Meditasjonskronikken: Skal, skal ikke - Elines tårer, Johans uro

Eline er i 20-årene. Det er ikke lenge siden hun lærte å meditere. Eline har de siste årene kjent seg ganske tynget av sorg, etter flere dødsfall blant hennes nærmeste. Det var også bakgrunn for at hun i lengre tid tenkte på at hun ønsket å lære Acem-meditasjon.

I Elines meditasjon kommer minner, bilder og tårer lett. Sykdommen til en nær slektning som over flere år tærte på kroppen til det til slutt ikke var mer å gå på. Og så den unge vennen som plutselig selv valgte å dø. Sjokket. Smerten. Tårene. Det siger på i meditasjon, slipper mer frem. Eline ønsker å forholde seg til det, for det har tidvis vært stemningstungt i flere år. Meditasjon hjelper.

Mobiliserer
Samtidig erfarer hun omtrent hver gang at når hun mediterer kommer tårene. Alt kommer nærmere. Det er godt å slippe tårene til, samtidig som det er tøft å kjenne på sorgen og smerten. Og Eline blir litt satt ut av at det sitter slik i henne etter meditasjon. Det er ikke bare greit å starte dagen med å være mer sorgfull samtidig som hun skal være morgenklar og mobilisert for jobben og resten av dagen.

Ofte når Eline skal sette seg for å meditere, holder noe igjen, og trekker i motsatt retning. Bort fra tårene. Bort fra smerten. I dag - skal, skal ikke? Ofte blir det ikke. Foreløpig har Eline ikke etablert en fastere meditasjonsrytme. Hun har ikke helt funnet ut av dette at hun kjenner hun både vil, og ikke vil. Hun har ikke gitt slipp på meditasjon, samtidig har hun heller ikke funnet ut hvordan hun i hverdagen skal lande dette.

Sporadisk
Johan er midt i 40-årene og har meditert i ni år. Han drar på retretter fra tid til annen - setter pris på de lange meditasjonene, og drøftingen etterpå i veiledningsgruppen. Han sier meditasjon gjør ham helere, hjelper til å «lande» best mulig og takle hverdagen med jobb og familie, og egen ballast han har med seg fra tidlig i livet. Derfor har han holdt fast ved meditasjon. Samtidig har han alltid meditert mer sporadisk, ikke funnet frem til en jevn meditasjonsrutine han følger. Det kan han irritere seg over, for noe i ham ønsker at han mediterer mer.

Ved nærmere drøfting er hans indre dialog omtrent slik: Jeg skulle ønske det var lettere å få til mer fast rytme, det må jeg da kunne få til. Om morgenen? Jeg kunne meditert på jobb, før morgenmøte. Jeg kommer tidlig på jobb fordi jeg må følge barna til skolen. Men, da er det veldig kjekt å treffe kollegaene og prate om løst og fast. På ettermiddagen? Med barna og ektefellen og middag er ikke det bare, bare. På kvelden? Ja, når det ikke har blitt i løpet av dagen blir det helst om kvelden. Men det er litt dumt, da sitter kona kanskje og venter på meg, så vi kan se film sammen, det er hyggelig. Jeg vil jo også være sammen med henne, bare vi to.

På ett vis er Johans motivasjon ganske lav; jeg har ikke tid, det er så mye annet jeg må ivareta. På et annet plan er motivasjonen hans høy; dette vil jeg, jeg kjenner at meditasjon er for viktig til å gi slipp på den. Hvorfor blir det slik?

Berører dypere uro
Johan vil, og får til noe av det han ønsker, selv om egne motkrefter mot å sette seg ned og meditere er tydelige. Meditasjon berører en dypere indre uro han kjenner han har i seg. Det er ofte både godt og vondt å meditere.

For mange er det ikke gitt å få til å meditere daglig, selv om noe i en ønsker det. Grunnene er sammensatte. Noe i ens eget indre setter kjepper i hjulene. Kabalen går ikke helt opp. Indre dialog og impulser aktiveres, med begrunnelser i begge retninger. Skal, skal ikke? Når blir det Skal, og når Skal ikke? Kanskje er det livstraumer som er tøffe å slippe til og kjenne på, kanskje synes man egen tidskabal ikke går opp slik man ønsker.

Noen ganger kan forventningene til en selv også være for store, alt eller ingen ting, som å meditere to ganger hver dag, selv om man ser at det i praksis slett ikke blir slik. Da er det viktig å være realistisk, hva er det i perioder man greit kan få til, og finne frem til kompromisser man kan forsones med. Godt nok, sette litt enklere mål? For de som nylig har lært meditasjon skal man også finne frem til en ny vane som skal legges inn i hverdagen, da er det ok å legge lista på et greit gjennomførbart nivå.

Hver enkelt mediasjon gir dypere avspenning selv om det ikke alltid kjennes slik ut. Mens prosessaspektet - at noe i ens indre er i bevegelse over tid - fordrer en jevnere rytme. Får man da meditert f.eks. tre til fem ganger i uken, selv om det blir 15 minutter og ikke 30 eller 45, er dette med og vedlikeholder et prosessaspekt, som er sentralt oppi dette. Vi berører egen livstematikk - hvem vi er og hvordan vi møter verden.

Det betyr ikke at spontanaktivitetene - tanker, stemninger, inntrykk som spiller seg ut - kjennes «dype». Innholdet kan ofte bære hvedagslig, det nære. Men i tillegg har de berøringspunkter til dypere sider i oss, som kan gjøre både godt og vondt å slippe mer til. Å holde det unna, og ikke slippe til, tar også energi i hverdagen. Å slippe til frigjør mer energi på litt sikt, selv om det kan smerte i perioder. Å kunne snakke om egen meditasjonsprosess i grupper er også med å klargjøre og gjøre det lettere å komme over eventuelle kneiker man kan møte underveis. Meditasjon gir muligheter.