GOETHE: BEDRE Å SKYTE WERTHER ENN SEG SELV
Selvmord er et stort tema, kulturelt, idehisto risk, religiøst, psykologisk og psykiatrisk. Det er behandlet i et utall litterære verk. Her følger bare enkelte glimt.
I vestlig litteratur er trolig Wolfgang Goethe: Den unge Werthers lidelser fra 1774 den mest kjente idealisering av selvmord. Boken resulterte i en omfattende selvmordsbølge blant unge tyske menn. Det sentrale tema er Werthers ulykkelige kjærlighet til Lotte, men hovedpersonens sterke følelsesliv preges også av overstrømmende opplevelser av natur og mennesker.
Goethe var 25 år da boken kom ut, men ble selv over 82 år og døde formodentlig av hjertesvikt. Han uttalte at han «skjøt sin helt [Werther] for å redde seg selv» fra konsekvensene av en håpløs forelskelse.
ELSKEN – SELVHENFØRT ALENE
Et mulig eksempel på romantisering av selvmord i nyere norsk litteratur er Tomas Espedal: Elsken (2018).
I Elsken står øyensynlig det å ta kontroll sentralt: «Jeg husket noe Seneca hadde sagt om selvmordet: ‘Du kan bli kastet ut av en fest, eller du kan gå frivillig.’»
Den ett år gamle avgjørelsen om å begå selvmord gjør livet meningsfylt: «døden hadde gitt ham det sterkeste året han hadde opplevd, døden hadde gitt ham livet. … Hver dag hadde blitt en hellig dag.»
Novellen veksler mellom å se selvmords kandidaten innenfra og utenfra. Sentralt er hvordan selvmordet vil oppleves av den som begår det, ikke hvordan det vil være for dem som står igjen, særlig et lite barn og hun som blir alenemor. De konsekvensene bagatelliseres: «Ens død kan ødelegge andres liv. Ens død kan være god for andres liv. Det kan ikke utelukkes. Jegs død kan være god for flere. Jegs død kan være godt og ondt for noen. Jegs død kan være ondt for henne, Aka, men det kan også hende at fraværet av en mann og far kan være godt for mor og barnet. Det er mulig. Det er ikke uvanlig.»
Hovedpersonen høres ikke ut til å ha møtt mange som i ung alder mistet en far eller mor. Selvopptattheten er tatt så langt at man kan undre om det er ment som en parodi på det moderne sosialt uforpliktede menneske: Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet på steroider. Mye er mulig når kriteriet er hva jeg til enhver tid måtte føle.
LIK RUS: EN SPENNENDE ERFARING
For Elskens hovedperson kan selvmordet inngå i et sug etter sterke opplevelser. Tidligere har han tenkt at døden nærmest er som en rus: «Rusen er en forsmak på døden, og døden kjenner ingen tid. Det tidløse er godt. Rusen er et forvarsel om at det tidløse er godt. Den som drikker, tenkte Jeg, ved sjøen, en søndag i mars, vet at døden er god.»
Selvmordet blir en etterstrebet forløsning:
«Han vil dø med klar bevissthet. Han vil se og høre klart. Det er kanskje det viktigste øyeblikket i livet hans.
Det kan bli det beste øyeblikket i livet hans. …
og kanskje vil døden føles som en letthet, som en befrielse. Det er det han håper på. En endelig befrielse fra verden, et endelig sammenfall med ensomheten han alltid har søkt og savnet. Den fullstendige ensomheten. Den store stillheten.
… Vil han bli sett? Han vil bli stående en stund på utsiden av gjerdet. Vil han vente på å bli avbrutt? Et rop, et varsel, en redning? Det siste han vil se, er byen hvor han er født og hvor han er vokst opp, byen som han elsker, den vil lyse i mørket. Så må han lukke øynene. Trosse høydeskrekken, trosse livet og døden, og hoppe. Og i noen siste sekunder, i luften, vil han helt sikkert angre.» Det siste kan være riktig. Av de mange som har hoppet fra Golden Gate Bridge i San Francisco, har enkelte overlevd (de aller f leste med skader for livet). Nesten alle sier at de angret straks de hadde hoppet.
Elsken kan gi et innblikk i den innsnevrede selvfokuserte oppmerksomhet hos enkelte med selvmordstanker. Hvor langt den sier noe om de fortvilte mennesker som til slutt inngår i selvmordsstatistikken, kan være mer åpent.
BJØRNEBOES BESØK
To av Nordens mest kjente forfattere i nyere tid, Jens Bjørneboe og Tove Dilevsen nøyde seg ikke med å skrive om selvmord, men tok sine liv. De ville vekk fra belastede tilværelser.
Jens Bjørneboe levde hardt, til dels alkoholisert, plaget av depresjoner. Han var svært opptatt av døden og kan i diktet Besøk nærmest sies å romantisere den og omfavne depresjon:
BESØK
God aften, venn, jeg ser du kommer atter!
Du ville tale litt med mig ikveld?
Du ville høre mine fottrinn og min latter,
Og se om allting gikk mig riktig vel?
…
Det hender når jeg sitter ensom inne
At jeg blir næsten lykkelig, fordi
En stor og stille fred går gjennem sindet.
Da vet jeg hvem det er som drar forbi.
Du går forbi og kaller sakte på mig,
Og det gjør godt å vite det er du.
…
Ja, du kan være sikker: Jeg skal komme:
En aften når du søker mig igjen,
Da skal jeg legge sammen alle bøker
Og reise mig og følge dig, min venn!
Diktet inngikk i diktsamlingen Den store by fra 1958, lenge før Bjørneboe i 1976 begikk selvmord.
FRA NARKOMANI TIL SELVMORD
Danske Tove Ditlevsen levde et emosjonelt urolig, til dels plaget liv som kulminerte med selvmordet 59 år gammel. I selvbiografien, Københavnertrilogien, gir hun i første bind Barndom et varsel om det valg hun senere traff: «Men hvis man ikke kender sådan en genvej, må barndommen udholdes og slides igennem time for time i et fuldstændrig uoverskueligt antal år.
Kun døden kan befri en for den, og derfor tænker man meget på døden og forestiller sig den som en hvidklædt og venlig engel, der en nat vil kysse ens øjelåg, så de aldrig mer kan åbnes.» Denne dragningen mot døden som befrielse gjentas senere: «Jeg var begyndt at tænke meget på døden, og jeg tænkte på den som en ven. Jeg bildte mig ind, at jeg gjerne ville dø, og engang da min mor var gået i byen, tog jeg vores brødkniv og filede løs på nåndled det i håb om at finde pulsåren.... Der skete ikke andet, end at der kom nogle snitsår, som jeg har svage mærker efter endnu.»
I siste bind, Gift, skildrer Ditlevsen hvordan hun blir narkoman. Man aner noen av de samme tendenser til selvdestruktivitet og livsoppgivelse som kan ha ført til selvmordet.
SEE WHAT YOU MADE ME DO – BOB DYLAN: BALLAD OF HOLLIS BROWN
Fordi hans sangtekster etter vurderingen til Den Svenska Akademien uttrykker mange av tidens stemninger, fikk Bob Dylan i 2016 Nobelprisen i litteratur. Balladen om Hollis Brown skildrer en arbeidsløs, pengelens og venneløs mann med hustru og fem barn. Han ser ingen annen vei ut av elendigheten enn gjennom mord og selvmord, og skyter barna, hustruen og seg selv.
Hollis Brown
He lived on the outside of town
Hollis Brown
He lived on the outside of town
With his wife and five children
And his cabin fallin’ down
You looked for work and money
And you walked a rugged mile
… Your children are so hungry
That they don’t know how to smile
…
Your babies are crying louder
It’s pounding on your brain
… Your wife’s screams are stabbin’ you
Like the dirty drivin’ rain
…
There’s seven breezes a-blowin’
All around the cabin door
… Seven shots ring out
Like the ocean’s pounding roar
There’s seven people dead
On a South Dakota farm
…
Mange har tatt teksten til en slags beundrende etterretning. Litteraturforskeren Oddgeir Synnes skriver at balladen representerer ”ein identifikasjon med menneskeleg liding, samstundes som han viser det umoglege i det same. Slik syner Dylan fram døden som ein kompleks og mangetydig menneskeleg realitet som tvingar fram ein kontinuerleg etisk og estetisk respons.» 1 (1 Oddgeir Synnes i Johannessen 2018 m fl s 31.)
Balladens beskrivelse kan også leses som en tidstypisk projektiv holdning. Å drepe sine nærmeste og seg selv i et kollektivt selvmord og drap er rettferdiggjort, nærmest det eneste riktige: «See what you made me do».