Veden varmer flere ganger, fra den sages i skogen til den spraker i ovnen en kald vinterdag.
Jeg vrir meg litt i sengen, klokken er halv åtte, det er på tide å stå opp. Det er kaldt utenfor den varme dyna, men det er enda kaldere ute i februar-kulda. Jeg vil fyre i ovnen, slik jeg alltid gjør om vinteren. Finne noen passende kubber, en tennbrikett og fyrstikkene, så varer det ikke lenge før lystige flammer synes gjennom glassene på ovnsdøren. Litt knitring og en lav koselig dur fra ovnen fører tankene tilbake til barndommen, med kalde vintere og mye vedfyring.
Faren min likte å jobbe med veden, samle, kløyve, sage og stable ved. Det skulle være nok ved til hele vinteren. Hjemme hadde vi en stor “Bjørneovn” med plass til 60 cm lange kubber.
Her ble det fyrt døgnet rundt. Det siste far gjorde før han la seg, var å legge i et par store kubber og skru ned trekken slik at det var godt med glør når han sto opp ved seks-tiden om morgenen. Når vi barna sto opp kunne vi sitte foran den varme gode ovnen og kle på oss.
Vaner går i arv, jeg er minst like glad i å holde på med veden som min far.
Fascinasjonen for ved har økt med årene, nå når jeg har passert 70 så har det tatt litt av.
Hvorfor det? Motorsagen er en viktig bidragsyter, rask, sterk og litt farlig. Den krever et visst håndlag og styrke i bein og armer. Det gir en god selvfølelse når trærne faller og stammene deles i passende kubber på en to tre. Svetten pipler og pulsen slår, dette er god trening for hele kroppen.
Kløyving skal skje på den gamle måten, med en god tung øks med langt skaft. Her er det ikke bare å hugge med stor kraft. Øksa må treffe kubben riktig i forhold til kvister og mønster i veden, slik at den sprekker som planlagt. Dette er en øvelse i styrke og treffsikkerhet. Med en elektrisk vedkløyver blir det passende vedkubber å fyre med, men ingen utfordring for kropp og sinn.
Noen ganger, særlig i rotkubben, er treet så hardt at øksa bare spretter opp igjen. Da må jeg virkelig mobilisere all kraft og treffsikkerhet på et nytt hugg på akkurat samme stedet.
Så må veden stables på et luftig og solrikt sted slik at den kan tørke.
Er det noe som lukter bedre enn ny-kløyvd ved til tørk?
Når jeg sitter og skriver dette, går tankene til skolegården hvor det var mobbing, erting og slåssing. Jeg var nok litt engstelig og forsiktig, og sjelden den som startet slåsskamper. Men hvis ikke mobbingen ga seg, kunne jeg bli veldig sint og noen ganger var slåsskamp eneste utvei.
Jeg kunne mobilisere uante krefter og satte meg i respekt.
Noe av den samme kraften og aggresjonen trenger jeg for å kløyve de store kubbene. Jeg slåss med de store kubbene og kanskje får jeg utløp for aggresjon som ligger et sted på dypet av mitt rimelig snille og rolige ytre.
Hvorfor blir det så viktig med denne veden?
Sparer penger, god varme, god trening - styrke i bein og armer, ta vare på ressursene, en god aktivitet ute i naturen, mestringsfølelse, utløp for en indre aggresjon.
Når motorsagen brummer og feller skogens store trær og øksa splitter de største kubbene, er jeg en vital mann i mitt rette element.
Er dette det som gjør at jeg driver med veden år etter år?
Jeg tenker på de siste årene mine foreldre levde, på nytt flott sykehjem rett i nærheten av
der de hadde bodd mesteparten av sitt voksne liv. Jeg var på besøk hos dem hver uke de siste årene. Disse besøkene sitter godt risset inn i hjernebarken, selv om det snart er 20 år siden.
Lukten – gammel urin, svette, litt innestengt og varmt. Der satt mor og en del andre damer i en dagligstue. Ingen sa noe, noen stirret tomt ut i luften og andre satt og halvsov med haken ned på brystet. Ingen aktivitet. Dette var nitriste greier. Middag kl 14 og kveldsmat kl 18.
Jeg spurte hvorfor de ikke kunne få måltidene senere på dagen. Svaret var at det passet best for personalet og vaktene på den måten, men hva med beboerne – det var visst ikke så viktig.
Min far hadde en økende demens, men husket godt alt han hadde gjort med stor glede i yngre dager. Han ville ut på ski når han så andre skiløpere ute på golfbanen rett ved sykehjemmet.
Skiutstyr ble skaffet til veie, men det ble med en meget kort tur med dårlig balanse, og så skjønte han at dette var definitivt slutt. Når våren kom var det sykling som stod øverst på ønskelisten.
Jeg fikk tak i en stor trehjulssykkel, som han hadde veldig lyst til å prøve. Men selv det ble en nedtur. Det ble for mange ting å koordinere og passe på. Enda et nederlag, tenkte jeg.
Må jeg også gjennom alle disse stadiene før jeg dør?
Eller går det an å få inn noe mere livsglede, aktivitet og følelse av mestring på våre gamle dager?
Kanskje derfor jeg holder på med veden og motorsagen så lenge jeg kan.