Til deg som trenger motivasjon for en retrett

Den mest tungtveiende grunnen til å bruke lys sommertid på en retrett med Acem-meditasjon? Ungjenta Haugtussa kan faktisk være et svar. 

Eller? For å gi din lever skikkelig ferie? Så den slapp å være i konstant beredskap mot giftstoffer i blodet? Fornøyelig tanke. Men trolig er svaret dette: Den beste grunnen til å dra på sommerretrett er å mestre Acem-meditasjon bedre. Og det har noe med Arne Garborgs Haugtussa å gjøre.

Åja? Mestre Acem-meditasjon bedre? Hva er nå det for et prosjekt? Skriver jeg i en jobbsøknad at ”Jeg mestrer Acem-meditasjon”,  sier arbeidsgiver: Ja! og slår til. Dette mennesket må vi sikre oss!

Neppe. Slik mestring gir ikke status på en CV. Noen vil kanskje også påpeke at det er ikke først og fremst meditasjonen vi skal mestre best mulig. Det er livet. Ja. Men all erfaring tyder på at det er en sammenheng her. 

Den minner om selve livet

Hva er det vi møter og forholder oss til i Acem-meditasjon? Spontanaktiviteten. Alt det som får frihet til å gjøre seg gjeldende i kropp og sinn når vi gjentar metodelyden ledig. Alt det som skjer. Spontanaktivitet er et nøkternt ord i god Acem-tradisjon.  Det som spontant slipper til av tanker, bilder, følelser og kroppsfornemmelser. Det høres greit og oversiktlig ut. Men spontanaktiviteten er alt annet enn oversiktlig. Den rommer det meste av det som er. Den er så rik, sammensatt, kompleks, ufattelig at den minner sterkt om selve livet.

La oss gå noen hundre år tilbake i tid. Da lager spontanaktiviteten en virkelighet fylt med overnaturlige skikkelser: draugen og nøkken, alver, nisser, hekser, djevler og engler, åsgårdsrei og utburder, byttinger og bergtroll. Skapt for å gi form til angst, lengsler, drift, sterke følelser. Former som gjør at vi kan mestre de krefter som herjer inne i oss.

Hvor er det blitt av dem? Forsvant de med det elektriske lyset og Freud? Er det slik at disse overnaturlige skikkelsene eksisterte den gang og nå er dødd ut som andre truede dyrearter. Neppe. De krefter og følelser i spontanaktiviteten som skapte alt det overnaturlige, er ikke blitt borte. Angsten er der fortsatt. Raseriet. Sjalusien. Det tungsindige. Det forurettede. Avmaktsfølelsen. Grandiositeten. Lysten. Fryden. Men vi gir det andre former – som vi kan møte i meditasjonen.

 

Haugtussa

All diktning, all kunst handler på en eller annen måte om spontanaktiviteten. Det er der livet leves. Ett verk er fascinerende tydelig, Arne Garborgs Haugtussa. Han forteller om en sky, vâr, begavet ungjente, Veslemøy, i den sårbare, vanskelige livsfasen der seksualiteten våkner og skal ha form.

Veslemøy kan ikke eie disse driftene selv. Det er for belastende for henne. Hun våkner i måneskinnet og lokkes av en bukk, en haugkall utenfor vinduet. Han vil han henne med seg inn i berget. Det er han som vil, hun er sterkt investert i det uskyldige og står imot så godt hun kan. Lysten er ikke i henne. Hun legger den inn i en overnaturlig skikkelse.

Hun er på en skikkelig bygdafest 2. juledag. Sky og redd og utafor. Hun sitter i en krok og ser på at rusen og driften utfolder seg. Brått fylles rommet av skrømt og troll som blander seg i dansen. Hun er synsk. Hun kan se hvilke dyr som bor i sine jevnaldrende. Megga fra Ås har en gås. Han langbeinte Svein, som går der så rein, har vargen den grå med de lange bein. Det dyriske bor i de andre. Selv er hun fri for slikt. Hun er ren, de er grisete. Det hun er redd for, finnes ikke i henne, bare i de andre.

Så sendes Veslemøy ut på Jærheiene for å gjete og blir lært opp av han Jon fra Skarebrotet. Hun våger å fortelle ham om alt hun ser, at troll fins. Han mobber ikke, ler ikke, han ser henne og tar henne på alvor. Hun forelsker seg, og forelskelsen kan hun bære: Den galne guten min hug hev dåra. I tordenvær kryper de sammen under en heller, og hun gir seg hen til ham.

Han lover å komme igjen. Hun venter og drømmer. Endelig er hun blitt til noe. Hun er ønsket, hun er sett. Hun har fått hjelp til å bære alt det som bor inne i henne.

Men Jon fra Skarebrotet kommer ikke. Hun får høre at han skal gifte seg med megga fra Ås, for hun har sølv på kistebunn. Da vrenger de seg opp, alle de ustyrlige, skremmende følelsene i spontanaktiviteten. Hun vil dø, drukne seg. Hun vil drepe megga fra Ås. Hun vil lokke Jon tilbake. Hun vil gi seg hen til alle. Hun vil drikke og feste for å glemme. Disse følelsene herjer med henne – og hun kan ikke bære det.

Alt dette er ikke i henne. Hun legger det ut i det overnaturlige. Det er trollkjerringer som frister henne med trylledrikk og hevn. Alvemøyer lokker med beger og glemsel. Veslemøy er livredd og kjemper harde indre kamper for å stå imot. Og Arne Garborg lar henne vinne. Trolig mener han at det er en god seier. Men man kan hevde at det er pietisten Garborg som seirer, for Veslemøy lukker seg igjen. Hun søker ikke ny relasjon. Hun lever resten av sitt liv i selvutslettende tjeneste for andre på trygg avstand fra de stygge, uhåndterlige krefter.

 

Det er normalt, jenta mi!

Veslemøy skremmes altså av trykket i spontanaktiviteten og løser dette først med å legge alt ut på mennesker og skrømt. Når de sterke driftene virkelig herjer i henne, stenger hun for alt og blir utvisket.

Denne livsløsningen blir det storslagen diktning av. Men la oss tenke oss at Veslemøy hadde levet i en annen kultur med formende skikkelser som sa til henne: Jenta mi, hvordan har du det? Ja, men det er sånn det skal være. Alle kjenner raseri, fortvilelse, hevnlyst, sjalusi, selvmordstanker når de svikes så stygt. Du er ikke et udyr. Du er normal. Du reagerer slik du skal reagere. Du er ikke den første som forelsker seg, gir seg hen og avvises. Det er vanskelig å være 17 år. Det har alltid vært vanskelig og vil alltid være. Fortell meg om det som raser i deg, så er vi to om å bære det, og så ser vi at det ikke er så truende, men at det tvert om er masse livskraft i alt det du nå sliter med.

Med andre ord: en trygg og moden person som hadde tilført henne ledighet.

 

I tanker, ord og gjerninger?

I Haugtussa gir Arne Garborg dikterisk form til sentrale strømninger i vår kultur: frykten for det syndig som bor i oss, en frykt marxistiske forfattere førte videre. Dag Solstad advarte i sin tid mot det spontane, fordi det er småborgerlig. I hans verden et annet ord for syndig. Vi må altså vokte oss for det som kan slippe til i spontanaktiviteten. Denne frykten er kanskje en av bestanddelene i en introspeksjonfientlighet man kan finne mange eksempler på. Hvorfor se på seg selv og sine drivkrefter? Det kommer det ikke noe godt ut av. Psykologisering blir skjellsordet.

Det er en tankevekkende og underlig bekjennelse man kan høre i norske kirker: ”Jeg har krenket deg i tanker, ord og gjerninger.”  Man sidestiller altså det å tenke noe med det å si noe og gjøre noe.  For Veslemøy er det å ha følt raseri like belastende som å ha drept. Følelsen har like store konsekvenser som handlingen.

Det er innlysende at både ord og handlinger kan krenke og ødelegge, fordi de omfatter andre enn en selv. Ord kan være ille, men handlinger skaper skjebne. Det finnes nok endel kvinner som ville foretrekke at mannen bannet mer og slo mindre. Men å tenke noe? Føle noe? Det som melder seg spontant? Er det like krenkende som ordet og handlingen?  

For Veslemøy er det ødeleggende. Hun kan ikke være en som kjenner så stygge følelser. Hun er redd for seg selv og lukker igjen. Hvis vi er engstelige for at det som melder seg i spontanaktiviteten, kan krenke Gud og mennesker, blir vi farlige for oss selv og omgivelsene. Vi må i for all del unngå å slippe spontanaktiviteten fri.

 

Vi blir som Veslemøy

Men så er det akkurat det vi gjør i meditasjonen. Og i lengre meditasjoner blir det masse frihet til hekser og haugkaller, slemme menn og troll til kjerringer. Frihet nok til mange bind med folkeeventyr. Vi tar sjansen.

Ja, gjør det nå egentlig det? Spontanaktiviteten i lengre meditasjoner kan jo også være mye hverdag, lite eventyr og enda mindre truende for Gud og mennesker. Tanker vi har tenkt før og bilder vi kjenner. Uro og rastløshet kommer ikke akkurat overraskende.

Det kan være lett å gjenkjenne spontanaktiviteten som innhold – det vi kjenner, tenker, ser. Men den er så uendelig mye mer, og det er her vi kan bli som Veslemøy, hele gjengen. For spontanaktiviteten rommer også det ubevisste som mer kommer til uttrykk i holdninger.

Eller sagt på en annen måte: den begynner å rote seg inn i vår egenaktivitet. Den gjør seg ikke først og fremst gjeldende gjennom hva vi tenker, men gjennom hvordan vi handler i forhold til det å gjenta lyd ledig. Vi kan begynne å snakke om at ”lyden vil” eller ”lyden gjør” – som om metodelyden var et selvstendig individ med egen vilje og agenda. Vi kan snakke om at noe blir umulig å få til, ledig gjentagelse lar seg ikke gjøre, oppmerksomheten blir borte, noe forstyrrer til de grader.

Forhåpentligvis gjør vi ikke som Veslemøy, legger skylda på haugkallen utenfor vinduet. Men vi merker jo at i slike ugreie meditasjoner er det noe som blander seg inn. Og det kan ikke være meg, for hadde jeg fått viljen min, ville meditasjonen vært uproblematisk, ledig og jublende. Når den ikke er slik, må det være noe annet eller noen annen som tar over. Noe som er ikke-meg. Draug eller heks eller alvemøyer eller hva, det vet jeg ikke, men noe seigt og uvillig og ødeleggende er det.  Og jeg må slåss mot disse mørkemaktene eller gi opp.

 

Det er meg selv jeg slåss mot

Så kommer gjerne det gode øyeblikket av innsikt i veiledningen: Det er ingen trolkjerring i skråningen utenfor, ingen haugbukk under senga. Dette noe i meditasjonen, dette ikke-meg, det er jo også meg!  Det er jeg som driver og trøbler til meditasjonsutførelsen. Ikke bevisst. Det er en vilje jeg ikke får tak i og en agenda jeg ikke helt fatter. Når jeg slåss mot dette utysket i meditasjonen, er det meg selv jeg forsøker å knuse. Det er jeg som herjer med meg.

Og slike situasjoner kjenner jeg igjen i hverdagen. Der kan det være at jeg påfører foreldre, barn, partner eller kolleger, sjefer eller svigermor rollen som trollkjerring og draug. Bildet av dem formes av det som smeller til i spontanaktiviteten. I meditasjonen er de ganske enkelt ikke til stede. Dermed er det mulig å gå den veien Veslemøy ikke gikk: ta alle disse driftene og kreftene tilbake og gjøre dem til en del av oss selv.

I første omgang kan det være lite smigrende å måtte innse for seg selv at jeg også er sånn, men etterhvert merker vi at den energien vi brukte til å kvele sider av oss selv, blir tilgjengelig på langt mer konstruktive måter. Og så oppdager vi kanskje at  det egentlig ikke er så farlig å være både sinna, sjalu, selvopptatt, hjelpeløs, ivrig, kåt, intens innimellom. Alt det vi trodde det ikke gikk an å være.

Når vi klarer å møte det underjordiske i spontanaktiviteten med lyd gjentatt mest mulig ledig, er vi for oss selv den personen Veslemøy skulle møtt: Du er ikke alene om dette, du er ikke et udyr, du er ikke et utskudd. Du er tvert imot levende, og på baksiden av det du slåss med, er det mye livslyst og livskraft.

Det er dette fargerike og ulmende tussmørket i oss selv vi boltrer oss i når vi lærer å mestre Acem-meditasjon bedre. Og det er ingen liten tumleplass. Her finnes det meste. I hverdagen er det så tilslørt. Vi er så fanget av mønstre som sitter fast i oss. I lengre meditasjoner på sommerkurs løsner det. Da er det ikke bare Acem-meditasjon vi lærer å mestre bedre.

 

 

 

 

 

 

  • Carl Henrik Grøndahl

    Meditasjonslærer i Acem. Skribent. Tidligere journalist og kritiker i Aftenposten, kulturredaktør og kanalsjef i NRK Radio. 

    Carl Henrik Grøndahl
Ok