Meditasjonskronikken: Selv om livet er kort, er det også langt

En fredag

Fredag 19. mars 2021, klokken 19.35. Jeg setter meg og lukker øynene for å meditere. Det er en vanlig dag. Jeg lurer på hva jeg skal skrive om i denne kronikken.

Koronasmitten øker i Oslo. Nye ubehagelige rekorder hver dag. Men dagens hovednyhet er at statsminister Erna Solberg hadde tre gjester for mye på sin 60-årsdag som familien feiret på Geilo. Det er et lovbrudd som må etterforskes. Spørsmålet som reises, er om hun kan tilgis, eller om det meste hun har bygget opp av tillit, står på spill. Hun var ikke selv på festen. Hun hadde betennelse i øynene og ble undersøkt på Rikshospitalet i Oslo. Hadde hun vært der, hadde de vært fire for mye. 

Tidligere i dag var jeg på tur med et barnebarn som snart fyller to år. En smilende trivelig liten pjokk. Han kastet stener i bekken. «Plupp», sa det. Igjen og igjen. Slik han gjorde i går også. De pluppene er en stor ting.

Før det besøkte jeg min gamle mor, som nok var skuffet over at hennes sønn ikke hadde vært hos henne på en stund. Jeg følte meg ikke helt bra, og hadde for dårlige unnskyldninger.

Det er veldig morsomt. Karoline Brændjord har i dag fått Vesaas-prisen for sin debut diktsamling Jeg vil våkne til verden. Hun Acem-mediterer.

Senere på kvelden kom melding om vulkanutbrudd på Island. For første gang siden Snorre renner glødende lava ut så nær Reykjavik. Midt mellom flyplassen og hovedstaten.  

Det kunne vært hvem som helst, og hvor som helst og når som helst

Det kunne vært hvilken som helst dag med helt andre nyheter og andre hendelser. Det spiller liksom liten rolle der jeg sitter hjemme hos meg selv i Oslo og lukker øynene denne fredagskvelden. Jeg mediterer. Slik jeg har gjort hver dag siden første klasse på gymnaset i november 1967.

Er meditasjon det samme for meg i dag og den gang for snart 54 år siden? Både ja, og nei. Men mest ja. Så la meg fortsette med det som er ja.

En gammel vandrer i Himalaya lukker øynene for utallige hundre år siden. Han mediterer før solen står opp, og ingen husker ham – men kanskje har ikke tidløsheten glemt hva som skjedde. Kanskje gjør han noe som likner på det jeg gjør. Kanskje noe ganske annerledes. Men han sitter der med korslagte ben og mediterer. Det er noe mellom oss.

En ung kvinne sitter stille med lukkede øyne i en liten kirke i en landsby utenfor Madrid. Det er 600 år siden. Hun ber. Men kanskje mediterer hun også. Tankene flyter i stillheten uten mange ord. 

Min bestefar, en lidenskapelig fluefisker, står en grytidlig morgen i Numedalslågen og slenger snøret med den håndlagde fluen han selv har laget ut over vannet. Den lille gutten ser på og lurer på om han noen gang vil klare det samme. Det er en egen flyt i snøret, der elven renner gjennom. Igjen og igjen. Han fisker. Ja. Ørretene på bordet, raket av min mormor, var kjærkomne. Men viktigere kanskje. Han mediterte på sitt vis. Jeg vet det, gutten satt med ham ved lesten da han lappet og sydde sko.

Selv om livet er kort, er det også langt 

Meditasjon har en tidløs dimensjon. Et slags hull i tiden. Tidløsheten som en anelse noen ganger. Slikt holder i hvert fall meg gående. Det er noe jeg så gjerne ønsker mere av. 

Men det er også noe tidløst over selve handlingen – det å lukke øynene og vende blikket innover. Mot stillheten, og dermed uunngåelig samtidig smerten, savnet, det uferdige. Anger og glede. For meg og de som kom før meg. Mine foreldre, min slekt, mine venner og uvenner, ulike tider og steder. De ufødte. Alt lever der inne. I mitt sinn opplagt, selv om det innimellom kjennes ut som om deler av historiene og stemningene tilhører et slags kollektivt ubevisste.

Meditasjon er også i den vanlige tiden. Noen ganger som mote mange driver med, selv om det oftere synes å være bortenfor det folk flest tenker på. Men noen mennesker vil alltid ha interessen, uten at de kanskje en gang selv vet om det. Det er nok svært mange egentlig. Et stort potensiale for en organisasjon som Acem. Slik kan i hvert fall en som har satset på meditasjon gjennom et liv tenke. Men vi satser jo på så mye forskjellig. Noe holder vi på med en stund, og så er det over – og noe begynner vi aldri med. 

Jeg er vandreren i Himalaya, kvinnen i den lille kirken i Spania, min bestefar ved elvebredden, den lille pjokken som lar seg fascinere av plupp i bekken. Tenåringen som begynte å meditere for så mange år siden.

Jeg kjenner dem alle. Vi har noe felles, selv om vi ikke har snakket om det. Ord gjør liksom slikt hverken til mer eller mindre.