Et barn gråter... Når er barneoppdragelse ikke lenger privatsak?

Du er på ferie i Syden og får ikke sove. Det er lytt mellom leilighetene. Et sted gråter et barn. Roper på mamma, er neppe mer enn to år. Du hører musikk fra hotellets restaurant. Tankene flyr. Kanskje du har sovet litt, kanskje ikke. Barnet gråter ennå. Sårt. Roper fortsatt på mamma. Gråten må ha vart en time nå? Kanskje foreldrene er i restauranten og barnet alene i leiligheten? Noen burde si fra. Du står opp, går ut på gangen. Gråten er inntrengende. Noe må være galt. Kanskje barnet er sykt? Eller solbrent? Da høres en mannstemme fra leiligheten. Lettelse, barnet er ikke alene. Men mannstemmen kjefter. På norsk. Klask! Barnet mister nesten pusten, hikster, skriker desperat. Du tviler på om du hørte riktig. Han kan da ikke ha slått så hardt at det hørtes helt ut på gangen? Et nytt klask. Nye hikst, og rop etter mamma. Du er ikke i tvil lenger. Mannen slår et lite, gråtende barn.

HVA GJØR DU? Legger deg til å sove igjen? Banker på, viser at du er opprørt? Eller vil du anstrenge deg, være vennlig og spørre om det er noe du kan hjelpe med? Kanskje du står der med et dilemma. På den ene siden kjenner du deg i din rett til å forsøke å stoppe ytterligere mishandling. I dagens samfunn med vår ofte manglende ansvarsfølelse for hverandre, har flere spurt hvor det er blitt av nabokjerringa som bryr seg. Og der står du på hotellet. Som en opprørt nabokjerring, med et sterkt ønske om å gripe inn overfor noe som opplagt må være galt. Samtidig har du følelsen av å ha sneket deg til innsyn i en privat verden du ikke har noe med. Det er midt på natten. Du står utenfor en dør og lytter etter noe det sikkert ikke var meningen du skulle høre. De fleste har hatt øyeblikk sammen med sine barn hvor de ikke har hatt noe ønske om å bli sett. Særlig av en utenforstående som føler seg fri til å blande seg inn og påpeke ens utilstrekkelighet. Du blir stående utenfor døren og vurderer, på den ene siden: din rett til å bry deg og på den andre siden: den andres rett til å slippe innblanding. Som begrunnelse for å banke på døren tenker du på barnets rett til å slippe mishandling. Som begrunnelse for ikke å blande deg inn, er alle foreldres rett til tidvis å være dårlig foreldre. Det er ikke din oppgave å forandre dem. Et avgjørende spørsmålet er: hvor mye kan man være dårlige foreldre før det slutter å være en privatsak? FORELDREIDENTIFISERT Hvis du er mest identifisert med foreldrene, vil du kanskje føle med en far som har vært våken halve natten; han har trolig forsøkt det meste for å roe ned barnet. I utslitt maktesløshet og frustrasjon gjør noe han er lei seg for etterpå. Dette er sikkert et enkeltstående tilfelle, en privatsak, tenker du kanskje, og legger deg. At vi har respekt for en annen families privatliv, viser følgende: Tenk deg at du visste at foreldrene til det gråtende barnet var i restauranten den natten i Syden. De hadde fortalt deg tidligere på dagen at en fremmed skulle være barnevakt den kvelden. Når du sto på gangen og hørte at barnet ble slått, visste du at det var barnevakten. Hadde du da vært i tvil om hva du skulle gjøre? Ville det ikke vært en selvfølge å banke på døren og sørge for at barnet kom i andre hender? De fleste vil nok synes at det er lettere å blande seg inn hvis mishandleren ikke er en av foreldrene. Hvorfor blir det mer følsomt å stoppe foreldre som mishandler enn en som er barnet fremmed? Noe av forklaringen kan kanskje skyldes at vi ikke har samme følelse av å tråkke inn i et privat område når det er en barnevakt som skal stoppes. Foreldre kan til nød slå sine barn. Ikke andre. Derfor er vi mer i vår rett til å stoppe andre. Vi kan forlange en annen oppførsel av dem. Det kan vi liksom ikke av foreldrene. BARNEIDENTIFISERT Den andre posisjonen er å være mest identifisert med barnet. Du føler med dets frykt, fortvilelse og smerte. Du blir ganske sikkert opprørt. En overgriper som utagerer på et forsvarsløst, prisgitt og kanskje sykt barn, gjør deg full av harme. I din fantasi ville du gjerne se faren få igjen med samme mynt. Du banker på døren. Indignasjon og harme overfor en identifisert overgriper kommer lett til uttrykk. Alle kan forferdes over at noen kan gjøre slikt. En overgriper er lett å ta avstand fra fordi hun/ han ligner ikke oss. Denne opprørthet er fraværende når det ikke lenger dreier seg om dramatiske enkelthendelser, men alle de mindre åpenbare, destruktive foreldreholdninger som i lengden kan være mere skadelige for et barn enn et enkelt overgrep. Slike foreldreholdninger kalles gjerne «emosjonell mishandling». Den hører man ikke som klask på gangen. Men resultatene av den er likevel iøynefallende – hvis man bare vil se. For eksempel har en blanding av vedvarende tilbakeholdt negativitet rettet mot et barn og uventede sinnesutbrudd vist seg å være en «giftig» kombinasjon for barnet. Det er store sjanser for at barnet vil få alvorlige problemer, selvom noe overgrep aldri har funnet sted. Hvis foreldre er urimelige autoritære eller på den andre siden altfor neglisjerende iforhold til sine tenåringer, har det påvisbare konsekvenser. Ungdommer med slike foreldre vil med større sannsynlighet være mer utprøvende på stoff og alkohol og ha vanskeligheter i omgang med jevnaldrende og gjøre det dårligere på skolen. Det finnes mange svært uheldige måter å være foreldre på. Det underlige er at vi er så lite opptatt av dem, særlig når konsekvensene kan være skjelsettende. TO POSISJONER I ditt dilemma på hotellet i Syden har du to posisjoner å velge mellom: å være foreldreidentifisert eller barneidentifisert. I debatter om barnevernet møter man de samme posisjoner hos debattantene. Noen er opptatt av å sikre barns rett til å slippe mishandlende foreldre. Slike voksne har ikke sjelden sett eller kjenner til mishandlede og/eller forsømte barn. De vet hvilke skjebnesvangre følger dårlig foreldrefungering kan ha. Andre er opptatt av å sikre foreldrenes rettigheter. Man vil ikke ha et offentlig oppdragelsesdepartement hvor bedrevitende sosialarbeidere skal sette opp normer for alle andre hva gjelder politisk korrekt barneoppdragelse. Man er opptatt av foreldrenes rett til å selv å velge for sine barn, retten til å slippe offentlig innblanding i privatsfæren. Men ingen vil gi foreldre rett til å mishandle sine barn. Det eneste land i Europa hvor det fortsatt ikke er forbudt å slå sine barn, er i England. Men hva med den emosjonelle mishandling? En vid definisjon av emosjonell mishandling er alt du gjør eller unnlater å gjøre som kan påvirke barnet negativt over tid. Hva som virker negativt inn på et barn avhenger av barnets legning. Barnet i Syden kan være et robust barn, som «tåler» en støyt og tar ikke videre skade av det. Barnets gråt tydet riktignok ikke på det, den var usedvanlig sår. Det kunne også hende at barnet er mer følsomt, nærtagende. Tenk deg at det var en schizofren tante i familien. Barnet kan således være et risikobarn, i genetisk forstand, for senere utvikling av en sinnslidelse. Vitenskapelig studier peker i retning av at særdeles god foreldrefungering til en viss grad kan kompensere for biologisk predisposisjon. I et slikt tilfelle kan en far eller mor som til stadighet viser fiendtlighet, åpenlyst eller tilbakeholdt, ha livslange, alvorlige konsekvenser for barnet. De to posisjonene, barneidentifisert eller foreldreidentifisert, ligger gjerne til grunn for en faglig uenighet om hvilke arbeidsmåter som er de «riktige» innen barnevernet. Noen mener at bare foreldrene får gode og mange nok praktiske, økonomiske og menneskelige støttetiltak rundt seg, vil deres foreldrefungering bli bedre. De fleste studier peker imidlertid i retning av at ytre forhold som dårlig økonomi, lite sosialt nettverk og stress riktignok påvirker foreldrefungeringen til noen, men ikke alle. Avgjørende for hvorvidt du lar stress og egen ensomhet gå utover ditt barn, er dine personlighetstrekk. Andre i barnevernet mener at man kanskje venter for lenge med å gripe inn og gi barnet bedre ppvekstbetingelser. Barnet har allerede fått problemer og kanskje blitt så gammelt, at skjevutviklingen er vanskelig å snu. En forskningsstudie har vist at desto yngre barna er, når de får nye foreldre, jo fortere og lettere bedres deres atferdsavvik. RETTEN TIL Å BLANDE SEG INN Hvis du mener å ha en rett eller plikt til å blande deg inn ved mistanke om mishandling, enten den er fysisk eller emosjonell, må du også godta at andre har en tilsvarende rett til å blande seg inn i oppdragelsen av dine barn. Det er selvfølgelig forskjell på å mishandle barn og fra tid til annen overreagere. Men mer enn det vi vanligvis tenker, er overgangen mellom dårlig foreldrefungering og mishandling glidende. Det ser ikke ut til at fysisk mishandlende foreldre skiller seg vesentlig ut hva gjelder personlighet sett i forhold til andre dårlige foreldre som ikke mishandler. Mange vil ha seg frabedt innsyn i egen foreldrerolle og unnlater derfor å kommentere på andres. Tråkker jeg i naboens have, kan jeg ikke klandre at han tråkker i min. Det er vanskelig å kommentere på andres foreldreatferd, selv blandt gode venner. Hvem er jeg som kritiserer? Gjør jeg alltid det riktige selv? Kan det være behov for å ha egen hage eller foreldrefungering i fred, som gjør at man i Syden kvier seg for å stoppe faren, men ikke barnevakten? HVORFOR SÅ SÅRBAR? Man kan spørre seg om motviljen mot innsyn, trangen til å la egne uheldige foreldreholdninger forbli usett av andre, skyldes sårbarhet for kritikk hva gjelder ens foreldrerolle. Ingen liker kritikk. Blir man kritisert for noe man gjør, kan det kjennes sårt. Blir man kritisert for noe man gjør som foreldre, kjennes det verre. Da er det ikke bare noe galt man gjør, men noe galt man gjør med ens barn, noe som kan føre til at ens barn har det vondt og vanskelig. Mange synes det er ille nok å være ansvarlig for egne feil. I tillegg blir man også ansvarlig for hvordan ens barn har det . Det gjør vondt å se at det ens barn sliter med, kanskje er et resultat av egen foreldrefungering. Det kjennes tilsvarende lettende hvis man også kan finne andre utenforliggende forklaringer på barnets vanskeligheter. Slike forklaringer er ikke vanskelig å finne. Men man tillegger dem gjerne større betydning enn det som er rimelig. De fritar en liksom fra ansvaret. SKYLDFØLELSEN IGJEN Ingen vil være dårlige foreldre. Alle er vi likevel det fra tid til annen. Å tenke over det kan gi mange en ubehagelig skyldfølelse. Hvis opplevelsen av velbehag er kriteriet for hvordan man bør forholde seg, vil alt være kjærkomment som kan fri en fra skyldfølelse. Men skyldfølelse er tildels et resultat av at man evner å være kritisk til egen foreldrefungering. Den evnen er en av forutsetningene for at man kan justere uheldige foreldreatferd. La oss endelig håpe at faren som slo, hadde skyldfølelsen intakt. Det vil kunne bidra til å bremse ham slik at han ikke slår igjen. VEKK FRA SKYLDFØLELSEN En måte å komme bort fra skyldfølelsen er å være «kjempegreie» etterpå. Man vil gjøre godt igjen, ikke sette for mye grenser, være ettergivende, forsøke å blidgjøre barnet. På den måten kan man gjenopprette selvbildet som snill mor eller far. For barnet kan det bli dobbelt uheldig. Foreldrene blir uberegnelige. Det er ikke faste normer som styrer oppdragelsen, men foreldrenes humør, luner og skyldfølelse. En annen måte å unngå skyldfølelse kan være å anse barnet som umulig. Noen barn har riktignok et medfødt vanskelig temperament som kan være en stor utfordring for omgivelsene. Men det er dessverre ikke sjelden man kan se foreldre som har behov for å «forstørre» de negative egenskapene hos et barn. Hvorfor? Tenk deg faren som slo. I den situasjonen er det ikke helt usannsynlig at han ville beskrive sitt barn som usedvanlig vrangt, ustyrlig, trassig osv. Det ville gi et skinn av legitimitet til hans reaksjon. Han kan lette sin skyldfølelse ved å tenke: ungen var jo så umulig at det ikke var rart jeg overreagerte. «Det var ikke jeg som var vanskelig. Det var barnet.» Noen foreldre har et vedvarende behov for å «lokalisere» eller plassere det vanskelige utenfor seg selv. FORMET I EGET BILDE På den måten bidrar man til å forme barn i eget bilde. Ikke det bildet man aller helst skulle ønske seg. Det ville vært et problemfritt barn man kunne være stolt av. Men det er ikke bare det ideelle bildet av ens barn som kan bidra til å bevare egen selvfølelse. Et vanskelig barn er en slags unnskyldning for at man selv gjør feil i oppdragelsen. «Det er ikke fordi jeg er dårlig mor eller far at mitt barn er slik, det er fordi barnet er vanskelig». De problemene som man måtte ha som foreldre, gjøres til en negativ egenskap ved barnet. Eller et særtrekk ved barnet forstørres og brukes dermed til å forklare egen utilstrekkelighet i foreldrerollen. Tenk deg en overkontrollerende mor og hennes unge sønn. Han er livlig med mye temperament. Hun tenker sjelden på at hun selv har samme temperament og tidvis har vanskeligheter med å skjule sin irritabilitet. Den fører bl.a. til at hun overkontrollerer sønnen. På den måten får hun «utslipp» for noe av sin aggressivitet. Samtidig bevarer hun selvbildet som god mor, siden hun gjør så mye sammen med ham og er så bekymret for ham. Hun slipper å tenke over egen irritasjon. I stedet er hun svært opptatt av sønnens hissige temperament og opplever fort at han kan terge henne. Han på sin side får lite rom for sin utfoldelsestrang. Han vokser opp med en selvfølelse av å være ganske «slem». Han kan bli engstelig og må anstrenge seg hele tiden for å være slik mor liker. Gjennom sin masete overkontroll minner hun ham indirekte på at han «egentlig» ikke er grei likevel. Han må være «den slemme» slik at hun kan opprettholde sitt selvbilde som snill.I forskning har man greid å finne frem til noen trekk som karakteriserer mangelfull foreldrefungering. Det er nettopp tilbøyeligheten til å tillegge et barn negative egenskaper som det ikke har, eller forstørre de som måtte være der. Eller man tillegger dem «ondsinnede» intensjoner når de gjør noe; at barnet f.eks. gråter bare for å plage foreldrene. Hva du velger å gjøre på hotellet i Syden, enten du banker på eller legger deg, kan altså avspeile to posisjoner. De posisjonene gjenfinner man i debatten om hvor inngripende barnevernet skal være. Debatten er lite tjent med en polarisering som følge av at man er for identifisert med enten foreldre eller barn. Men de to posisjonene blir uvilkårlig tilspisset når barnevernet fremmer forslag om omsorgsovertakelse til fylkesnemnda mot foreldres ønske. Det som i utgangspunktet kanskje var en interessekonflikt mellom foreldre og barn, blir lett til en konflikt mellom foreldre og saksbehandlere i barnevernet. I en slik polarisert situasjon er det ikke lett for noen å innrømme feil i foreldrefungeringen. DEPRIVATISERING AV BARNEOPPDRAGELSEN Feil begår alle, også som foreldre. Den kanskje største feilen er at vi fortier dem. En «deprivatisering» av uheldig foreldrefungering trenger ikke bety at det offentlige skal gripe inn oftere. Det kan i beste fall bidra til at offentlig inngripen blir mindre nødvendig. Gjennom gjensidig åpenhet om utilstrekkeligheter i foreldrerollen, ville vi kunne være mer korrektiv for hverandre. En større åpenhet kan kanskje også føre til at du i Syden finner det mindre besværlig å banke på og tilby din hjelp.

Produkter

Dyade 1996/04: Hvem eier våre barn?

 

Relaterte artikler