femte akt – og må polemisere mot dikteren. Den idealistiske løsningen, der individualisten Peer finner frelse i en kvinnes kjærlighet, er ikke akseptabel.
Peter Stein – som samarbeidet med den senere så kjente dramatikeren Bottho Strauss – legger Peer helt andre ord i munnen. Peer kaller seg selv "ein Kapitalist" og sier "Ich bin ein verlorenes Schwein", idet han kommet hjem igjen. Ikke bare må han kvitte seg med den gamle, kjerneløse individualismen: "Ich gehöre zu den negativen Persönlichkeiten, die erst umgearbeidet werden müssen". Han må gi avkall på hele sin livsoppfatning, sin borgelige bevissthet.
Knappestøperens trussel om at Peer skal støpes om og gå over i massen, lyder naturlig nok umulig på marxistisk – der "massen" er et meget positivt ladet ord. Peter Stein gjør Knappestøperen til en moderne ingeniør, representant for storindustrien. Han samler inn alt gammelt og unyttig, diktere og livsfjerne individer, som står i veien for lønnsom industriproduksjon. Sluttscenen, med Peer i den gamle, blinde Solveigs fang som en pietá-gruppe, løser Peter Stein med å hente inn fotografen – som foreviger dette forgangne: individualistens streben som søker trøst hos Moderen. Peer tilhører en tapt tid. Han henger som et avbleket familieportrett i rund ramme på veggen: Slik var menneskene en gang. Og imens er arbeiderne i ferd med å rive ned alt gammelt. De ser rørt på denne gammelmodige, formålsløse sentimentalitet som Historien har lagt bak seg.
SMÅBORGEREN PEER
Marxistiske forskere og teaterfolk grep denne tolkningen begjærlig. Dansken Ole Kröll fulgte Peter Stein da han laget en dansk Radioteater-oppsetning i 1976 – "et lærestykke om den deklasserede småborger". Peer er småborgeren som forsøker å bli kapitalist og uvegerlig lider skibbrudd. Når han til slutt konfronteres med det totale nederlag, har han ikke annet å gjøre enn å krype tilbake til moderskjødet.
Denne tolkningen forutsatte en tildels nokså radikal tektsbearbeidelse. En utroper innleder andre del av forestillingen og forteller at vi skal følge Peer på hans fortsatte "balancegang over klassernes svælg":
Hos Ole Kröll er "å gå over i massen" et tilbud. Knappestøperen er et kollektiv på fire personer, som vil få Peer til å erkjenne sin rette klassetilhørighet. Småborgeren må velge å bli proletar. De fire knappestøperne setter opp en sosialistisk personlighet som alternativ til den borgerlige:
Denne marxistiske tolkningen fikk også en meget populær avlegger i Norge. Hålogaland Teater – ved Sigmund Sæverud og Nils Utsi – foretok en radikal bearbeidelse av Peer Gynt i 1975, både språklig og dramaturgisk. Blant annet ble Dårekisten i Kairo og sluttscenen strøket. I Stein Winges regi ble Ibsens dramatiske dikt fortellingen om et samfunn som forandret seg – og en mann som ikke gjorde det. Dovregubbens hoff er kapitalistenes "seg selv nok", og Knappestøperens budskap om hva det egentlig er å være seg selv – "overalt å møte med Mesters mening til uthengsskilt" – blir til et krav om å ta stilling i klassekampen, på riktig side. Om å ha de riktige meningene.
NOE I OSS MÅ FJERNES
Er nå dette et radikalt brudd med Ibsen? Kanskje med hans tekst, men ikke nødvendigvis med hans intensjon. Knappestøperens sannhetsord til Peer er: "å være seg selv, er seg selv å døde." Det er altså noe i oss som må bearbeides eller fjernes slik at det slutter å styre våre valg og våre liv. Dette noe kan man kalle egoisme, det dyriske i mennesket, det narsissistiske, det driftsstyrte, primitive – eller en selvopptatt individualisme som ikke tar hensyn til andre. Å komme seg gjennom dette noe krever et valg, at vi på sett og vis velger en annen bevissthet, en vilje til kjærlighet – representert ved det gode i en kvinne eller i det rene menneske som ikke har noe å miste: proletaren. Både Henrik Ibsen og Peter Stein tror på muligheten for en forløsning, en ny tid.
Den avgjørende forskjellen ligger i menneskesyn. Det marxistiske prosjekt er en devaluering av individet. Det enkelte mennesket – dets psykologiske univers, hele den eksistensielle dimensjon – er lite annet enn gjenspeiling av de politiske og økonomiske mekanismer i et samfunn. De forandrende krefter ligger ikke i den enkelte, men i en klasse, det vil si Historien.
Dermed blir det menneske som søker seg selv som seg selv, søker Mesters mening med sitt liv, søker en kjerne i sin personlighet – i beste fall noe komisk og irrelevant, i verste fall noe reaksjonært og kontrarevolusjonært. Peer Gynt blir en tulling eller en folkefiende.
ET TOMROM I MENNESKET
Ved slutten av det 20. århundre er Øst-Tyskland borte og det marxistiske prosjekt gangbart bare for den som er istand til å benekte og fortrenge virkeligheten. Men arven – devalueringen av individet – er høyst oppegående. Den er ført videre i post-modernismens avvisning av kjerne-personligheten. Alt er roller, språk-spill. En lang rekke filosofer har, for å si det med Stein Mehren, "uthulet vår livsfølelse og ryddet et tomrom i mennesket."
Slik sett er Peter Steins oppsetning selv et symptom. Her spilles Peer Gynt av seks skuespillere i åtte roller, – en løsning som trolig skyldes vel så mye kampen om hovedrollene i et kollektivt styrt teater, men som også kan forsvares av tolkningen: Peers jakt på en identitet – på hva det er å være seg selv – er ikke en mulig forløsende streben, men selve symptomet på sykdommen individualisme. Peter Stein viser at mennesket Peer blir til i situasjonene: Peer 1: Bruderøveren. Peer 2: Fjellets herre. Peer 3: I trollenes vold. Peer 4: Fri som en fugl og jaget ut i skogen. Peer 5: En yankee i ørkenen. Peer 6: Profet i et harem. Peer 7: På sporet av den tapte tid. Peer 8: I løkens tegn. Mennesket skapes bare i sosial sammenheng.
EN IBSEN EN GENIAL LØK?
Men også dette er jo Henrik Ibsen. Han er selv et bevis på at mennesket blir til i sine roller, at vi spiller oss selv – slik Peer Gynt gjør.
Først er Ibsen det misforståtte, forsofne geni. Så gjør han suksess med Brand og går inn i en helt ny rolle. Han forandrer utseende og legger tilogmed om håndskriften. Så blir han verdensdramatikeren, den utilnærmelige sfinx, uten noe egenliv. Han lever bare i sine roller, dem han skaper ut fra seg selv for andre – Nora, fru Alving, Gregers Werle, Hedda – alt er bare roller. Selv er han gjennomført anarkist. Har Henrik Ibsen egentlig noen kjerne? Er han en genial løk?
Daniel Haakonsen peker på at Ibsen hentet gode idéer fra Søren Kirkegaard. Ibsen morer seg med å la Peer spille roller – et opplegg han kan ha lånt fra Kierkegaards avhandling Om Begrebet Ironi fra 1841. Denne boken er et oppgjør med tysk romantikk. Den viser at når tyske romantikere bruker sin fantasi, er det ikke for å komme i et dypere og mer levende forhold til tilværelsen, men for å skjerme seg fra virkeligheten, i dem og omkring dem. De påtar seg roller i liv og diktning. I fjerde akt, der Peer spiller både levemann, profet, forsker og keiser, er han i sitt alvorligste indre forfall, sier Haakonsen. Han kan aldri bli til noen – for han "dikter seg selv". Peer dikter seg ut og inn av roller gjennom hele akten. Han er det post-moderne menneske.
ERKJENNELSESKAMPEN
Forskjellen er selvfølgelig at Kierkegaard og Ibsen ikke mener å beskrive en sannhet. Å være seg selv er å ikke spille de ulike roller livet påfører oss. Å være seg selv er ikke det samme som å dikte seg selv. De tar et oppgjør med mennesket som gjemmer seg selv og livsalvoret bak sine roller. Å være seg selv er å la seg dikte, sier Kierkegaard, – la seg forme av det Knappestøperen kaller Mesters mening. Mester dikter ditt liv. Det er denne diktningen du skal søke. Det er erkjennelseskampen.
Denne kampen gjør det enkelte menneske til en arena og gir det betydning og storhet. Når denne kampen blir avvist eller fratatt sin betydning, blir Peer Gynt en tulling – som kaver avgårde med en meningsløs og umulig idealistisk streben. Sannheten er løken – mennesket uten kjerne. Et uthulet tomrom.
Da blir også Peer Gynt ufarlig.
DET FINNES KJERNESTOFF
Introspektivt arbeid konfronterer oss fort med at vi også har noe smertefullt i oss, en stabil struktur som ligger under alle våre forskjellige roller. Et grunnfjell av arv, skjebne, psykologi, biologi, kultur. Enhver som har arbeidet med sine livstemaer i Acem-meditasjon eller i kommunikasjonsgrupper, føler lite behov for å avvise at det finnes kjernestoff i oss – strukturer som er uttrykk både for begrensninger og ressurser. Når Henrik Ibsen i sine stille timer "roter og sonderer og anatomerer ganske artig i mine egne innvoller; – og det på de punkter, hvor det biter verst" – hva er det han da roter i? Selvfølgelig i personlighetstrekk som er stabile og belastende. Henrik Ibsen forble etter alt å dømme nokså narsissistisk styrt hele sitt liv: meget krenkbar, ømfintlig overfor kritikk, selvopptatt, krevende, meget vâr om sin storhet, lite istand til å ivareta andre, i relasjoner skifter han mellom å dyrke og fordømme. Men han ser det. Derfor kan han som få andre gå inn i narsissistens livsskjebner – fra Brand og Peer Gynt til Byggmester Solness, John Gabriel Borkman og professor Rubek i Når vi døde vågner
Den kritiske tradisjonen har skapt både interessante tolkninger og drivende godt teater, men etter alt å dømme også gjort det lettere å bruke Peer Gynt til å ta et oppgjør med de andre, med det jeg selv har gjennomskuet og ikke er en del av.
Og dermed er vi tilbake til tradisjonen før den kritiske reaksjon gjorde seg gjeldende. Peer Gynt er igjen blitt et ufarlig rituale.