Samtidens dominerende institusjonsdød etterlater liten tvil: Døden har reist hjemmefra. En bortgjemt død avspeiler en paradoksal fremmedgjorthet til det vi alle har felles i en multikulturell og urbant tettpakket, men isolert og segmentert levemåte.
TAPERENS KAMP: DUELL MED KLUBBER
Intensitet, angst og vold selger: De fleste kjente kunstverk om døden handler om motstand, protest, kamp, sinne, angst og fortvilelse i møtet med en overmektig fiende.
Francisco Goya er kalt dødens maler. Han kombinerer et fundamentalt menneskelig perspektiv med en indignert, politisk, og sterkt etisk tilnærming. Metafysisk orientert virker han ikke; Goyas maleri av Jesus på korset har lite lys, oppløftende og hinsidig ved seg, mer slitent og legemlig her og nå.
I Kina fra det 8. århundre og i Korea og Japan etter det 12. århundre gjorde mange zen-munker sin død til del av et poetisk ritual. Slik ritualiserte Zen-buddhismen nesten poesi; et paradoks siden zen er mot ritualer. Den som ble opplyst og oppnådde satori (tilsvarende hinduistisk samadhi eller buddhistisk/hinduistisk nirvana), var forventet å skrive et dødsdikt for ettertiden.