Det nærmer seg jul. En fin høytid. God mat. Tradisjoner. Hyggelig samvær med nær familie.
Likevel gruer jeg meg. Ikke til selve julaften, men til dagen etter. For da fyller jeg 70. Et ugjenkallelig stempel i pannen fra kalenderen: NÅ ER DU BLITT GAMMEL. SKIKKELIG GAMMEL.
”Det er bare et tall”, sier flere. Det er det ikke. Det er et definitivt bevis på at middagshøyden for lengst er passert, og at det nå sklir utforbakke mot forfallet – fysisk, og mentalt, og med avgrunnen stadig nærmere.
Jeg mottar en hyggelig hilsen via epost fra en god venn: Kjære Eirik Masse gratulerer med at du begynner å bli voksen. Nå gjelder det å se bakover, og ikke fremover for der venter 80. Og det synes jeg for min del er et skremmende tall. Ha en riktig god jul!
De beste bursdagshilsener, Hilsenen bekrefter at jeg ikke er alene.
Hilseren fylte 70 noen måneder før meg, og virker minst like skremt som meg over å ha nådd milepælen.
Er jeg for pessimistisk? Ser jeg bare det mørke i aldringen? Jeg leser – den dansk-indiske aldringsforskeren Suresh Rattan skriver oppbyggelig om hva som skjer når man blir eldre (se tekstboks):
Så da så. Ble du litt matt av å lese alt dette – litt mye kanskje? Kanskje du til og med datt av før du fikk lest hele? Ikke rart. Men dette er naturligvis bare kortversjonen – virkeligheten er langt mer kompleks, og urovekkende. Så mye som kan gå galt. Så mye som kommer til å gå galt, når vi eldes. Til å bli riktig oppstemt av. Jeg nikker gjenkjennende. Ikke bare de rene medisinske fakta, men hele oppramsingen, bekrefter min grunninnstilling. Å bli gammel er noe å grue seg til. Nå er jeg der.
Om jeg skulle være i tvil, kan jeg huke av kjennetegnene Rattan lister opp. Ja, huden er blitt rynkete. Håret for lengst hvitt. Jeg har alltid vært glad i å løpe, men det går saktere år for år.
Foreløpig er ikke gangen vaklende. Men også det kommer sikkert. At DNA-et i cellene mine er blitt upålitelig, fikk jeg bekreftet for vel to år siden, da jeg ble diagnostisert med prostatakreft.
Hormonbehandlingen fjernet alt testosteron, og energinivået sank som en stein. Jeg følte jeg ble 10 år eldre på noen uker. Etter at to års behandling er avsluttet, er testosteron-nivået kommet noe tilbake, om enn fortsatt redusert. Det er nesten som å få noe av livet tilbake i gave. Men så ligger diagnosen der og minner meg om at også kreften kan komme tilbake – at jeg lever på nåde.
Likevel. Det er forunderlig. Noen, ikke så rent få, gamle jeg treffer eller leser om, virker riktig tilfredse. Glade. I godt humør. Også de rammes av de fysiologiske og psykologiske
prosessene som Rattan ramser opp så klinisk og ubarmhjertig. Men tanken om hva de går gjennom, ser ikke ut til å plage dem, slik den plager meg, og andre, som bursdagshilseren. Aldringens paradoks.
Skyldes det simpelthen at de har gode forsvarsmekanismer? At de ikke helt evner å erkjenne og ta inn over seg realitetene, ta inn over seg aldringens forfallsfølger for kropp og sinn? Kanskje de simpelthen mangler det eksistensielle motet som skal til for å se tilværelsens skyggesider i øynene?
Jeg skal på tre ukers fordypelsesretrett i Acemmeditasjon rett over jul. Det er to år siden jeg var der sist. I mellomtiden er Norge blitt stengt ned av koronapandemien. Også det kaster dystre skygger over tilværelsen. Jeg lurer på hva jeg skal ta med meg for å lese på retretten?
Vel skal mesteparten av tiden brukes til lange meditasjoner. Jeg har likevel erfart at selv om de lange stillhetsperiodene hvor jeg sitter i min seng og gjentar lyden kan være strevsomme og provoserende, kommer jeg gjennom dem også i kontakt med noe annet og mer forløst. Kanskje jeg kan oppleve dette denne gangen også?
Men innimellom må jeg ha noe å lese på om kveldene. Jeg lurer på om jeg skal ta med meg Peter Wessel Zappfes store filosofiske avhandling Om det tragiske. Hovedperspektivet i den kjenner jeg allerede, og den er i samklang med egne grunnholdninger. Livet er grunnleggende
tragisk. Vi mennesker er gjennom evolusjonen blitt utrustet med en grad av bevissthet som har gjort oss i stand til å utkonkurrere alle andre arter. Men denne bevisstheten gir oss også evnen til å skue inn i vårt eget endelikt. Vi er de eneste levende vesenene som gjennom hele våre voksne liv kan erkjenne at våre liv kommer til å ta slutt, at det hele vil ende med vår egen død. Det er så grusomt at bare de aller modigste kan ta det inn over seg. En annen bok av Zappfe har tittelen Barske gleder. Den omhandler Zappfes glede over å klatre i fjellet. Mon det å lese Om det tragiske på fordypelsesretrett også vil være en ”barsk glede”?
Så tar jeg likevel ikke boken med meg. Ett er at den er stor og tykk, og som de fleste filosofiske verker også ganske abstrakt. Men et eller annet sted aner det meg også at det ikke vil være egnet lesing på fordypelsesretrett. Likevel tar jeg med meg grunnperspektivet inn i kurset: Her skal jeg stirre tilværelsens gåtefulle meningsløshet inn i øynene, i ensomhet, i timevis. For å bli sterkere, klokere, mer forankret. Barske gleder.
Den første uken er strevsom. Til å begynne med er det mest rastløshet. Veldig mye rastløshet.
I den også en følelse av at noe bremser, at det ligger noe under som jeg stritter imot å slippe til, men som jeg ikke forstår eller har kontakt med. Jeg bringes gradvis inn i understemninger som er tunge og triste, med følelse av dyp ensomhet, av å være helt forlatt. Stemninger som jeg vet henger sammen med veldig tidlig
barndom. Jeg deler stemningen i veiledningsgruppen. Det er tungt, men likevel lettende å dele med andre.
Så gradvis, i uke to, skjer det noe uventet. Jeg begynner å huske ensomme stunder jeg hadde som gutt i USA, som jeg gjerne tilbrakte i skogen helt alene. Men det er ikke ensomheten jeg husker, snarere at det også var godt å være der.
Svære amerikanske eiketrær, en helt egenartet
søtlig lukt, mettet av råtnende blader, som jeg aldri har kjent i Norge. Fugleliv. Stillhet. Ligge inni skogen og se opp gjennom greinene mot himmelen og dagdrømme. Jeg kjente at det var godt å være til. Merkelig. Var jeg likevel ikke bare ensom da?
Så begynner jeg å tenke på min egen aldring.
På boken Om det tragiske. Tanken melder seg: Jeg har neste ureflektert trodd at det å stirre det tragiske inn i hvitøyet, var kjennetegnet på eksistensielt mot, på en styrke, på evnen til å se realitetene i øynene, selv om de er dystre. Men kanskje det krever enda større mot å akseptere at ja, slik er det, og likevel også være tilfreds. Ta innover meg også alt det jeg har grunn til å være takknemlig for. En god og nær familie, flotte sønner som skikker seg vel, et søtt og livlig barnebarn på snart et og et halvt år. Og kanskje aller viktigst: en ektefelle som har fulgt meg nært og lojalt, tross krangel og konflikter, og som jeg daglig har gode samtaler med. Som jeg har kunnet dele mine innerste tanker og følelser med, og som har delt med meg, nært, fortrolig, tillitsfullt. Den grunnleggende varmen og båndet i et godt parforhold.
Kanskje det krever enda større eksistensielt mot å innta en slik posisjon i tilværelsen – at tilværelsen er sammensatt – av sorger og vemod, men også av gleder og tilfredshet. Jeg smaker på muligheten. Aldringens paradoks: Det går nedover med oss på alle måter – fysisk
og psykisk. Det er likevel mulig også å være grunnleggende fornøyd.
Hjemme igjen bemerker min kone at jeg virker lysere til sinns. Det stemmer, sier jeg, men det sarkastiske slår gjennom: ”Det går sikkert over - det hjelper å snakke om det…”. I ettersiget kommer tanken: Dette er en posisjon som ikke gir seg selv. Det krever et arbeid. Ikke med anstrengelse. Men med å lytte innover og kjenne etter – er det noen andre muligheter, andre måter å se og oppleve ting på enn det gjennomgående litt tunge og dystre? Et eksistensielt prosjekt.
Jeg minnes et råd jeg fikk for en tid tilbake fra en jeg gjerne lytter til: Hvorfor grue seg hele tiden til forfallet i aldringen? Det gjør vel ikke aldringen bedre. Hvorfor ikke heller betrakte denne livsfasen nettopp som en ny fase i livet, som har sin egenart, sine gleder og utfordringer, som du kan delta i og oppdage – som når du oppdager et nytt landskap i et nytt land?
Ja, hvorfor ikke? De rasjonelle grunnene til ikke å gå inn i aldringen med en slik holdning, er ikke lette å få øye på. Men motkreftene er samtidig sterke.
Noen uker senere er dysterheten tilbake. Den forsterkes av en lengsel som også lå i møtet med det lysere perspektivet jeg hadde kontakt med på fordypelsesretretten. En lengsel etter at det dystre skal slippe helt, og forløses av noe annet og lettere. Ikke bare glimtvis, men mer varig.
Det skjer ikke. Skuffende.
Enda noen uker senere deler jeg med refleksjonsgruppen. De andre minner meg om at
mitt syn på aldring preges av mitt syn på det meste også ellers. Og skuffelsen? Jeg må akseptere at det vil være perioder hvor dysterheten kommer tilbake, hvor aldringens negative sider blir overveldende og okkuperer perspektivet.
Denne tendensen i mitt sinn kan ikke nedkjempes, og neppe heller forventes å bli helt borte.
Men det hjelper å snakke om det, nå ikke ment sarkastisk, men med alvor. Og likevel – selv der har jeg også et annet sted i meg til tider kontakt med noe som er lysere. Denne dobbeltheten er vel grunnleggende, også i den livsfasen jeg nå befinner meg i.
Underlig nok er kontakten med det som er lysere mer motstandsfull enn med møtene med det mørke. En skulle tro at det var motsatt. Jeg grubler en del over hvorfor det er slik. Straks jeg tenker på det lyse, vekkes en uro i meg. Dette er skjørt. Kan jeg tro på det? Er det til å stole på?
For det kan bli borte. Det kommer til å bli borte.
Best å forberede seg. Hvis jeg allerede befinner meg lengst nede i det dypeste hullet, er det ikke mulig å falle enda lengre. Ikke mulig å bli overrasket, skuffet. Men ved å innta en slik posisjon fratar jeg meg samtidig ikke bare noe gledesfylt.
Jeg benekter en viktig og verdifull del av virkeligheten. En slags eksistensiell feighet.
Mye av dette er ikke viljestyrt, men spontant.
Jeg har også trodd at rommet for grunnleggende erkjennelser er lukket for en 70-åring. Kanskje det ikke bare er slik? Jeg smaker på tanken. En litt ukjent smak, som jeg trenger tid til å bli vant med. Jeg håper at jeg får anledningen.
Aldring skjer i alle deler av kroppen. Huden vår blir rynkete og tørr. Hårsekkene våre slutter å produsere farge. Musklene i armer og ben blir svakere og tynnere. Benvevet blir svakere, sprøere og porøst. Gangen blir vaklende og usikker. Hjertet får problemer med å pumpe blodet gjennom kroppen. Nyrene blir mindre effektive i å gjøre jobben sin. Våre hormonnivåer synker, og det reduserer kjønnsdriften og forstyrrer søvnen. Kvinner går inn i overgangsalderen. Og listen fortsetter... Veggene i blodårene våre blir tykkere. Energinivået synker. Synet vårt, både på nært hold og på avstand, blir mindre skarpt. Vår hørselsevne er redusert. Lukte- og smakssansen blir svakere. Vi fordøyer og tar opp i oss mat mindre effektivt. Vi kan ikke huske hva vi gjorde i går, kanskje ikke engang hva vi nettopp leste på forrige side.
Kort sagt en beklagelig situasjon. Inne i cellene skjer det også tusenvis av endringer. DNA kan bli skadet og bli mutert. Proteiner blir unormale i struktur og funksjon. Dette kan føre til at celler dør eller utvikler seg til kreft. Celler blir også langsommere til å fjerne avfallsprodukter. Dette fører til opphopning av alle slags søppel og rusk. Cellene absorberer og bruker mindre glukose.
Dette resulterer i redusert produksjon av energi. Celler blir stive og mindre fleksible. Kommunikasjonen deres med andre celler blir tregere. Kort fortalt, akk og ve på stadig nye nivåer! Døde celler i kroppen blokkerer andre deler av vevet. Dette betyr at hjertecellene våre ikke kan slå med samme rytme. Immunsystemet kan ikke gjenkjenne og fjerne skadelige bakterier og virus. Det kan heller ikke gjenkjenne og drepe kreftceller. Hjernecellene våre kommuniserer med hverandre og lagrer ny informasjon mindre raskt. Alle disse prosessene melder seg omtrent når vi når den essensielle menneskelige levetiden – ca. 45 år.
Age – Suresh Rattan, min oversettelse