Den gule blokka i Kirkeveien står som før, svær og trygg. En oktoberkveld i -69 lærte jeg å meditere i det huset.
Skrevet av Anders Nesvold
Kanskje fortsatt litt omtåket etter hasjrøyking dagen før. Nei, da vil jeg ikke lære deg meditasjon, sa meditasjonslæreren, med et fast blikk på meg. Men jeg kan slutte, tagg jeg. Så f ikk jeg lære det likevel.
Jeg var 22, og levde et enslig og ensomt liv uten kjærlighet, planer eller håp. Bodde på hybel ved Blindern og leste psykologi grunnfag. Hadde begynt fordi en venn fra videregående hadde gjort det. Møtte opp på lesesalen på formiddagen og så de bøyde, f littige ryggene. Prøvde å samle meg om teksten. Men ordene svømte, det var umulig å få dem meningsbærende, noe jeg kunne forstå. Jeg måtte opp og gå. Ut på gaten, rundt i byen, i timevis. Innom en kafé, tok en kopp kaffe. Videre, til østkanten mest. Utpå ettermiddagen kunne jeg komme tilbake til Blindern. Da kunne kaoset i hodet og uroen i kroppen være lindret, slik at det var mulig å lese noen sider og få med innholdet.
På videregående hadde jeg lest om Maharishi, som var kommet til Vesten med sin transcendentale meditasjon. Langt skjegg og hår, han så ut som en vismann. I Aftenposten skrev Sissel Lange-Nielsen flere kronikker om ham. Hippiekulturen og Beatles omfavnet ham. Det var spennende og løfterikt.
På Blindern så jeg plakater fra AMS – Academic Meditation Society. Plakatene viste ansikter med lukkede øyne. Indre fred og ro. Jeg gikk på orienteringsmøte, sammen med kompisen fra videregående. Et auditorium i SV bygget var stappfullt av tilhørere, alle langhåret og nokså uflidd kledd. Foredragsholderne var to unge menn, kortklippet og ganske formelt antrukket. En underlig kontrast. Jeg slukte alt de sa. Særlig at å meditere betyr forandring og vekst.
Jeg var svak og redd for alt. Full av skam og ulevd liv. Jeg holdt på å drukne, og søkte redning. Jeg hadde gått meg vill, og søkte retning.
ARV OG MILJØ
Jeg er 47-årgang. Etter krigen var det husnød. Foreldrene mine skulle avslutte studiene, og ble innlosjert hos en ukjent familie på Frogner. Men barnegråt forstyrret. Jeg ble anbrakt i Thomas Heftyes barnehjem, antagelig fra like etter fødselen i august frem til neste vår, etter siste eksamen. Det ble aldri snakket om, og jeg spurte ikke. I voksen alder har jeg ønsket å finne ut av det, og har spurt kommunen om det finnes dokumentasjon. Barnehjemmets papirer fra da er ikke å oppdrive lenger.
Foreldrene mine var begge leger. Bra mennesker, under krigen hadde de vært på riktig side. Motstandsfolk. Fem lange krigsår og avbrudd i studiene må ha gitt tid til å tenke over hvordan de ønsket å leve når freden engang kom.
Mor kom fra Stavanger, øvre middelklasse. En familie full av strid og splid. Hennes foreldre ble skilt. Faren ga henne og broren beskjed om at fra nå ville han ikke ha mer med dem å gjøre, han hadde ny familie. Hun flyktet til Bergen og inn i et ekteskap, som ikke varte lenge.
Hun var så flott, pent aristokratisk ansikt, svart hår. Jeg var så stolt av henne, hun var ikke som de andre mammaene, kvinnelige leger var ikke vanlig. Men hun kunne være rasende, oppfarende og avvisende. Jeg kjente at det var min skyld at hun hadde det vondt. Jeg forstyrret henne. Jeg var redd avvisningen og sinnet. Ville hun egentlig ha meg? Barnehjemmet, de lange oppholdene hos farmor senere. Hun hadde det nok best uten meg.
Far var barn av et dypt kristent lærerektepar på Rena. At han etter krigen fant seg en fraskilt kvinne, forsonet de seg aldri helt med. At hun var legestudent, hjalp kanskje litt. Far var sta, humoristisk, arbeidsom, tilbakeholden. Han hadde et favorittordtak, fra en av Hedemarkens egne poeter; kanskje Vidar Sandbeck: ”Ein lyt kjinne plassen sin, sa knuppen på dasslokket”. Det passet ham på en prikk.
Jeg var jo en privilegert gutt. I perioder av oppveksten til og med overklasse. Ingen fysiske overgrep, mat og klær nok, bøker i hyllene, behersket omgang med alkohol. Ingen armod, men fattigdom på nærhet og relasjoner. Som voksen savner jeg aller mest å ha vokst opp sammen med noen.
HVORDAN BLE JEG MEG?
Utallige flyttinger betød farvel til mennesker og steder. Nye steder, nye miljøer, nye dialekter, nye skoleklasser. Slåssing og neseblod i nye skolegårder. Jeg var alltid en fremmed, som så forlot dem alle.
Etter mine foreldres embetseksamen startet familiens omflakkende liv. Først til Tyskland, der de var leger i Tysklandsbrigaden. Lillesøster kom til verden i Lyngen i Troms.
Familien bodde lenge forskjellige steder i Trondheim. Det var en god tid. Foreldrene var godt forlikt, det var fred hjemme. Masse unger i gatene, liv og røre.
Jeg begynte i første klasse på Kalvskinnet skole, men halvveis ble jeg flyttet til beste- foreldrene på Rena. Tilbake i Trondheim ny skole. Senere ut også av den klassen for å gå samme trinn på Rena. Far skulle ha tjeneste i Gaza og senere ta videreutdannelse.
Som barn stod jeg ofte og studerte meg selv i speilet. Hvem er jeg? Akkurat meg?? Det var bare så utrolig rart. Jeg ble helt svimmel. En gang, på toget mellom Rena og Trondheim, stod jeg slik og gransket ansiktet og øynene. Vogna hadde kupeer og speilet hang i gangen. Noen damer så det og lo. De syntes nok jeg var veldig forfengelig. Jeg ble flau og skvatt unna.
Da jeg var elleve flyttet familien til Andøya. Foreldrene ville være med å gjenoppbygge landet, kanskje var det eventyrlyst også. Den nye skolen hadde to klasserom og utedo. Samme lærer i alle fag. Skole annenhver dag, og annethvert år sammen med årstrinnet over eller under.
Far ble svært travelt opptatt som distriktslege. Mor fikk ikke egentlig brukt utdannelsen sin, hun ble en slags vikarlege. For henne var Andøya en ulykke. Hun ble isolert, deprimert, ville sørover igjen, stemningen hjemme var elendig, med nattlig høyrøstet krangling og gråt. Ufred.
Årene på Andøya var vanskelige. Jeg gjorde mitt beste for ikke å ligge foreldrene til last og forverre konflikten mellom dem. Jeg var legesønnen i en liten bygd. Alle visste hvem jeg var. Jeg fikk en venn, Asle. Han var sønn på et småbruk et stykke unna. Da jeg første gang ble med ham hjem og kom inn på kjøkkenet, der familien spiste middag, reiste de seg alle sammen, for meg, en 12 år gammel gutt. Gjett om jeg ble flau.
Det var nesten som et minefelt – jeg måtte trå varsomt og ikke finne på noe galt. Mor la merke til det: ”Du er visst en liten Jesus, du”, ertet hun. Far så ergerlig ut, den snille sønnen var akkurat det han ønsket.
Etter folkeskolen, ett år framhaldsskole. 15 år gammel flyttet jeg på hybel på Sortland, for å gå realskole. Året etter gikk familien i oppløsning. Mor flyttet tilbake til Trondheim sammen med lillesøster for å videreutdanne seg i psykiatri. Far hadde søkt seg til ny distriktslegestilling i Trysil, uten engang å drøfte med henne. Jeg fikk velge og ble igjen i hybelen på Sortland, og tok andre real.
Det var et dumt og ensomt valg. Men slik var jeg blitt. Jeg trakk meg unna andre ungdommer og gikk for meg selv. Jeg gikk i timevis, i skogen, opp i høyden, langs fjæra. Nå, i voksen alder, er det så smertefullt å tenke på hvor kjærlighetsløst jeg levde. Jeg lengtet jo etter nærhet og venner. Det måtte ikke være slik heller, jeg ble ikke avvist av noen. Det var jeg som avviste de andre.
En høstkveld på tur langs bryggene på Sortland så jeg nede i det svarte, blanke sjøvannet et kondom som fløt dovent i overflaten. Jeg ble stående som forhekset og stirre: Hva er det andre mennesker gjør, som jeg ikke kan være med på? Det var et utrolig opphissende syn, og sorgfullt på samme tid.
Jeg har et foto av meg som 15-åring sammen med lillesøster og farmor på Rena. Farmor foran, tykk og blid. Lillesøster med stort smil. Begge ser rett inn i kameraet. Jeg ser bort, ned. Husker godt følelsen.
Et annet foto på samme tid, i togvinduet sammen med jevnaldrende på vei til tysk-kurs i Bamberg. Osloungdommene i midten har smale, normale, glade fjes. Jeg på siden med forlegent smil og nordlandsdialekt og tykke kinn, som skammen sved og brant i.
Skamfølelsen gikk på hele meg. Jeg hørte om en bok for ungdom som het Å være sammen. Den var skrevet av en kvinne. Jeg kunne bare ikke forstå at det var mulig. Tanken var absurd. Og så skrevet av en dame.
Det var jenter som var interessert i meg, det skjønte jeg. Men jeg ble bare redd og anspent.
Videregående tok jeg på Elverum.
Jeg foraktet meg selv, skadet meg selv, var spisevegrende, ganske alkoholisert og kjederøykende.
På hybelen var jeg intenst opptatt av å være tynn. Hvis jeg veide 57 kg, var jeg kanskje ikke frastøtende.
På bussen, i helgen på vei fra hybelen på Elverum til Trysil, der far bodde, studerte jeg omrisset av profilen min i vinduene. Faen, faen, faen ta de runde kinnene.
På kafeen i Elverum, i fylla, satt jeg og kjørte enden av brennende sigaretter inn i huden på hånden min, igjen og igjen. Det freste og luktet brent. Deilig. Dramatisk. Til pass for meg. Det gjorde nesten ikke vondt. De som satt omkring, gjorde grimaser, og forsøkte å stoppe det. Det ble mange runde sår som måtte ha bandasje.
Rart at tanker kan plage en så mye. Jeg klarte bare ikke å konsentrere meg om skolefagene. Ord og setninger skled av, som om hjernen var av teflon. Jeg kunne lese en ordinær setning igjen og igjen, det ville bare ikke feste seg.
Etter militæret bodde jeg en stund hos mor, som nå holdt på med videreutdannelse på Blakstad i Asker. Inntil hun kastet meg ut, etter at jeg hadde festet sammen med hennes halvsøster. Da bodde jeg nærmest hjemløs i forskjellige lokaler, inntil halvsøsteren skaffet meg hybelen ved Blindern.
HALMSTRÅET
Jeg satt på hybelen og mediterte, 30 minutter, morgen og kveld. Klamret meg til det. Jeg fikk vondt i magen, men merket med en gang at noe skjedde, og at det var viktig. Jeg formelig kjente at knutene begynte å løsne. Fortsatt et mylder av tanker, men avdempet og roligere. Og så var metodelyden der, som noe å søke ly ved.
Ingen spesielle tanker, bare fragmenter, brokker.
Først og fremst var virkningen fysisk. Deilig avspenning i kroppen, varme som fløt ut i hendene, og ro. Mageknip ja vel, men det stoppet meg ikke.
Jeg som i ungdomsårene hadde vært så livsfornektende og innelukket, etter to uker med meditasjon brukte jeg penger på å kjøpe et musikkanlegg. Da begynte lillesøster å meditere også.
Sommeren etter at jeg lærte meditasjon, bodde jeg hos foreldrene mine. De hadde funnet sammen igjen, og bodde på Hamar. Akkurat som der de tidligere hadde bodd, hadde de et rom til meg. Jeg husker ikke helt hva jeg gjorde den sommeren, annet enn å spise. Hver kveld, når det var ro i huset, tok jeg på meg slåbroken og listet meg ut på kjøkkenet. Hver kveld var det et nytt, helt brød der. Jeg satt utover natten og åt. Hele brødet. Natt etter natt. Pålegget var ikke viktig. Det viktige var mengden som fylte opp og gjorde mett. Foreldrene mine sa ingen- ting. Det var bare et nytt brød der hver kveld.
I løpet av en måned la jeg på meg – vet ikke hvor mye. Jeg ble i alle fall god og rund. Da jeg møtte lillesøster etter sommeren, ble hun helt stum. Stod bare og målte meg opp og ned med store øyne. Det var litt flaut, men ikke så ille heller.
Det var slik en enorm lettelse å kjenne begrensningene gli av. En konkret opplevelse av å bli fri. Fri fra det som bandt og holdt igjen, som var blitt min egen fiende inni.
Jeg fikk kontakt med energi, livslyst og styrke. Jeg, som alltid hadde følt meg så redd og kraftløs, nå kunne jeg føle meg kjempesterk, i stand til å klare hva som helst.
Etter hvert ble temaene tydeligere, Jeg kunne mer se omstendigheter i oppveksten og egne valg som hadde ført meg dit jeg var. Da kunne jeg mer ta tak i noe. Som de hadde sagt, de to på orienterings-møtet på Blindern, forandre meg.
Miljøet som jeg var kommet inn i, ga vesentlige impulser i retning av å søke utdannelse og forhold.
Jeg fikk plass i et studentkollektiv. Jeg som aldri hadde drømt om noe yrke eller fremtid, plutselig en dag slo det meg at kanskje jeg kunne bli lege. Begge foreldrene mine var jo det, lillesøster var i gang med sitt medisinstudium. Kanskje kunne jeg også klare det? Det var som et lynnedslag, en ekstatisk følelse av muligheter.
Jeg måtte ta om igjen realfagene og flere andre fag fra videregående som privatist. Jeg jobbet et år som krisehjelp på Ullevål sykehus. Jeg fikk poeng for psykologi grunnfag, og kom inn på medisinstudiet.
Jeg fant etter hvert evne til nærhet. Etter noen år fant jeg en ordentlig kjæreste, og fikk familie.
Etter hvert har jeg fikset livet ganske bra, i forhold til hva jeg som tyveåring trodde jeg kunne. Har vært sykehuslege i mange år. Og trives aller best med teamarbeid og å kunne skravle i vei med pasienter og personale.
Meditasjonen har hjulpet meg veldig til å bearbeide uheldige omstendigheter i oppveksten. Jeg er så takknemlig over å ha funnet dette kraftfulle verktøyet til å få en bedre retning i livet og ikke bli den jeg godt kunne ha blitt.
IKKE SIMSALABIM
Noen har sagt at i et menneskeliv er det plass for én stor omveltning. Det passer godt! Meditasjon og det stimulerende miljøet i Acem var en slik fundamental omveltning for meg. Men også bare en begynnelse. Nissen er vanskelig å flytte fra. Psykologiske strukturer og handlingsmønstre sitter i. Jeg har mer avstand til dem, kan mer se dem. Men de er der og bestemmer hvordan jeg reagerer og tenker utenfor komfortsonen. Jeg oppfatter lett visse situasjoner feil, og reagerer feil. Jeg tillegger mennesker intensjoner og holdninger de ikke har. Slike ting er vanskelige. De begrenser mitt liv, og kan skape misforståelse og konflikt. Jeg skulle gjerne kunne se andre mer som de er, ikke som det jeg gjør dem til. Jeg skulle gjerne kunne sanse verden rundt meg som den er, ikke så farget av mitt eget. Det er en utfordring som visst ikke har noen ende. Men det gjelder å få meditert hver dag. Det hjelper der og da, og holder prosessen i gang. Det er bedre enn å stå stille.
Søkeord:
meditasjon, acem-meditasjon, livsløp, livsfortellinger, Klangbunn, rastløshet, scrolling, uro, endring, personlig utvikling, filosofi, forankring, lengsler, radikalisme, kjærlighetssorg, kommunikasjonsgruppe, meditasjonsparadoks, meditasjonsdilemma, veiledning, selvinnsikt, stillhet, tilværelsen, einsemd, ensomhet, metodelyd, indre fiende, spontane tanker, fiksjon, ledighet, skyggeside, foreldre, impulsgrunnlag, marxist-leninister, beredskap, sinnstilstand, angst, humør, spenninger, selvfølelse, innestengt, psykologi, modig, tankekaos, avvist, ensom, akseptabelt, livsstrategier, lengter, anstrengt, forventninger, gjentakelser, motstand, livstema, blodtrykk, konsentrasjon, kreativitet, barndom, slitsomt, mislykket, metatanker, ulevd liv, refleksjon, skam, nedvurdering, menneskelig, fasaden