Når livet tar litt hardt i oss

Hensikten med å praktisere en meditasjonsteknikk er å trene sinnet. Slik vi kan trene kroppen. Tøye muskler som er stramme, styrke muskler som er svake, bygge opp det som kan være brutt ned. Få bort overflødig fett. Få tilstrekkelig kondisjon til å ha glede av de utfordringer vi vil ha kroppen med på. Trimme og utvikle. Bli kjent med kroppen, gjøre den til et instrument for utfoldelse og livskvalitet.

Også sinnet har stive muskler som begrenser oss. Muskler som ikke er utviklet. Dårlig psykisk kondis kan være minst like belastende som dårlig fysisk utholdenhet. Vi trenger også å bli kjent med sinnet og trene det for å få følelser og impulser, tankekraft og evner, vilje og drift med på konstruktiv utfoldelse. For å få brukt oss selv slik at vi trives.

Betydningen av fysisk trening er allment forstått og akseptert. Betydningen av å trene sinnet er for mange en uvant tanke. Vi er nå den vi er. Men forestillingen begynner å slå rot. Nå er tiden inne for – som livsstilsmagasinene uttrykker det – å skape ditt nye selv. Men om vi nå lykkes i å ta av noen kilo eller begynner å jogge, så er den deprimerende sannheten at vi forblir våre stressede gamle selv. Kroppen ser muligens litt bedre ut, men sinnet er det samme.

Eller? Fins det mental treningsform eller en slag mental diett som kan gjøre våre sinn bedre og sunnere? Nevrologisk forskning fra det 21. århundre anvendt på eldgamle meditasjonsmetoder kan tyde på at svaret er ja.

Ofte må det en trøkk til for at vi skal komme igang med regelmessig fysisk trening – hjerteproblemer, overvekt, kneskade, prolaps. Kanskje er det slik at vi også trenger en trøkk for å fatte behovet for psykisk trening – at livet har tatt litt hardt i oss. Da kan vi kjenne sterkt behov for å gjøre noe med oss selv.

Så godt som alle meditasjonsteknikker gir en form for avspenning. Gjør det mulig for sinnets muskler å slappe av. Acem-meditasjon er meget god trening i tillegg. Utfordringer. Motbakker og motvind. Noe å ta tak i. Noe å bryne seg på. God fysisk trening gir kroppen riktig belastning. God psykisk trening – som Acem-meditasjon - setter personligheten på strekk, slik at vi får tak i det som begrenser og kan løsne, tøye, trene, forbedre, finne nye reaksjonsmåter.

Sette personligheten på strekk. Hva innebærer det?

Vi innretter våre liv slik at vi ikke får større belastninger enn vi ønsker og tåler. Vi ferdes der vi liker å ferdes og unngår det som får oss til å kjenne oss flaue, mindre verdt, uønsket. Vi holder oss unna situasjoner vi vet vi ikke mestrer noe særlig, der vi mister kontrollen eller blir irrasjonelle og dumme. 

Mer eller mindre bevisst legger vi en slags sirkel rundt oss. Innenfor er jeg meg selv slik jeg vil være. Utenfor er de menneskene og de situasjonene som belaster meg og kan gjøre meg til en jeg slett ikke ønsker å være. Mer eller mindre bevisst har vi strategier for å få våre nærmeste til å oppføre seg slik at vi ikke presses mot grensen. Vi lykkes nok bare delvis.

Når vi har nærmet oss grensen, kan vi ligge våken om natten og kverne på det som skjedde. Når vi havner langt utenfor, husker vi det resten av livet. Det kan gjøre vondt.

Noen av oss har liten omkrets på sirkelen. Jo mer nevrotiske vi er, desto mindre utfoldelse våger vi og orker vi. Andre har solid diameter på sirkelen og får med seg mye. Uansett settes personligheten på strekk når vi drives mot grensen av vår utfoldelsessirkel og låser oss. Da blir vi tydelige.

Når vi er forelskede, er vi overbevist om at sirkelens grenser ikke finnes. Forelskelsen kan gjøre oss befriende utydelige. Livet har en usvikelig trang til å få oss tydelige igjen. Den som investerer alt i å holde seg unna grensene, lever neppe et liv som forløser så mye av evner og muligheter.

Livet har det med å sette oss på strekk. Vi kan oppsøke det selv. Alkoholen har en godt dokumentert evne til å drive sine disipler til grensen og hente fram personlighetstrekk som ellers ikke inngår i repertoaret. Hendelser kan gjøre det – de små som knapt registreres av andre enn oss selv, og de store - som ulykker, katastrofer, krig. Noen historiske epoker gjør ikke annet. Gjennom årtusnene er uhyggelig mange menneskeliv formet slik de ble formet på Balkan i 1990-årene. Når kvinner går løs på Røde Kors-biler med høygafler for å hindre at naboene får medisinsk hjelp, er de satt på strekk av politikk og historie. Da blir de tydelige, de mørke strømhvirvlene av aggresjon og irrasjonalitet som finnes i oss alle.

Når vi aner dem, kan vi lage oss mange gyldige argumenter for verdien av det stille, gode liv med blondekant på kjøkkengardinene og trygg avstand til alt som kan bringe mennesket mot ytterkanten av sirkelen. Tryggheten i det trivielle.

Men vi orker ikke det lenge av gangen, heller.

For tiden løser vi noe av behovet for å meske oss med irrasjonalitet ved å se på reality-tv.  Der underholdes vi av at andre mennesker settes på strekk. De melder seg frivillig til å slippe unna hverdagen. Så stues de sammen under forhold som har ett formål: å drive dem mot og over grensen av sin sirkel. Fasadene skal bort. De skal bli riktig irrasjonelle. Kranglete, selvhevdende på smålige måter, krevende, anklagende, hevngjerrige. De skal bekjempe hverandre.

De er moderne gladiatorer. Drapet er riktignok moderne humant: henrettelsen består i å bli sendt ut av tv-ruta. Vi sitter på tribunene i Colosseum og fryder oss med tommel opp eller ned. Disse gladiatorene ivaretar noe for oss. Seertallene er høye. Det er meget vanskelig å få medie-oppmerksomhet for prestasjoner, skapende utfoldelse, oppofrelse, frivillig innsats. Sett deg på strekk for alles øyne, så får du opp seertallene på fjernsynsstasjonene og SMSene strømmer på.

Selvfølgelig blir du brukt. Underholdningsindustrien er umettelig i sitt behov for nye ansikter, nye kjendiser, ettersom oppholdet i rampelyset er kort for den som kommer dit i kraft av å bli satt på strekk som underholdning.  

Vi må vel tro at alle også kjenner belastningen ved å stille sin irrasjonalitet offentlig til skue. For alle andre enn dem selv er det bare et spill. Det virkelige er egentlig uvirkelig. De setter seg på strekk for at de som har investert sine penger i TV-kanalen, skal få fornuftig avkastning på sin kapital.

Det å søke mot yttergrensene på denne måten, er neppe å trene sitt sinn. Det tilsvarer snarere å løfte for skeivt og tungt og pådra seg prolaps – for så å få massasje etterpå.

Virkelighets-TV har åpenbart stor tiltrekningskraft på oss som seere. Vi vil se bak maskene. Tidligere måtte vi nøye oss med kunsten. Først og fremst dramatikken. Det vil si skuespillere som spiller roller skrevet av dramatikere.

Nå går flere TV-stasjoner bort fra å produsere kostbare dramaserier, for de når samme kjøpesterke målgruppe med meget billig reality-TV.

Kjernen i all dramatikk er nettopp dette som virkelighets-TV nå boltrer seg i med stadig nye konsepter: mennesker som settes på strekk. De vil noe, de møter motstand og motkrefter og blir tydelige for oss. Men på film og teater er alt nøye planlagt. Det uventede oppstår innenfor det regisserte. Alt er spill. Kunst har ikke som mål å skape virkelighet. Kunsten forsøker å skape en form for sannhet. Som utfordrer oss og kan bidra til å trene sinnet dersom vi er med på ferden.

La oss se nærmere på hva Henrik Ibsen gjør. I utgangspunktet det samme som konseptmakerne i reality-tv. Han finner på situasjoner og relasjoner som setter karakterene på strekk. Så sender han sine personer inn situasjonene og ser hva som hender. Det som driver hans mennesker, gir dem trøkk og motiver, er dypest sett det samme som driver reality-deltakerne: behovet for å bli sett, elsket, beundret, være noe, bety noe.

Slik sett er de som oss alle. Så tetter Ibsen konfliktene til litt etter litt, han lar fortiden vrenger seg opp i nåtiden. Noe som er skjøvet bort og holdt unna sirkelen, krever sin plass. Datteren ser faren på en ny måte. Det gjør vondt, og denne smerten må ha et utløp.

I Vildanden lever Hjalmar Ekdal lever slett ikke så verst som fotograf sammen med sin hustru Gina og datteren Hedvig. Noen staselig pappa og stjernefotograf er han nok ikke. Han har sine livsløgner og dagdrømmer om det som skal gjøre ham stor og elsket. Men alt går bra så lenge han ikke settes på strekk. Ibsen setter ham på strekk.

"Reality-tv” heter Gregers Werle. Han er en barndomsvenn av Hjalmar. Han har vært borte lenge. Nå dukker han opp og skal gjøre det gode. Få slutt på løgn og falskhet. Utvide Hjalmars sirkel. Trene Hjalmars sinn så han kan bli en staselig pappa og en god fotograf. Det Gregers oppnår ved å sette Hjalmar på strekk, er at Hjalmars irrasjonalitet går ut over datteren. Han mener å ha bevis for at Hedvig egentlig ikke er hans barn – og avviser henne. Da settes hun noe voldsomt på strekk. Og skyter seg som en offerhandling. I hennes irrasjonelle, vonde fantasier må det til for at faren skal elske henne igjen.

Kanskje mener Ibsen å si at livet inne i sirkelen kan være både narraktig og svært lite heroisk. Og at sirkelen holdes på plass av våre livsløgner. Men vær allikevel svært forsiktig med å sette livsløgnene på strekk. Tar du dem fra et gjennomsnittsmenneske, tar du også livslykken. 

Hedvig er ikke virkelig. Hun blir spilt av en ung skuespiller, som hver kveld kommer fram på scenekanten og tar imot applausen. Og Ibsen fortsetter resten av sitt liv med å skape skikkelser han setter på strekk. Gjøre dem irrasjonelle, uberegnelige, livsfarlige. Johannes Rosmer settes på strekk og går i fossen sammen med kjæresten. Hedda Gabler settes på strekk og skyter seg. Hallvard Solness settes på strekk og faller ned fra et tårn. John Gabriel Borkman settes på strekk, går ut i kulden og dør. Rubek settes på strekk og sørger for å bli tatt av et ras. Fruen fra havet er unntaket. Hun settes på strekk og velger livet.

Er det noe trening i dette? Blir sinnets muskler mykere og sterkere? De går jo i døden en etter en. Om reality-tv er å pådra seg prolaps, må Ibsens skuespill være å ta rennefart for å hoppe ut fra Besseggen – lukt i vannene som bunder mer enn trettenhundre alen nedenunder. Stakkars Hedda har ikke mye glede av den innsikten hun får, når hun drives ut over sirkelens grenser og ligger der død med sin pistol.

Igjen er det grunn til å minne om at Hedda reiser seg fra pistolskuddet og tar applaus. Hun er ikke virkelig. Hun er ikke til. Hun har ikke stilt sine dårlige sider så offentlig til skue slik at hun trenger reality-psykolog etterpå. Det er ikke Hedda som settes på strekk. Det er vi.

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å si hva vi trenger kunsten til og hva kunst kan gjøre med oss. Særlig fordi reality-tv tilsynelatende har utkonkurrert kunstdramatikken noe så alldeles grundig. I dette perspektivet er Ibsen den store taperen. TV2 vil aldri våge å satse på ham for å samle seere med behov for irrasjonalitet. Han er for dyr å produsere og for dyp for de viktige annonsørene, som forlanger kjøpesterke og konsumkåte målgrupper samlet foran skjermen.

Og er vi nå så sikre på at Ibsen oppnår så mye mer for sinnets trening hos sitt publikum enn ”Farmen”? De som følger serien, settes kanskje like mye på strekk i seg selv som Hedvigs og Hjalmars publikum? Det er selvfølgelig politisk korrekt for kultursnobber å snakke nedsettende om reality-tv og heve seg høyt over det som opptar og beveger folket. Men virkeligheten er tross alt sterkere enn kunsten. Det er virkeligheten vi lever i. Vi reiser oss ikke igjen til slutt i livet for å ta imot applaus. 

Man kan være kynisk og hevde at dersom noen ikke fatter at Ibsens dramatikk er dypest sett langt mer gledesfyllt og uendelig mer verdifull enn reality-tv, nytter det fint lite å gi seg til å utrede og argumentere til fordel for Ibsen. Men det er for slapt å la være å forsøke.

Reality-tv slutter med mange tapere og en vinner. Ibsen slutter stort sett med bare tapere. Han lar sine skikkelser slite seg til døde gjennom aktene. Men slutten på hans skuespill er ikke avsluttende. Farmen er avsluttet. Kjendisene som ble skapt, forsvinner snart igjen tilbake til det tåkete grå etterhvert som kjendisforbruket krevet nye ansikter og nye fortellinger.

Vildanden slutter aldri. Ibsens skuespill er mangetydige og åpner på en måte som gjør det mulig å hevde at dersom du leter etter Ibsens kjærlighet, finner du den i hans sluttscener. Den unge Hedvig, i Vildanden, og Hedda Gabler er begge satt på strekk og skyter seg. Den ene for å sone, den andre for å slippe unna. Selvmordene er skakende, men de står ikke alene og brenner i det bildet vi har med oss. De finnes inne i et rom av lengsler og fortvilelse. Av mennesker som strever og ikke våger å se. Men Ibsen våger, og dermed gjør vi det, vi også. I det å se ligger forsoningen. Reality-tv gjør deg til kikker. Skal du hente livslysten og innsikten i kunsten, må du delta.

Også Acem-meditasjon setter oss på strekk. Ikke foran tv-kameraet, men i stillheten der vi er alene. Det er tankevekkende å merke hva som fungerer i meditasjonsutførelsen: Den vâre og varme viljen i oss, det som åpner og ikke avslutter.

Det som forsoner.