Det er ikke mye fra ens liv man får med seg til sykehjemmet. Det gjelder å kunne slippe taket.
”Er det noen vits for meg å meditere som er blitt så gammel?” Spørsmålet kom fra en mann i 80-årene som var på retrett i Acem-meditasjon.
Siden mange av meditasjonens virkninger er forholdsvis like uansett aldersfase, trenger man ikke være pensjonist for å lese videre.
Den aldrende hjernen tåler stress dårlig. Evnen til å bearbeide stressreaksjoner er svekket. Det skyldes redusert aktivitet i sentrale områder i hjernen som bl.a. styrer stressreaksjoner og emosjonsregulering. Dermed blir eldre personer sittende lenger med høye verdier av stresshormoner, noe som bl.a. fører til svekket immunforsvar. Stress frigjør også infeksjonsfremmende molekyler som øker sannsynligheten for aldersbetingede infeksjoner og alvorlige sykdommer som hjerte-karlidelser, diabetes, leddgikt, kreft og demens (Rea, 2018). De
naturlige aldringsprosesser som finner sted i hjernecellene er ganske like de som finner sted når man er stresset. Kronisk stress hos eldre kan dermed forsterke og fremskynde aldring.
En forsker har sågar kalt det å utsette eldre for stress som ”å helle bensin på bålet” (Prenderville, 2015).
Studier tyder riktignok på at eldre etter 50, og særlig etter 70 år, opplever mindre stress enn yngre (Stone, 2017). Men det betyr ikke at de ikke kan være stresset. Stressfaktorene er bare svært annerledes enn i yngre år. De vanligste selvrapporterte årsakene til stress hos eldre er endret livssituasjon, dødsfall av personer man er knyttet til, ensomhet, tap av helse, funksjonssvikt (hørsel, syn, balanse), tap av selvstendig fungering i hverdagen, frykt for demens og andre kroniske sykdommer og for egen død. Disse årsakene til stress fører til sorg, tap, fortvilelse, engstelse og bekymringer. Emo-
sjonelt stress ledsages av akkurat de samme stresshormonene og påfølgende kroppslige reaksjoner som andre typer stress. Ofte kan man høre eldre si at de ikke lenger orker å være stresset. Det er ingen grunn til å mistenke makelighet.
Mange eldre Acem-mediterende verdsetter sine daglige meditasjoner, som bidrar til at man kan hente seg raskere inn etter små eller større stressende hendelser (Ellingsen, 2019; Hersoug, 2018). Meditasjonshalvtimene gir mer ro og velvære i det daglige. Det finnes knapt studier av meditasjoners effekt på immunforsvaret, men en type yoga-meditasjon har vist seg å redusere infeksjonsfremmende molekyler som svekker immunforsvaret (Black, 2013).
Til tross for de livsutfordringer eldre har - tilfredshet med livet stiger eller i alle fall holder seg stabil helt inn i høy alder. Eldre har gjerne tilegnet seg en viss livsvisdom, har lært av erfaring og har utviklet mer selvtillit og selvstendighet, og tilpasser sine mål og håp for fremtiden i forhold til den realiteten de befinner seg i (Hayman, 2017). I en norsk studie kan det imidlertid se ut som at dette bare gjelder frem til 70 års alder. Særlig etter 75 år minker tilfredsheten (Hansen 2012). Ikke alle blir vise av å Acem-meditere. Men den refleksjonen over eget liv som meditasjonen inviterer til, og den selvaksept man øver seg i, kan gjøre at livsløgner blir mindre nødvendige, og at steget inn i alderdommen ikke rammer selvfølelsen i samme grad.
Selvinnsikt er vanskelig uansett alder. Det gjelder særlig innsikt i det man er, men ikke ønsker å være. Hos eldre skjer motoriske, kognitive og emosjonelle endringer raskere enn noen gang ellers i voksenlivet. Erkjennelse av aldersendringer er utfordrende fordi de er så inderlig uønsket og ofte skambelagt. Vanlig er at man benekter eller bagatelliserer dem overfor både en selv og andre. Egne evner og ferdigheter overvurderes, noe som i verste fall kan føre til farlige situasjoner, f.eks. i trafikken. I tillegg til nådeløse aldersendringer, svekkes frontallappene i hjernen som er setet for selvrefleksjon.
Selv om man er forsonet med alder og plager, kan selvinnsikt i egen fungering og atferd bli vanskelig fordi visse koblinger mellom hjerneceller har sluknet.
Acem-meditasjon kan gjøre det litt lettere å være den man engang er – uansett alder. Når man mediterer, legger man selvsensur til side og tanker får et vårslepp. Samtidig tas de imot av et sinn som er åpent og aksepterende. På den måten kan man si at Acem-meditasjon er en daglig liten dose i selvinnsikt.
Gamle kropper har gjerne flere vondter. Acemmeditasjon gjør at man kjenner bedre etter.
Men det blir ikke mere vondt av den grunn, snarere tvert imot. For det første åpner meditasjonen for et bredere repertoar av følelser og kroppsfornemmelser enn bare å ha det vondt.
For det andre vil avspenning i muskulaturen som følge av meditasjon, føre til økt blodsir-
kulasjon. De fleste kroppsvondter har godt av nettopp det. Evnen til å akseptere en smerte, istedenfor å kjempe mot den, vil dessuten ofte føre til at smerten ikke tar like mye oppmerksomhet.
Når man mediterer, blir man også fort klar over hva det er man er opphengt i, det være seg ugjortheter, relasjoner, familieanliggender eller økonomi. Samtidig foretar man en øvelse med å tenke en lyd. Det er et alternativ til å være helt passiv kasteball i bølgene av alle tanker, og bringer inn noe annet, noe roligere, som ligger under overflaten. Et ekkolodd som fanger opp
understrømmer av livstema. Hverdagen og dens trivialiteter kan bli mindre påtrengende. Satt på spissen kunne man si at å Acem-meditere er som å dø bitte litt. For når døden nærmer seg, løsner fangarmene fra det materielle og ytre. Alt man var så investert i, som næret en selvfølelse gjennom årtier: karriere, prestasjoner, eiendeler, sportslighet eller utseende, alt mister sin betydning mot livets slutt. De færreste gleder seg til en tvangsflytting på sykehjem. Det kan være en nyttig øvelse likevel å tenke igjennom hvor lite fra ens liv man får med seg dit. Det gjelder å kunne slippe taket. Når man Acem-mediterer, gjør man nettopp det inne i sitt eget lille mikrounivers under huden.
Allerede for ca. 70 år siden beskrev psykologen Erik Homburger Erikson åtte utviklingsstadier i løpet av livet (Erikson, 1950; 1959). Den siste fasen (65+) kalte han for Integritet vs Fortvilelse.
Denne fasen er preget av refleksjon og kontemplasjon. Man ser tilbake på sitt liv, og tenker over hva slags person man har vært og er blitt.
Var det et meningsfullt og produktivt liv? Hvis svaret er ja, blir man lettere forsonet og oppnår en slags integritet med seg selv. Hvis man derimot opplever at ens livsmål ikke ble nådd, blir man gjennomgående misfornøyd. Fortvilelsen er da nærliggende og øker sannsynligheten for depresjon. Man kan oppleve at livet har vært urettferdig. Ofte har man da en frykt for døden.
I personlighetspsykologien snakker man om en identitetsintegrering som kan komme med økt modenhet: opplevelsen av sammenheng av selvet, å se sitt livsnarrativ. Med det menes en integrering av hele ens livshistorie: Hvordan lever fortiden fortsatt i nåtiden som er medbestemmende for fremtiden? Acem- meditasjon i denne fasen stimulerer i stor grad nettopp refleksjon og ettertanke. Å tenke en lett lyd som fremmer den frie tanke, som igjen blir tatt imot med et åpent og ledig sinn, kan være den mentale vitaminpillen og balsamen en aldrende hjerne kan ha bruk for. Forsoningen blir da en slags endestasjon på veien. Å eldes og stå på akterdekket og skue ned i kjølvannet til fortidens skute, ane slutten der ute i den flate horisonten, kan være forbundet med en
blanding av vemod og sødme. Vemodet fordi det er sorgfullt å gi opp det man trodde man skulle få til og sødme fordi det er lettende å slippe å lengte etter det som ikke lenger er mulig. Å være forsonet med det som var, det som ikke ble og det som aldri blir, kan gi betydelig mer glede over det som tross alt er.
Da Erik H. Erikson selv var 93 år, føyde hans ektefelle Joan Erikson en niende livsfase til ektemannens åtte, nemlig en fase for de eldste gamle, 80- og 90-åringene (Erikson & Erikson, 1998). Hun kalte denne siste perioden i livet for en psykososial krisetid. Den bringer med seg nye store utfordringer og ikke minst daglig besvær. I denne fasen aktualiseres derfor tema fra tidligere faser i livet. Siden de eldste gamle stadig blir svakere, kan de ikke lenger stole på seg selv, egne evner eller ferdigheter. Man mister selvtilliten. Skamfølelse som typisk er fremtredende i tidlige barneår, kommer ofte tilbake fordi man mister kontroll over kroppsfunksjoner, mister sin selvstendighet og blir hjelpetrengende. Mange eldre kan da føle seg svært mindreverdige og bli som ulykkelige små barn – på tross av mange flotte år bak seg. Relasjonene man har, endrer seg også på grunn av nedsatt funksjonsnivå og økt avhengighet. Selve ens identitet blir forandret. Man er ikke lenger den kloke gamle med mye livserfaring som er rådgiver for yngre generasjoner. Man kan ikke
lenger være omsorgsgiver for barnebarn, men trenger selv omsorg.
Evnen til refleksjonen som er karakteristisk i den forrige åttende fasen er dessuten ytterligere svekket. Likevel sier mediterende i 90-årene at de har stor glede av meditasjonen; de fremhever særlig hvilen og roen som meditasjonen gir dem. Jo mer hjernen reduseres, desto mindre kapasitet har man til å fordøye inntrykkene fra omgivelsene og desto lettere kan man bli overveldet. Da er det godt å sette seg i godstolen, la rytmen fra en lett lyd virke, ta seg selv godt imot og finne ro.
Mange frykter denne fasen i livet aller mest, som kan bli tydelig i uttrykk som ”Jeg skal dø med støvlene på”. Hvorvidt denne avsluttende fasen i ens liv blir et godt sted å være, er ifølge Joan Erikson helt avhengig av omgivelsene. Det blir som i den aller første livsfasen, at de eldste gamle møtes med like mye sensitivitet, varme, aksept, forutsigbarhet og trygghet som et lite barn. Møtes med myke hender.
Ofte kan pensjonsalderen være oppskrytt, med glade gamlisser på storbyferie og turer med vinsmaking. Like ofte kan man møte en holdning til eldre som avskrevne, krokryggede stakkarer som alltid er i veien på fortauet eller i matbutikken når man selv har dårlig tid og blir ekstra brysomme fordi de vekker en skyldbetynget irritasjon. Et perspektiv på alderdommen
som kommer lite frem i media er at det er en tid i livet som gir muligheter for en eksistensiell åpenhet og reorientering nesten uansett kroppslig tilstand – dog så lenge frontallappene i hjernen fortsatt er noenlunde intakte. Og den Acem-mediterende har trolig et bedre utgangspunkt for dette gjennom åpenheten og refleksjonen som meditasjonen inviterer til.
Når tiden man har igjen blir kortere, kan livet også bli mer fortettet. Fremtidens sluttpunkt er innen rekkevidde. For eldre er det samtidig jevnlige påminnelser om forfall. Man trenger ikke gå på teateret for å oppleve livets tragedier. Stadige begravelser minner en om det. Når døden erkjennes som en økende sannsynlighet for hvert år, rykker de store spørsmålene nærmere. Når er det slutt? Hvordan blir slutten?
Var det en mening med mitt liv? Finnes et etterliv? Noen viker unna slike tanker, de blir for ubehagelige. Men benektning av at fremtiden er kort, kan gi en forflatning av nåtid fordi livet forblir da slik det alltid har vært - en selvfølgelighet. Når man mediterer med unnvikelse og benektning, blir det raskt en gal utførelse og en utilfredsstillende meditasjon. Refleksjonen derimot kommer nærmest av seg selv under og etter meditasjon. De fleste eldre finner refleksjonsdybden som Acem-meditasjon gir, nærende og meningsfull. Selv om kroppen langsomt forvitrer, åpnes nye dybder der inne. Da kan det å være gammel, selv om det er besværlig, også bli en sjelfull tid.