Hvis jeg hadde meditert da ubalansen kom.
Du stjeler fra meg, sa en forfatterkollega like etter at han hadde spurt om vi kunne slå følge hjemover.
Det var høst, det regnet. Kvelden hadde vært tung å komme seg igjennom; jeg hadde ingen ny bok, den jeg håpet skulle bli den siste i en trilogi var akkurat blitt refusert.
Jeg skjønte ingenting! Jeg hadde ikke stjålet noe? Jeg ante ikke hva jeg skulle svare.
Hadde jeg enda latt replikken fare.
Jeg mistet søvnen. Jeg havnet i en livskrise jeg har brukt år på å håndtere og å forstå. Om jeg bare hadde lært å meditere den gangen.
Jeg unner ingen å miste søvnen. I en periode sov jeg én time om natten. Resten av døgnet gikk med på å gruble. Jeg mistet konsentrasjonsevnen. Jeg mistet troen på meg selv som forfatter. Skrev jeg så enkelt og gjennomsiktig at flere trodde teksten var deres? Næret jeg meg på andre? Hadde ikke jeg noe? Jeg kunne umulig se meg selv klart nok ellers i livet. Kopierte jeg andre i alt - ubevisst? Var jeg en fake? Hvem var jeg om jeg ikke kunne få skrive?
Alle de årene å komme over den replikken.
Og i kjølvannet av det: Mange år med terapi.
Mange år uten å publisere stort. For ikke å snakke om alle kreftene jeg brukte på å vise verden en normalitet. Det er ikke pent å være trist.
Det er ikke sjarmerende å snakke om depresjon.
Om jeg bare kunne få isolere meg. Melde meg helt ut.
Jeg gjorde motsatt. Ute blant folk var jeg vittig, jeg er god til å være klovn. Jeg kunne bruke dager på å komme meg etter en sosial sammenkomst. Om nettene lå jeg gjerne våken og tenkte: Hadde jeg sett andre godt nok? Hadde jeg opptrådt? Vist verden at jeg var unik og ingen fake.
Det er slitsomt å spille skuespill. Det er slitsomt å være så selvsentrert.
Iblant var tankekjøret altslukende. Jeg kavet og kunne starte dagen med skuldrene oppetter ørene. En sånn dag, med høye skuldre, så jeg på nettet et tilbud fra Acem om nybegynnerkurs.
Og noe skjedde da jeg lærte å meditere. Jeg fant et frikvarter. Jeg kunne ikke rømme der jeg satt. Få minutter inn i meditasjonen forsvant mitt plagsomme jeg. Igjen; om jeg bare hadde hatt verktøyet meditasjon den gangen.
Da hadde jeg kanskje spart meg mange år med tungsinn. Jeg vet at jeg hadde håndtert bemerkningen bedre. Fortrengning ble løsningen.
Jeg skjønner i dag at jeg blåste det opp. Jeg skjønner at setningen fra forfatterkollegaen var igangsetteren til noe jeg kanskje ikke kunne ha unngått uansett. Å nå en bunn i meg selv for å komme meg opp.
Jeg vet ikke om jeg har funnet balansen i livet.
Jeg vet ikke om jeg skal ha balanse hele tiden.
Men balanse oppstår under meditasjonen. Den jeg er etterpå ser livet litt lettere. Jeg ser meg selv annerledes. Må jeg være likt? Smerte er en del av det som er meg. Jeg er en grubler. Jeg er melankolsk. Hvem har sagt at livet skal være så himla enkelt. Apropos himmel: Jeg kan bli så himmelhøy glad. Meg på mitt beste er spontan.
Jeg er morsom. Av og til passe gal.
Jeg liker å meditere. Det er nødvendig for meg å meditere. En dag uten merkes fort på uroen. Kanskje meditasjon for meg er et medikament. Jeg liker å tenke at det er det. Det får meg i godt humør. Det er gratis! En ting jeg liker med meditasjon; at vi mediterende opplever meditasjonen forskjellig. Jeg liker all diskusjonen rundt metodelyden. Jeg bekymrer meg sjelden for om jeg sier metodelyden feil. Kanskje jeg sier lyden for fort, for langsomt, for hakkete, for brutalt, for slemt. Lyden er min indre stemme. Ingen hører meg si den. Ingen kan påstå at jeg hermer.
Når vi sitter sammen, vi meditanter – så er vi et orkester – i det stille. Vi er vår egen stillhetsfestival. Vi kan si lyden vår falskt, ustemt, tonløst – og ingen dømmes – for vi er jo rett – vi er alle unike. Jeg er god venn med metodelyden min.
Noen hører musikk – eller får opp bilder og minner fra barndommen – noen opplever farger.
Jeg er så glad for at i min meditasjon skjer fint lite. Uroen som kan være der før jeg setter meg ned, dempes ganske raskt. Det dukker sjelden opp bilder. Jeg sanser lite, det kan være så tomt, så tomt. Jeg drømmer mindre, til og med. Jeg trenger å drømme mindre. Jeg trenger å dømme meg selv mindre. Jeg sover bedre. Jeg er mer fokusert. Jeg opplever at det inni meg som gjør vondt er lettere, fordi det ikke er så kaotisk der
mer. Kaos kan være fint så lenge det er innenfor det kreative.
Meditasjonen er mitt tredje bein. Nå fikk jeg faktisk opp et bilde her jeg sitter og filosoferer: Det tredje beinet gjør meg til et stødig staffeli. På staffeliet er et tomt lerret før jeg fyller det.
Kanskje jeg en dag tør treffe forfatteren med selvtillit og et stille takk for min indre reise – eller kanskje den jeg tørå møte er meg.
Jeg er utdannet økonom - jeg har en MBA fra Oslo Handelshøyskole (nå BI) og jobbet i mange år med salg og markedsføring. Hele tiden drømte jeg om å bli forfatter. Jeg skrev på fritiden – jeg har alltid likt å skrive – selv om favorittfaget på skolen var matte. Høsten 2008 sendte jeg inn et barnebokmanus til Gyldendal og Norlis konkurranse om beste barnebokmanus. Tyver, trøbbel og en lysende komet vant og ble utgitt i 2009. Oppfølgeren Røre, rabalder og en sulten sjiraff, kom året etter. Siden debuten har jeg skrevet tolv bøker. Ni av dem er lettlestbøker, og to av de ni er oversatt til svensk og dansk.
Temaer som går igjen i min litteratur er dyr og vennskap, annerledeshet og fantasi. Jeg er særlig glad i sjiraffer. Kanskje jeg kjenner meg igjen i dem?
Jeg er også høy, litt rar og har hvite ører. Mediterer sjiraffer? Studer en sjiraff.
Legg merke til at den kan stå helt stille i mange timer. Forfatter-Mari tror de mediterer. Min drøm er å skrive en barnebok om meditasjon sett fra sjiraffens ståsted. Selv lærte jeg å meditere på kurs hos Fredrik Ruud i 2018.
Utover å være forfatter og hyppig på skoleturné, jobber jeg som redaktør på Forfatterskolen. Tidligere skrev jeg interiørreportasjer og reiselivsartikler i norske ukeblader og magasiner. Jeg sitter i styret i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, og hjertesakene mine er forfatterøkonomi og hvor viktig lettlestlitteratur er.