Ikke alt kan formuleres med ord. Musikk og meditasjon er blant de uttrykksmåtene som taler til oss nonverbalt. Hører du et musikkstykke kan du etterpå si mye om det, blant annet hva du følte musikken traff i deg, av følelser og as sosiasjoner og stemninger. Men kjenner du godt etter kan du også merke at ikke alt i samspillet mellom deg og musikken lar seg uttrykke språk lig. Dette aspektet ved musikk, og meditasjon, drøftes blant annet av Lasse Thoresen og Dag Jenssen i to artikler i dette nummeret av Dyade (side 48 og 16).
Musikk kan derfor brukes bevisst for å for midle noe om ting det er vanskelig eller umulig å snakke om verbalt. Jazz-gitaristen John McLaughlin har jobbet et langt liv med kompli sert, rytmisk musikk for å berøre slike deler av virkeligheten. Han prøver å si noe om skjønn het, glede og sannhet, i mer åndelig forstand. Knut Værnes og Erik Ekker Solberg skriver om McLaughlin på side 42.
Vår tids rytmiske musikk har som regel røtter tilbake til afrikansk musikk, videreutviklet av afrikanske slaver i Amerika og deres afro-ame rikanske etterkommere. Denne musikken var på flere måter grunnleggende og overraskende for skjellig fra europeiske musikktradisjoner, viser Mattias Solli på side 36. Blant disse musikkfor mene finner vi moderne jazz, funk og rock, som alle bruker både synkoperte rytmer, forsinkede rytmeslag og blåtoneskalaer for å fange opp merksomheten, fremkalle rytmisk bevegelses trang, og føre sinnet i visse stemninger, omtaler undertegnede på side 4.
Mange er ikke klar over at det er et indre slektskap mellom rytmisk musikk og lyd-ba serte meditasjonsformer. Danseformen dreiva, utviklet i Acem, sies ofte å ligge i grenselandet mellom musikk, yoga og meditasjon. Bruken av en indre, ikke-språklig metodelyd under utfø relse av Acem-meditasjon omfatter ofte rytmer som kan minne om synkopert dansemusikk, selv om hastigheten er forskjellig. Meditasjonen setter på denne måten sinnet i bølger som an tagelig er med på å legge til rette for endrings prosesser i hjernen. Dette berøres av underteg nede i en artikkel på side 32. Slike aspekter ved meditasjon er sannsynligvis mindre til stede i en del andre meditasjonsformer, som mindfulness meditasjon eller oppmerksomt nærvær.
Samtidig kan Acem-meditasjon være et nyttig redskap for musikere, påpeker blues-munnspil leren Richard Gjems på side 24 Meditasjon kan senke det kroppslige spenningsnivået under musikkspilling, men også gjøre musikeren mer klar over sine egne spenninger, og hjelpe til med å akseptere disse når de nå en gang er der.
Både Monika Wirkkala og Dag Jenssen omtaler hvordan musikk kan bidra til å skape identitet og følelse av fellesskap, dels i den finske nasjon (side 58), dels hos ungdommer på 70-tallet (side 16). Når noen spiller eller synger musikk om ting du føler er viktig i livet ditt, føler du deg forstått, akseptert og tatt i mot. Du er ikke alene.
I motsetning til mye jazz og klassisk musikk, vil rock og pop nesten alltid være koblet til sang, som jo omfatter språklige tekster. Slik musikk kan være mer interessant enn den kanskje har rykte på seg for å være. Her vil det være en sam menkobling mellom språkløs instrumentmusikk og sangens verbale innhold. Selv om disse to kan bevege seg innenfor samme hovedtema, vil det ofte også være forskjeller mellom dem i indre mening. Sangteksten vil dessuten som regel ikke være en intellektuelt ferdig helhet. Den består mer av brokker eller fragmenter av mening, som gir rom for personlig forståelse i ulike retninger, knyttet til hendelser eller situa sjoner i livet. Samtidig er sangerens stemme også av betydning. Klangen og resonansen i stemmen kan formidle aspekter ved levd liv som igjen beriker sangen. Den lett nasale stemmen til John Lennon (lytt for eksempel til sangen Mind Games fra 1973), den dype, skjøre bassen til den aldrende Johnny Cash (sangen «Hurt» fra 2002), eller den herjede, rustne, men klangfulle stemmen til Miley Cyrus (sangen Nothing else matters fra 2021) er alle eksempler der stemmelyden tilfører musikken unike elementer det er vanskelig å for klare med ord. Men vi kjenner det med en gang vi hører disse sangene.
Alle disse simultane mekanismene eller bidrag til indre mening er for eksempel til stede i en folkrock-sang fra 1971 (A horse with no name av bandet America). Melodien er monoton og repeterende og veksler nesten bare mellom to toner (A og H), mens rytmeseksjonen spiller enkle synkoperte rytmer. Sangen handler på overflaten om en som reiser gjennom ørkenen på en hest. Det som imidlertid bærer hele sangen og gjør at man ikke glemmer den er en linje i refrenget: I’ve been through the desert on a horse with no name. Hva i all verden? En hest uten navn? Man fylles med undring. Her må det ligge noe under. Hvorfor rir han gjennom ørkenen på denne hesten? Hadde hesten hett Blakken, eller Black Beauty, hadde sangen vært like død og kjedelig som ørkenen selv. Dette fraværet av et navn skaper en klangbunn som gir liv til de øvrige elementene. Den setter lys på alt annet i sangen. Slik mangelen på rett vinkel på et tårn i Italia tenner fasinasjon og undring og gjør at vi alle husker navnet på den ellers relativt betydningsløse byen Pisa.
God lesning!
Svend Davanger
