Zen-munkers dødsdikt

DØDEN - POETISK RITUAL

Disipler så frem til dødsdikt fra sin mester. Idéen var at denne ville ane datoen for sin død og nedtegne noen linjer som uttrykte hans åndelige erfaring.

Stort sett skrev munkene bare 4 linjer med 4, 5 eller kanskje 7 tegn i hver for kort og klart å vise sin konsentrasjon og fryktløshet i dødsstunden.

I The Art of Zen (2018) omtaler Stephen Addiss en del kjente zen-læremestere i Japan 1600 1925. Tar man Addiss’ historier bokstavelig, ble diktene skapt under til dels krevende forhold. En berømt lærers, Suiõs, siste timer og dødsdikt beskrives slik: «[H]e suffered a stroke, and by the end of the year he was in a critical condition. His followers asked for a final poem; at first he refused, but then he wrote the following verse, closed his eyes, lay on his side, and died peacefully:

I have deceived the Buddha

For seventy-three years;

At the end, there remains only this

What is it? What is it? Katsu!

Det blir dødsdikt som koan, zen-mesterens gåter som skal hjelpe disiplene til satori. – Katsu er den ikke oversettbare tradisjonelle zen-hilsen.

BETYDNINGSLØSE TING SOM DEN SÅKALTE DØDEN

En del dødsdikt fra 800-tallet til vår tid er samlet og gjendiktet av Erling Kittelsen og Vladimir Tikhonov i Diamantfjellene (2006). Innledningen forklarer: «Tomheten man får smake når man er opplyst og kan verken bli født eller dø – så hvorfor skal man vektlegge slike betydningsløse ting som den såkalte døden? … Derfor blir det til stor oppmuntring for alle – elever, lekmenn i nabolaget og ellers lesere i senere tid – når en munk med et smil om munnen og et rolig, til litsfullt uttrykk i ansiktet, leser sitt siste dikt og forlater verden foran folk i salen. Det gjør ikke noen forskjell for munken, som vet at både liv og død er bare latterlige illusjoner. Men det gjør enorm forskjell for alle som er til stede, …»

Det er vanskelig å vite hva man skal legge inn i disse dødsdikt. Zen-munkers sluttvers rommer mange andre aspekter av buddhistiske tilnærminger til døden enn motivet med den døende buddha.

Vi vet ikke hvordan munkene hadde det. Var de lik vinterbadere som biter kulden i seg? Eller som kamikaze (selvmordpilotene) under Den annen verdenskrig da de utad gikk stolt i døden, mens flere inne i seg var fortvilet. Hadde zen munkene gjennom årelang askese tilegnet seg en selvdisiplin de også fremviste ved dødens terskel? Var det en ytre forventningsstyrt opptreden? Eller uttrykte deres ro en genuin åndelig forankring? Eller begge deler?

Zen lovpriser disiplin, og Japan med sin krigerske samurai-kultur æret og forventet en usedvanlig stoisk holdning til døden. Diktene er korte og kraftfulle uttrykk for et ekstraordinært fattet forhold til døden. De sier ikke så mye om hva døden er, men om den, i det minste ytre, ro man kan møte den med.

TRENGER JEG ETTERLATE MEG NOEN SANG

Alle de utbedte var ikke like begeistret:

Hele livet oppnådde jeg ingenting.

Trenger jeg å etterlate meg noen sang?

Diktene er til dels konsise uttrykk for en grunnleggende livsholdning eller filosofi:

Virkeligheten lar seg ikke uttrykke, selv idødsstunden.

Han må ta det som det er.

Er det noe mer du trenger si

om det merkelige marerittet som kalles menneskelivet.

En tøffing av en zen-munk skal ha fremsagt dette dikt mens han ble brent levende i et tempel det var satt fyr på; selv for mer robuste zen-munker må situasjonen ha kvalifisert som dramatisk:

Zen er ikke bare fjell og elver

når selvbildet er tilintetgjort

kan ilden være forfriskende

Et gjennomgående tema er at hverken død eller fødsel innebærer noen realitet:

Fødsel som ikke er fødsel

død som ikke er død heller

jeg skyver verden bort og går

bare månen ensom skinner

Tilsvarende sies her:

Alle tingene som forandrer seg

har opprinnelig ikke vært skapt

du må vite at i alt er ingenting

akkurat det er å bli opplyst

Et gjennomgående budskap er at døden er intet å frykte.