Når du vil få tak i mer av deg selv

 Jeg kan ikke merke at min selvforakt og utålmodighet er redusert. Er klarere lyd og lettere meditasjon likevel tegn på at noe har skjedd?"

Ja. Mer ledighet. Dette begrepet som er så sentralt i Acem-meditasjon – hva er det? La oss vandre noen stier for å se hva vi møter.

Nei, det er ikke en følelse. Av velvære eller behag eller fullstendig ro. Ikke en tilstand. Ledighet er knyttet til handling, måten vi gjør noe på: sanser, tenker, taler, handler. Første gang vi setter oss inn i en bil for å kjøre, handler vi neppe ledig. Vi kan ikke samtidig føre en lystig eller ettertenksom samtale. De mentale ressurser som skal til for å få til noe slikt, er ikke tilgjengelige.

Det uoversiktlige, det farlige som kan oppstå, alt det vi ikke mestrer, lukker igjen. Trening må til før vi behersker det tekniske så godt at vi er årvåkent og uanstrengt til stede i trafikken – og samtidig kan snakke om livets gåter. Da utfører vi de handlingene bilkjøring består av, ledig. Så kan det selvfølgelig oppstå situasjoner i trafikken som ligger utenfor det vi mestrer. Vi kommer utenfor det mentale området der vi handler med ledighet. Vi blir irrasjonelle og kan gjøre noe dumt.

Vi forsøker vel i størst mulig grad å leve våre liv innenfor vårt område av ledighet – der vi  handler greit og uten konflikter og uten at vår selvfølelse blir belastet. Der vi kan bidra konstruktivt og samhandle kreativt. I det en fotballtrener har kalt flytsonen.

Når vi innimellom kan havne utenfor vårt ledighetsområde, oppstår de situasjonene som kverner i oss etterpå: Det dumme jeg gjorde, det jeg egentlig skulle ha sagt, at jeg ikke tok igjen. Når vi står midt oppe i det, har vi ikke tilstrekkelig tilgang til ledighet i tanke, tale og handling. Ledigheten kommer først når vi er ute av situasjonen.

Stress får vårt ledighetsområde til å krympe. Det vi ellers kan gjøre med ledighet, kan bli krøvlete og stramt når vi er slitne eller belastet. Godt å erfare at de daglige meditasjonene er et utmerket hjelpemiddel til å støvsuge ledighetsområdet for slagg. Få bort det som pakker våre tanker og handlinger inn i graut.

Frykten for å miste ledighet kan få oss til å begrense vår utfoldelse, unngå situasjoner vi syns vi ikke mestrer. Holde oss hjemme og borte fra det som utfordrer. Kanskje er det slik at vårt ledighetsområde innskrenkes smått om senn – etter som årene går. Verden blir mindre og den ledige mestringen begrenset.

Kanskje er det en grunn til at mange skuespillere holder seg vitale så høyt oppe i årene: De har levd et liv i grensen for ledighet. Både ved stadig å måtte lære mengder av tekst utenat, og ved å ha kramper og angst for å gå ut på scenen hver kveld.

Et liv styrt at frykten for å havne utenfor ledighetsområdet står vel i fare for å bli rutine, tomt og kanskje litt ulevet. For de fleste sosiale relasjoner av varighet og intensitet gir mer enn nok mulighet til brudd med det vi mestrer greit. Livet har det med å aktualisere. Det vil si: ta oss inn i situasjoner der det vi har med oss av begrensende psykologisk arv og ballast, tyter opp i våre reaksjoner og handlinger. Vi mister evnen til å handle ledig. Og føler oss ille etterpå.

Ingen orker å leve bare slik, men skal vi utvide vårt ledighetsområde, må vi innimellom oppsøke grensene – for å flytte dem. Det er det Acem-meditasjon – og særlig langmeditasjoner - gjør.

Å meditere riktig medfører at du etter en stund mediterer galt, heter et gammelt ord. Det betyr at med den ledige handlingen vi bedriver i Acem-meditasjon, lydgjentagelsen, beveger vi oss etterhvert mot grensen for vårt ledighetsområde. Det livet kan påføre oss ubedt, oppsøker vi i meditasjonen.

Møtet med grensen er aktualiseringen. I meditasjonen kan den ha mange former. Den kan klistre seg på lyden og trøble den til. Den kan krangle til gjentagelsen. Den kan banke inn metatanker om hvor latterlig utilstrekkelige vi er. Den kan være en taus motstand som gjør oss uregelmessige i våre meditasjonsvaner eller får oss til å kutte ut.

For det er ikke godt å være ved grensen. Det er mange gode grunner til at vi unngår det. Det bryter med våre forestillinger om den behagelige meditasjon og det gode liv. «Det var ikke så godt som jeg trodde», sier spørsmålstilleren om sine erfaringer på en ukes retrett.

Men det er det som må til om vi vil flytte grensene. «Det gjorde bedre etterpå enn jeg hadde ventet.» Og i de lengre meditasjonene er denne grenseutvidelsen så mye mer metodisk og  derfor tilgjengelig og oppnåelig enn i det uoversiktlige livet, der andre røsker i oss og har sine aksjer i vår selvfølelse.

Når vi kommer til grensene med vår lydgjentagelse, trigger vi hele det vante apparatet av alarmer og reaksjoner. Vi handler som regel sponant og uten ledighet. Vi strever, maser, kaver, anklager, blir sinte, føler oss utilstrekkelige og lukter vondt for oss selv. Trafikken er så intens og så farlig uoversiktlig at alle forsøk på ledig bilkjøring blir umulig.

Det er da! Det er da vi har fått muligheten i hendene til å møte oss selv på ny. I stedet for å bli dasket rundt av alt det uledige i oss, kan vi prøve å være der med en ledig handling, finne tilbake til ledig lydgjentagelse – selv om det er sølete og snørrete inni oss. Det er ikke lett, livet er ikke sånn. Det krever vilje, ledig vilje. Men det lar seg gjøre. Om igjen og om igjen. For vår evne til å handle ledig er der alltid. Det er ressurssiden i oss. Den er den vi henter opp og slipper til i nye områder av vår villmark.

Det betyr vel også at vi må finstemme vår forståelse av hva en ledig handling er. Bare en kul, ubekymret sak i godvær og medvind? Uten følelser og temperatur? Neppe. Vi kan attpåtil være ledige når vi er sinte. Det er stor forskjell – en som handler ledig i sinne, og en som ikke gjør det. Den som handler ledig, har kontakt med hvilke former sinnet får, kan ta inn over seg reaksjonene sinnet møter og fyller ikke opp med understrømmen av raseri som egentlig stammer fra og hører hjemme i andre relasjoner og situasjoner. Den som ikke handler ledig i sinne – kjenner vi vel ganske godt.

Den er denne voksne, romslige personen vi søker når vi sitter der i aktualiseringen ved grensen for vårt ledighetsområde. Den som kan finne en måte å handle på som ivaretar det sindige midt oppe i det plagsomt forvrengende. I den ledige handlinger er det altså en voksenhet, romslighet, sindighet – og ikke minst en grunnleggende akseptering av det ufullkomne.

Noe i oss vil jage bort alt det som forstyrrer og ødelegger meditasjonsutførelsen. Kvæle og tyne. Når vi gjentar metodelyden med den holdningen, er det ikke ledighet, men kamp. Og kampen har vi vært i før. Den forandrer ikke. Den opprettholder grensene for vårt ledighetsområde. Den ledige handlingen forandrer, fordi den godtar at også det rivende, røskende, masende, uønskede også er en del av oss.

Derfor kan Solveig i Peer Gynt bli et bilde på en ledig handling. Ikke ungjenta på Hegstadtunet som følger sine drifter og har sine behov. Men Solveig 40 år senere, når Henrik Ibsen har tømt henne for egenliv og gjort henne til et objekt for vår lengsel. Peer har lokket henne og sviktet henne. Hun forlot sin famlie og det sosialt trygge for å bli hans. Han stakk av og etterlot henne i ødemarken.

Så kommer han hjem til sin livsavslutning, treffer henne igjen og venter å få anklagene tømt over seg. Men nei. Solveig har ingen behov som sultet i stykker, intet liv som ble ødelagt. Hun er bare en stor, varm himmel av kjærlighet som frigjør og forsoner. Hun er bare et vidunder av ledig handling. Hun er den i oss vi søker når vi sitter der ved vår ledighetsgrense og bakser med en lydgjentagelse som ikke vil være slik den burde.