I ura er det store, kantete, spisse steiner. Du balanserer deg nedover på vei fra Leirvassbu til Olavsbu i Jotunheimen. Eneste stillhet du hører, er kraften fra den blå fossen som synger seg ut under snøfonna på andre siden av dalen. Fjellene holder deg fast – sorte, våte, voldsomme
. Rett mot deg tordner Skardalstinden med sin stillhet. Sort, våt, voldsom - og lar deg ikke engang se hodet. Det er gjemt i flak av skodde. Her er det bratte, steile fjellvegger, iskalde med små, skjelvende grasstrå, som kjemper for sin eksistens i denne intetheten.
Langt der nede, på nordsiden av Langvatnet, er det en rød prikk og en grønn. Mennesker. Det ørlille mennesket i fjellstillheten, som river av deg den selvfølgelige hverdagen.
- Hvem er du? Spør fjellet og stillheten. – Hva gjør du her?
Og du faller inn i deg selv, innenfor ordene, og vet at du er her et kort, kort øyeblikk. Så er du borte med dine savn og lengsler, din smerte, ditt liv - for fjellet er alt det likegyldig. Du vandrer i følge, men stillheten henter opp din skakende ensomhet.
Du setter varsomt føttene på de store, spisse steinene. – Snubler du her, sier fjellet, - skal jeg kle deg i blod og brotne bein.
Du må over elva. Den går i stryk, strid og bred med våte, glatte steiner. – Trå feil her, sier fjellet, - og du skal få et bad som merker deg for livet.
Du må opp på Rauddalsbandet. Over ura setter du føttene inn i 200 meter stupbratt snøfonn. – Mist fotefeste her, sier fjellet, - og jeg kan sende deg ut på din siste reise.
- For dette er min stillhet, sier fjellet. – Du kan ikke gjemme deg i den. Jeg gir deg ikke myke gressbakker og løvtrær som luner. Her kan du ikke hvile deg under lekende lerker. Her smetter ikke den lille røyskatten rundt for å gjøre deg stor. Min stillhet er svær, den er uten tid, og alt det du tror du må og skal, stilner i deg. Disse støyende ubetydeligheter du har ladet med mening.
– Jeg er her om tusen år, sier fjellet. - Like sort og våt og voldsom. Like steinete likegyldig. Hvor er du da?
Du har ingen svar.
- Dette er min stillhet, så bli hos meg, sier fjellet. – Kjenn hvor tilfeldig du er. Hvor skjør du er. Og hvor stor du blir i det. Men søker du den søte stillhet, snu.
Da er du kommet opp på Rauddalsbandet, tar liggeunderlaget fra sekken og blir. Alle fjell rundt deg vil 2000 meter til værs. Du har satt deg ved en lapprose, som karrer seg til liv og fruktbarhet i denne avvisende ubarmhjertigheten. Skjør skjønnhet som trasser dette sorte, kalde, harde, likegyldige.
En jente kommer vandrende over steinene fra Olavsbu. Alene. Lyshåret, i 20-årene med Osprey-sekk og Mammut fjellstøvler. Hun vet å kle seg for dette møtet med den store stillheten. Men hun hilser ikke. Ser deg knapt. Hun har hvite ledninger fra ørene og ned i lommen på Fjällreven-jakken. Har oppsøkt en annen virkelighet. Kanskje fordi stillheten her oppe vil for mye. Vi orker ikke tilværelsens store likegyldighet når vi er i 20-årene. Hun danser seg ned den bratte snøfonna, og snart er sekken hennes en grønn liten flekk langt der nede. Så blir hun borte.
Og brått ser du det. Dette er kloden uten mennesket. Før mennesket. Før støyen. Før kravene og sulten og savnet. Det er kloden før døden. Og etter. Der lapprosen i ren livskraft blomstrer når snøen går i juni – og slukner igjen når nattefrosten tar den i august. I et ørlite pust av evighet gjør den verden vakrere. Hvorfor? Til glede for hvem?
Dette er den mektige stillheten som er ladet av – noe. Noe som er – stort. Ufattelig stort. Den føder bare spørsmål. Og er ruvende likegyldig til de raske svar, til de tankene som tenker seg selv. Denne stillheten kler av deg dine vanetanker, tar fra deg den kjente fortellingen om ditt liv. Du må synke ned i deg selv for å lytte. Ned dit hvor det alltid arbeider noe i deg.
Hvem er jeg? Hva gjør jeg her?
Du er litt urven. Fra Skardalstinden synker det sno. Du kan ikke ligge i ro. Du må bevege deg. Og ruller liggeunderlaget inn i sekken, snører på deg støvlene igjen. De store, kantede, spisse steinene venter. Snøfonnene velter ned i de små, blågrønne vannene.
En røslig kar med rødt skjegg og røde støvler dukker opp. Fra Olavsbu? Jåå, sier han og kommer fra Sveits. Hva gjør han her? I Jotunheimen? Skulle det ikke være fjell og stillhet nok i Sveits? Fjellene i mitt land er så unge, sier han. De svinger for mye, vil for mye. Så urolig stillhet. Fjellene her – de er gamle. De har ro, trygghet. De er langsomme. Tenkende. Sier han, vandrer videre i de gamle, stille fjell - og er borte.
Det er som om fjellet rister mennesket av seg. Gjør oss små og tilfeldige. Men gir oss samtidig plass i noe ufattelig stort. Gir oss en stillhet som leder oss inn til det skapende i oss. Og ut av denne stillheten vokste Acem-meditasjon.
- Carl Henrik Grøndahl
Meditasjonslærer i Acem. Skribent. Tidligere journalist og kritiker i Aftenposten, kulturredaktør og kanalsjef i NRK Radio.
