Mennesket har et behovfor selverkjennelse som ikke rommes av den resonnerende filosofi. Hvert individ er et komplekst samspill mellomfølelser og intellekt. Intellektet greier ikke alene å gjennomtrenge denne intrikate veven.
Forandring og virkeliggjørelse må baseres på egen handling. Riktignok tar den enkle liberalistiske etikk feil. Enhver er ikke alltid sin egen lykkes smed. I ethvert menneskes liv virker også tilfeldighetene: sykdom, ulykker, men også hell og hjelp "utenfra". Ikke bare for de Auschwitz-miserable kunne det være katastrofalt å være på feil sted til feil tid.
Livet plager oss. Vi hjemsøkes av små fortredeligheter og tunge lidelser. Noe kan vi kanskje forklare og sette navn på. Det er sykdom. Død. Naturkatastrofer. Vold. Krig. Men selv om vi har navn og begreper på det meste, ligger alltid et spørsmål under: Hvorfor? Hvorfor skjer dette meg? Er det en hensikt? Lidelsen er ondskapens innslag i våre liv, og bak ondskap må det da ligge en vilje, en bevisshet?
East is East and West is West and never the twain shall meet, påsto Rudyard Kipling. Idag snakker vi om at asiater er gruppeorienterte, mens europeere og amerikanere er individualister. Men er øst og vest virkelig uforenlige?
Er det noen grenser for hva vi kan gjøre mot dyr? Har dyr samme moralske status som rene gjenstander? Finnes det visse formål som ikke gir oss rett til å påføre dyr større ulemper? Hva er det som gir oss rett til å bruke dem overhodet?
Hvor dypt kunne vi være i stand til å respondere overfor de dagligdagse ting i våre liv, f.eks. livets alminnelige nødvendig-heter? For det meste inntar vi mat og luft, vi spiser og puster, uten særlig oppmerksomhet. På hvilken måte endrer disse aktivitetene seg når vi gir oss hen til dem? Og er denne endringen ønskelig?