Når jeg skriver, lytter jeg. Jeg lytter til alt det som ikke ble lyttet til mens jeg løp rundt.
Tenkte på mat, handlelister, skismøring, neste tur. Det som er viktig for å komme meg videre, eller unna, i livet. Holde meg i gang.
Når jeg lytter, begynner noe å strømme.
Bobler stiger opp fra magen, brystet, kanskje hjertet, flere og flere, etter hvert som de finner ut av at jeg faktisk er der, tar imot, gir dem form. Ord.
De inneholder følelser. Minner. Sorg. Tårer. Alltid noe.
Men ingen fasit. På grønn Swix legger man blå og ikke omvendt, det har vi kontroll på. Men boblene? De holder seg ikke til en tillært, trygg rekkefølge. Liker seg best i løssnø. Tåke.
Når jeg mediterer, lytter jeg. Jeg lytter til alt det som ikke ble lyttet til mens jeg løp rundt.
Tenkte på kart, kompass, rutevalg. Det som er viktig for å komme meg videre, eller unna, i livet. Ut.
Når jeg lytter, med lyd, begynner noe å strømme. Bobler stiger opp, flere og flere, etter hvert som de finner ut av at jeg faktisk er der, tar imot.
De inneholder følelser. Minner. Sorg. Tårer. Alltid noe.
De liker seg i stillheten.
Jeg lytter. Til det som løsner i kroppens mørke. Lyden gir like bra feste som Swix, selv
Blyanten venter spent. Hvilke rom var vi inne i nå?
Grønlandskajakken smyger seg gjennom vannet. Lav, smekker, lekende. Noen hundre meter lenger inne bryter bølgene mot den langgrunne sandstranden. Her ute duver dønningene etter gårsdagens storm. Sol. August. Varmt.
Inne på stranden bygger de sandslott og håper de blir stående til i morgen.
En høy bølge reiser seg brått. Den slår innover kajakken, jeg mister balansen og går rundt. Panikk.
Åndenød. Lyden er der samtidig. Det blir stillere i sinnet. Lysere. Her er godt å være. Jeg vil ikke bort herfra.
Pusten stanser. Jeg ligger nedenfor stupet.
Falt utfor den dagen jeg skulle blitt 20 år. Knuste bein og hode. De fant meg tre døgn senere. Var det smerter? Ja. Så voldsomme at jeg gled inn bak dem, bort fra kroppen, eksistensen, inn i en annen, den dypeste natten, hvor smertene ikke kunne nå meg.
Men om dagen dro kroppen meg tilbake, tilbake til smertene, til angsten, tørsten, hjelpeløsheten. Jeg hadde ingen lyd den gangen. Bare et skrik.
Kajakken vugger i bølgene. Jeg vil henge med hodet under vann, inntil jeg ikke kjenner på
stormen lenger. Det blir stillere i sinnet. Lysere.
Her er godt å være. Jeg vil ikke bort herfra. Jeg vil være i den lange meditasjonen. Følge lyden inn. Aldri mere opp. Må jeg?
Da kommer smertene tilbake. Tørsten. Tårene.
En høy bølge reiser seg. Bobler stiger opp fra dypet. Rommet, det indre, utvider seg. Pust.
Mørke. Lysets lengsel etter seg selv. Lyd.
Bølger. Dyp sjø i bevegelse. Ord.
De danser, snøfnuggene. Til sin egen og til vindens musikk. Flyktige som tanker. Smelter når de får varme. Pust. Tillitens speil. Splintret i tusen biter. Aldri mere hel? Lyd. Våge å vente.
Våge stillheten. Uvissheten. Ord.
Uroen. Hvor hører vi til? Det er farlig å være stille. Pust. Inn, inn, inn, til brennpunktet, hvor alt er så gloende hett, at bare det blir tilbake.
Lyd. Noe åpner våre vinger. Ord.
Vi er jo ikke større enn en stjerne, og det er så mange av dem. Men vi er nødt til å blinke likevel.
Jeg skriver. Inn i det åpne.
Barbara Liv Eriksen ga ut Kun DET bliver tilbage på dansk i 2015. En biografisk beretning om en rekke favntak med naturen, om en voldsom ulykke, som kaster henne ut i en lang erkjennelsesreise. En bearbeidet tysk utgave, Schlucht, kom i 2018. Arbeider med manus til en roman på norsk. Hun er født og vokst opp i Sveits med danske foreldre, bor i Norge, utdannet lærer og skilærer. Lærte Acem-meditasjon i 2017 og har deltatt på flere retretter.