"Jeg kjeder meg og bryter ofte av meditasjonen etter 20 minutter. Da orker jeg ikke mer!"
"Når jeg mediterer, sukker hun, kommer det masse tanker. Det er bare trivielle saker fra hverdagen som ikke interesserer meg."
Som veileder får jeg lyst til å minne henne om at dette er høyst normalt. Meditasjon slipper til en spontan tankestrøm som løsner opp i rester og hjelper oss til å slappe av. Tankene kan være dagligdagse, men kan likevel springe ut fra dype, ubevisste strukturer i oss. Og når vi etter 20 minutter har bearbeidet det meste av restene fra dagen, kan det melde seg kjedsomhet som motstand mot å bevege seg videre i dybden.
Ikke hva du tenker, men hvordan du møter tankene
Alt dette er sant. Men for henne kjennes det meningsløst å bakse med disse dagligdagse tanker. Så jeg går rett på kjerneproblemet.
Hvordan er det for deg å tenke metodelyden uanstrengt i denne situasjonen?
"Særdeles vanskelig, svarer hun. Jeg blir sittende i disse tankene i lange perioder. Og når jeg først kommer på at jeg skal ta meditasjonslyden opp igjen, så får jeg gjentatt den bare noen få ganger før jeg igjen er fortapt i tankemylderet. Det ergrer meg og tærer sterkt på motivasjonen min for å meditere."
Hvordan skulle meditasjonen ha vært om du hadde lykkes?
"Det burde blitt stille og rolig inni meg. Om det kom tanker, burde det i alle fall være interessante tanker som sa meg noe nytt. Og selvsagt vil jeg gjerne være behagelig avspent i kroppen, men det er jeg for såvidt allerede."
Så avspenningen er der. Men ikke stillheten og roen i sinnet. Hvordan virker dette på deg?
"Det er da jeg blir irritert og kjeder meg."
Virker dette på noen måte inn på hvordan du tenker meditasjonslyden?
"Ja, i perioder tar jeg meg sammen, jeg vil få det til og da kan det nok være jeg legger litt ekstra energi inn i metodelydgjentakelsen. Men det er sjelden det hjelper – og da blir jeg motløs. Det er der jeg får lyst til å bryte av og ofte gjør det også."
«Fight or Flight» eller "Stay & Play"
Du kjemper altså med en litt anstrengt metodelydgjentakelse for å få tankemyldret til å stilne, får det ikke til og har en tendens til å gi opp. Det er et handlingsmønster vi gjerne kaller «Fight or Flight» - kamp eller flukt. Det er lett å ty til, men bidrar lite til å skape flyt og videre bearbeidelse i meditasjonen.
«Stay & Play» - bli og prøv deg ut - er et annet handlingsmønster som kan gi bedre hjelp. Det er en kombinasjon av utholdenhet og utprøving – utholdenhet til å bli i utfordringen som melder seg fra spontansiden og utprøving for å finne en smidigst og best mulig måte å takle den på.
"Hva betyr det i praksis?"
At du forsøker å akseptere det som kommer av tanker, inntrykk, følelser og annet fra spontansiden. Når innholdet er behagelig, er det greit nok. Men også når det kan ha ubehag i seg, er det noe dypt i oss selv som har et behov for å bli møtt med frihet og rom for bearbeidelse.
"Det er ikke så lett å akseptere når jeg kjeder meg.."
Nei, nettopp. Det er ikke så greit å bestemme seg for å akseptere ubehag. Det er derfor vi har en teknikk som hjelper oss til å skape denne åpenheten indirekte. Når vi gjentar metodelyden uanstrengt, skaper vi en frihet i sinnet som også gir tankestrømmen større frihet til å spille seg ut. Men metodelydgjentakelsen må være uanstrengt i møte med nettopp det som spiller seg ut fra spontansiden der og da. Det vil ofte kreve en sensitiv justering av måte lyden gjentas på – og det er denne finjusteringen som her omtales som Play eller utprøving. Hvor lang tid det tar før et skifte kommer vet man ikke. Men en åpen og aksepterende holdning gir et lettere skifte.
"Jeg skjønner. Men det er denne finjusteringen jeg sliter litt med. For tiden har jeg nok lett for å gli inn i noe anstrengt eller i å gi det litt opp."
Ja, men slik er det i perioder for de fleste av oss. Også det er en del av en helt naturlig prosess. For det å gjenta metodelyden uanstrengt er ikke noe man enten lykkes med 100% eller lykkes 0%. Det er mange grader imellom. Om finjustering er å gå fra 30 til 50% uanstrengt metodelydgjentakelse - eller til og med fra 2 til 4% uanstrengt, så er det en vesentlig stimulans for den prosessen vi er inne i. Å bli for perfeksjonistisk og selvkritisk forstyrrer bare. Vi kan bare gjøre så godt vi kan. Ingen kan forlange noe mer av oss.