Ditt eget drama som film?

Noe kommer tydelig til orde. Noe er bare uforstått uro. Noe har kontroll. Noe forstyrrer. På vår indre scene får disse kreftene sjelden klare skikkelser. De er ulike sider av oss selv.

Men sommerretrettens oppdagelsesferd tar oss inn i de brytningene og motsetningene som kunsten nærer seg av. Hvis vi nå gjenkjente våre indre motsetninger, laget roller av dem og skulle fortelle om sommerretrettens indre reise på film for eksempel, hvilke skikkelser kunne vi valgt? For å skildre noe statisk som utfordres og møtes med ledighet?

Hva er det mest tradisjonsbundne i vår samtid? Det britiske kongehuset må være en god kandidat. Hva om vi tok en nyvalgt, populær britisk statsminister, Tony Blair? Han vil fornye Storbritannia og legger ut på sin første reise. Til dronning Elizabeth II på Buckingham Palace. Der møter han det fastlåste. De gamle ritualer.

Der er verden slik den alltid har vært. Statsministeren må spille statsministerrollen slik den alltid er blitt spilt overfor monarken. Han må manøvre i et minefelt av etikette. Han kneler, forteller at folket har gitt ham mandat og spør om å få danne regjering. Dronningen påpeker at det er hun som stiller spørsmål, ikke han. Hun behandler ham høflig nedlatende. Hun har sett rekker av ivrige statsministre komme og gå. Hun har kontroll, hun vet hvordan verden skal henge sammen. Dette er utgangspunktet.

Så begynner sommerretretten. I det åpne rommet meditasjonen skaper, slipper noe inn. Som uroer, forstyrrer, bryter. Noe levende som ikke har fått god form eller er blitt holdt borte fra bevisstheten. Aktualisering heter det i Acems meditasjonspsykologi. Den vante verden kommer i ulage.

I langmeditasjonen er uroen bestilt og ettertraktet. Vi er visst laget slik med mye motstand mot vekst at vi trenger utfordringen for å være i bevegelse. I vår sommerretrettfilm bringer vi nå inn noe som ryster. Det utstøtte vender tilbake med voldsom kraft.

Prinsesse Diana omkommer i en bilulykke 31. august 1997. Ikke bare en vond død, men en meget vanskelig død for noen. Alle vet at forholdet mellom dronningen og Diana har vært meget kjølig. Diana var en kaoskraft som skaket monarkiet, neppe en enkel kvinne å leve tett innpå. Samtidig er hun vakker, utadvendt og oppfattet som offer for det gamle, stive, livsfjerne. Hun blir idealisert av en hel verden.

Hennes brå død er en tragedie. Voksne menn gråter på gaten. Hvordan skal kongehuset møte dette? Hun er ikke lenger medlem, ettersom hun er skilt fra prins Charles. Dronningen, prins Philip, dronningmoren og hoffet velger å behandle Dianas død som en uvesentlighet, noe som ikke angår dem. Kongefamilien blir værende på slottet Balmoral i Skottland. De har ferie.

Dronningen vi beskytte sine barnebarn mot offentligheten. Prins Philip vil beskytte sine barnebarn mot følelser og tar dem med på jakt. Dianas familie får ta seg av begravelsen og si det som skal sies. Aktiv eller ubevisst konsentrasjon kalles slikt på sommerkurset. Det er en dårlig løsning, for den løser ikke noe.

Nå begynner nemlig blomstene å hope seg opp foran Buckingham Palace. Det går nok over, sier prins Philip. Flaggstangen på taket står naken. Tradisjonen tillater ikke at man flagger på halv stang ved slike anledninger, sier dronningen. Hun viser seg ikke offentlig. Har ikke noe å si til folket som gråter. De kongelige oppfattes som iskalde. Til slutt er skjæringen mellom kongehus og folkemening så krass at en konstitusjonell krise truer. Aktualiseringen står og dirrer. Det fastlåste klarer ikke å forholde seg til en ny virkelighet.

Kunne dette være opplegg til en fortelling om det som kan skje inne i oss på et meditasjonsretrett?

Historien er faktisk laget. Peter Morgan skrev manuskriptet for Stephen Frears film The Queen, som hadde premiere i 2006. Den kan – i tillegg til alt annet – også sees som beretningen om et sommerretrett. Vi kan følge kampene og konfliktene mellom rollene i filmen og se at de ligner ikke så lite på våre indre motsetninger, slik de kan opptre under langmeditasjon. I

løpet av de syv dagene etter Dianas død skjer det grunnleggende forandringer. Dronningen handler i utgangspunktet slik hun mener en dronning er forventet å handle. Hun mener hun kjenner folket og deres følelser. Men det som var riktig i en sammenheng, fungerer ikke nå, for virkeligheten er blitt en annen. Den gamle, velprøvde måten å reagere på skaper konflikter.

Her må det ledighet til, en holdning som ikke er investert, men åpent kan se motsetningene og alternativene. Den mediterende må finne en mer ledig måte å gjenta lyden på.

Leidighet er så mangt. I vår film om sommerretretten har den Tony Blairs skikkelse. Han fanger inn det som faktisk skjer og bruker de ordene som forløser folkets følelser. Diana var ikke lenger medlem av kongehuset, men hun var folkets prinsesse. Så bearbeider han dronningen – varsomt, respektfullt – og får henne til å endre adferd. Hun reiser til London, heiser flagget på Buckingham Palace og snakker til folket, ikke bare som dronning, men også som bestemor.

Samtidig holder Tony Blair den andre ytterligheten i tømme – den som vil forakte dronningen og alt hun står for. Han er den som holder opp for sine medarbeidere hva hun faktisk har ofret og hva hun betyr. Dette er ledighetens gjerning. 

Så setter filmskaperne inn en nydelig liten scene som virkelig viser hva ledighet er. Dronningen og hennes gemal går langs blomsterhavet utenfor slottet. Folket står bak sperringer. Hun leser på kortene at Diana var for god for henne og at hun har blod på hendene. Hun er skaket. Vi kan ane fiendtligheten fra massen.

Så kommer hun forbi en liten jente som står der med blomster. –Skal jeg legge dem der for deg? spør dronningen. –Nei, sier jenta, og vi aner at nå får avvisningen en form. Da snur den lille jenta alt. –De er til deg, sier hun. Dette er ledighetens gjerning. Dronningen tar imot blomstene, og når hun nå går videre, er folkets respekt der. Kvinnene neier for henne.

Men noe er forandret.

Livet går videre. Dronningen og Tony Blair reiser hjem fra sommerretrett og fortsetter hverdagen. Hun har møtt følelsen av å være hatet og funnet en ny balanse. Og sier til ham: Din tid kommer nok også. Da de vil ha deg bort.

Ledigheten har nok utfordringer.