Døden flyttet hjemmefra

NÆR OG SYNLIG

Arkeologi viser dødens sentrale rolle i nær alle samfunn. Gjennomgående er døden behandlet med respekt. Totalitære og voldelige regimer kan ha vanæret døde fiender. I det ligger paradoksalt en anerkjennelse av døden som en spesiell hendelse man naturlig viser ærbødighet.

En av de meste kjente vestlige fagbøker om døden er den franske historiker Philippe Ariès: The Hour of Our Death. Verket har en klassikers tyngde, men er sentrert rundt fransk kulturhistorie, og det ytre: historisk, sosiologisk, og antropologisk. Ariès’ ramme er tusen år, ikke de hundretusener av år mennesket har eksistert med døden som en uomgjengelig horisont. Olav O Aukrusts norske verk Dødsrikets verdenshistorie i tre bind fra 1985 dekker flere tidsperioder og kulturer enn Ariès, men er lite kjent og tilhører ikke samme divisjon.

Ariès anklager sin teknologiske samtid for å skjule døden. Tidligere døde man stort sett hjemme, overlatt til seg selv og sine nærmeste. Den historiske hjemmedøden bør ikke romantiseres. Uten profesjonell bistand og moderne smertestillende medisiner kunne veien inn i døden være stygg, smertefull og skremmende. Men døden var nær, synlig, en del av alles erfaring.

Ariès beskriver hvordan døren til den døendes hjem i senmiddelalder og renessansen stod åpen i Europa, og særlig Frankrike. Ikke bare familie og venner, men forbipasserende, kom inn og tok farvel. For en moderne tenkemåte er ideen nesten sjokkerende. Barn og unge opplevde døden som del av hverdagen, slik det har vært i de fleste kulturer. I dag vokser mange opp uten å ha sett et dødt menneske andre steder enn på en skjerm. Man lærer ikke om døden i livets naturlige skole, men ved å lese bøker, slå opp på internett og gå på kurs.

Den moderne død er «medikalisert, institusjonalisert og profesjonalisert. … Den døde kroppen stelles av helsepersonell, oppbevares på sykehusets eller sykehjemmets kjølerom og begraves eller kremeres ved hjelp av et begravelsesbyrå.» ¹ (1 Birgitta Haga Gripsrud og Lisbeth Thoresen (red): Alt som lever, må dø. 2019 s 11. Uttrykket døden flytter hjemmefra er hentet fra samme bok.)

I boken Livredderen og døden forteller legen Øyvind Thomassen om hvordan han  på Hammerfest sykehus opplevde at fire generasjoner kom til sykehuset for å hente den døde hjem til Kautokeino. De kjørte over fjellet i en lang, saktekjørende bilkolonne. For den samiske storfamilien var det styrkende at flest mulig så at de kom med et dødt familiemedlem. De tok døden ut av sykehuset og inn i det offentlige rommet.

I Norge dør over 50 % på sykehjem; den institusjon hvorfra få, nær ingen, vender tilbake. Sykehus dekker omtrent 30 %. Å dø hjemme er blitt mer «populært», nå over 13 %, men kan være krevende. Ektemannen til en bekjent døde hjemme. Det var en god avskjedsprosess med mye besøk av familie og venner. Men han var en stor kar. Å transportere liket i en trang heis var ikke bare bare.

IKKE MINNES OM EGEN DØD

For helsepersonell er den sveitsisk amerikanske psykiater Elisabeth Kübler-Ross en stor autoritet på hvordan møte døden. Kübler Ross’ mest kjente bok er Death and Dying 1970. Kübler-Ross ble særlig kjent for sin teori om fem faser til en terminalt syk person: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept.

Oppdelingen i fem faser har vært kritisert som for kategorisk; rekkefølgen kan variere med atskillig overlapping. Alle faser inntreffer ikke alltid. Det var ikke plass til fem faser da vi innledningsvis viste til aksept av døden ved trafikkulykker. Teorien til Kübler-Ross er likevel mye brukt. Man kan treffe helsearbeidere opptatt av døden, som ikke kjenner Philippe Ariès. Man møter knapt noen som ikke vet om Kübler-Ross. Mange bokhandlere verden rundt har egne hyller for litteratur om døden eller sorg, så å si unntagelsesfritt med Kübler-Ross.

Kübler-Ross ville penetrere samtidens og helsepersonells dødsbenektning: «We live in a very particular death-denying society.” Under en høring i den amerikanske Kongressen sa hun: “We isolate both the dying and the old, and it serves a purpose. They are reminders of our own mortality.»

En nyere tverrkulturell undersøkelse av skikker rundt døden mener institusjonalisering og kommersialisering har ført til at Vesten ligger etter resten av i verden i fortrolighet med døden ¹ (1 Caitlin Doughty: From Here to Eternity: Travelling the World to Find the Good Death s 6.)

NY ÅPENHETSKULTUR?

Mange har sluttet seg til Ariès og Kübler Ross: Døden er tabu og benektet i moderne kultur. Men en del har de senere år sett en ny åpenhetskultur.

Nå begynner 68-generasjonen å dø, og er, som alltid, opptatt av seg selv. I Norge og andre land er det atskillige publikasjoner, grupper, dødskafeer, konferanser og begivenheter med fokus på døden. En dødskafe er en samtalegruppe om døden, et sted folk møtes «to eat cake, drink tea and discuss death», ikke en sorg-, veilednings- eller en terapigruppe. Møteplassen kan være et hjem eller et utested. Den første dødskafe var i Paris i 2010. 

Tanatologi er et nytt tverrfaglig akademisk studieområde om døden.

Moderne medisin har endret en del sykdommer fra dødelige til kroniske. Pasienter med alvorlig sykdom og livsforlengende behandling kan ha mer tid og interesse for å forholde seg til døden.

Tony Walter er blant dem som avviser En tid for alt Forkynneren 3:1-2 sier det er en tid for alt: En tid for å bli født og en for å dø. at den moderne verden skjuler døden ¹ (1 Inntatt i Kathleen Garces-Foley (ed): Death and Religion in a Changing World. 2006.). Reportasjer i massemedia om katastrofer, terror og krig minner om livets sårbarhet. Den norske idéhistorikeren Trond Berg Eriksen fremhever at moderne medier fortier de gode nyheter, ikke død og undergang, og mener vår kollektive fantasi er mer opptatt av døden enn overflatesnakk tilsier ² (2 Trond Berg Eriksen: Den usynlige død og andre essays. 1986). I unges PC-spill er døden en konstant del.

Døden på skjermen er imidlertid ofte en konstruert og kunstig liksom-død. Man vet at den visualiserte skikkelsen eller skuespilleren ikke dør. Det kan mer være en distraksjon enn en port inn i livsalvoret; døden som spenningselement, ikke som hjelp til ettertanke.

Frimurerne skal legge stor vekt på dødsforberedende arbeid slik mange av deres rekvisitter bekrefter. Ordenens arbeid er hemmelig, så autoriserte og klare svar får man ikke om hvordan de forholder seg til døden. Fremtredende mennesker har vært og er frimurere, og visstnok alle amerikanske presidenter unntatt de tre siste. Frimurernes krav til hemmelighold og innadvendte virksomhet hindrer dem i å bidra til øket dødsbevissthet i samtiden.

MEDIEDØDEN VS EGEN DØD

Uro over døden kan finne et slags avløp gjennom å se andre dø. Utfordringene med ens egen død kan bli borte i bråkete skildringer av døden der ute. Mediedøden er ulik den død som venter de fleste av oss: ingen reportere, intet oppstyr, bare nok et gammelt og for de f leste uinteressant menneske som puster ut. Døden der ute gir liten hjelp til å åpne det indre rom der vi kan reflektere over egen dødelighet og den radikale forandring den innebærer.

I et intervju i 2020 ¹ (1 New York Times 12 juni 2020.) uttalte den 79 år gamle Bob Dylan om døden: «Every human being, no matter how strong or mighty, is frail when it comes to death. I think about it in general terms, not in a personal way.» Døden i sin alminnelighet er et greiere tema enn den død som venter hver enkelt av oss.

DØDEN - FASCINERENDE KURIOSITET

I USA har en gruppe relativt unge mennesker dannet The Order of the Good Death ² (2 theorderofthegooddeath.com). Grunnleggeren av organisasjonen er Caitlin Doughty, forfatter av bestselgeren Smoke Gets in Your Eyes, en innsideberetning fra et krematorium. For den som vil vite hva som skjer når man kremeres, er boken realistisk og detaljert, til tider «morsom» lesing. I Norge er Tor-Håkon Gabriel Håvardsens bok En seksti under et motstykke fra arbeidet i et begravelsesbyrå.

The Order of the Good Death tar opp en rekke dødsrelaterte emner: Grønn død teknologi, hjemmedød, balsamering, kompostering, dødsangst osv. Gruppens arbeid og publikasjoner bidrar til å sette døden på kartet, og «fokuserer på åpenhet omkring døden, respekt for den døendes siste ønske og miljøet» ¹ (1 Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg: hva er døden. Universitetsforla get 2020 s 35.) Likevel er det vanskelig å unngå den tanke at det dreier seg om en gruppe som har funnet et spennende tema. De fascineres av de mange groteske, morbide og ekstraordinære aspekter ved et av samtidens tabuemner. En video lagt ut på hjemmesiden besvarer spørsmålet om et lik kan ha avføring: Can a corpse poo? Svaret er ja, et lik kan bæsje, siden døden medfører at alle muskler mister sin spenning og alt dermed kan slippe ut.

Fokuset til The Order of the Good Death kan etterlate en «ung» og ideologisk følelse der  døden tilpasses sentrale samtidsstrømninger: grønn miljøvennlig død. Det kan gi identitet å fordype seg i et sært tema utenfor mainstream. Å løfte frem et emne som foreldrene helst lar ligge, er også et generasjonsoppgjør.

The Order of the Good Death har et manifest om frykten for å dø. Det avsluttes slik: «LAUGH TOGETHER. Do not be afraid to delight in death. Of course I do not mean you are happy when someone dies, or happy to see someone in pain or mourning. … And while you’re living, it will not hurt you to have a fun, positive relationship with Death. Death is fascinating. Chaotic and ordered at the same time. … I don’t just pretend to love death. I really do love death. I bet you would too if you got to know him.”

Dette blir en forsert tenk-positivt-holdning til døden med innslag av dødsbenektning og magi. Den overdrevne stilen kan springe ut av unge mennesker med erfaring med andres død, men for lang avstand til sin egen.

PRAKTISK UTFORDRING

Norges Offentlige Utredning (NOU) 2017: 16 På liv og død. Palliasjon til alvorlig syke og døende illustrerer hvordan døden for helseprofesjonene langt på vei er en praktisk utfordring. I løpet av de 198 dobbeltspaltede tekstsidene er det lite om døden som annet enn en helse- og omsorgsoppgave.

Tittelsiden til NOU 2017:16 etterfølges av diktet Døden av Hans Børli. Mot slutten av sitt liv var Børli mye opptatt av eksistensielle temaer som angst, tro og død. Har man sans for metafysikk, kan de siste strofer om lys ha en viss løftning, men avslutningen fremtrer nesten benektende:

Døden

Døden er ikke slik:

En knokkelmann

som kveler ditt siste, ville skrik

med heslig hand.

…

Nei, døden er fjell

som løfter sin svale snø

over vegen du drar.

Der skal du stå den siste kveld,

og se i skjær av solfalls-eld

I den oppfølgende Stortingsmelding 24 (2019 2020) Lindrende behandling og omsorg siterer daværende helseminister Bent Høie fra Per Olov Enqvist. Sett alene kan formuleringene virke både oppløftende og avsporende: Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve. ¹ (1 Tilsvarende er sagt på så mange måter, jf Ole Brumm: - Tenk på at en dag skal vi dø! - Men alle andre dager før det skal vi ikke dø!)

VIKTIGST: FØDSEL ELLER DØD?

Resten av helseministerens forord i stortingsmeldingen er imidlertid mer nyansert om vårt forhold til døden: «Men jeg tror det blir lettere å leve hvis vi tør å snakke sammen om at livet en gang tar slutt. Det er en stor begivenhet når et menneske kommer til verden. Det er en stor begivenhet når et menneske forlater verden også. Den første store begivenheten forbereder vi mye og snakker mye om. Den siste forbereder vi lite og snakker lite om.»

Ved en fødsel er mange der for å hjelpe, også med råd om oppdragelse, holdninger og problemer. Det er uendelig med litteratur om hvordan forberede seg som forelder. Mennesket kan sies primært å være liv, og dermed er det naturlig å fokusere mer på dem som har livet foran seg enn dem som står ved slutten. Samtiden gir likevel mye mindre hjelp til å utvikle konstruktive holdninger til det å forlate verden.

HOSPICE – ET STED Å DØ

Hospice-fenomenet var del av et vendepunkt der døden fikk en mer åpen plass. Hospice bevegelsen ble introdusert i Storbritannia i 1967 av Cicely Saunders og har senere spredt seg til mange land. Nekrologen i The Times over Saunders sa at hennes respekt hos allmennheten nesten kunne sammenlignes med Florence Nightingale.

Hospice tilbyr palliativ (lindrende), ikke kurativ (helbredende) behandling og er vanligvis pleiehjem for døende pasienter i siste fase. Innslaget av frivillighet er et særpreg i forhold til sykehus og sykehjem. Hospice etterstreber en arkitektonisk og sosial atmosfære der det er mer privat å dø enn i et vanlig sykehusmiljø.