Fra dødens mørke land til kristen opprømthet
MINDRE ALLMENT
Mange litterære skildringer innen vestlig kultur er så preget av kristne forestillinger om frelse, gjenoppstandelse og seier over døden, at det for andre kan være vanskelig å følge med. Malerier lik de til Velázquez og El Greco er mer tvetydige og dermed mer allmenne.
Tolstoj skrev Ivan Iljitsj’ død etter selv å ha gjennomgått en religiøs krise og kristen omvendelse. De siste sider av novellen bruker Tolstoj til å la den døende se sitt liv i et nytt selvransakende lys. Iljitsj tenker at hele hans liv har vært bygd på falske forestillinger: «… all for which he had lived … was not real at all, but a terrible and huge deception which had hidden both life and death.»
Slutten av novellen bæres av kristne forestillinger om døden. Nærmest plutselig, omtrent i dødsøyeblikket, synes Ivan Iljitsj å miste sin frykt for døden: ”He sought his former accustomed fear of death and did not f ind it. ”
Det er som om døden er uten realitet, slik den kristne lære undertiden kan fremstilles i en mer enkel form. Kristus overvant døden for oss alle; tilbake blir ingen død, bare evig liv.
På dødens terskel lar Tolstoj Ivan Iljitsj spørre: «Where is it? What death?». Det blir nærmest en happy ending: «There was no fear because there was no death. In place of death there was light.» Begeistringen over denne tilintetgjørelse av døden og dermed dødsangsten overvelder: «So that’s what it is! he suddenly exclaimed aloud. ‘What joy!’ … ‘Death is finished’, he said to himself. It is no more!».
Det er langt fra denne opprømte overskridelse av dødens terskel til den stille ydmykheten hos El Greco og den indre samling hos Velázquez.
PEER GYNT OG MARIA
Henrik Ibsen var sjenerøs nok til ikke å la Peer Gynt dø i uoppgjort forlatt livssmerte. Mot slutten lar han Peer møte sin Maria-skikkelse i form av ungdomskjæresten Solveig. Lik indre hellige kilder har hun alltid vært der bare Peer ville søke.
Solveigs og stykkets siste ord er av katolikker forstått som en slags forbønn til Gud: «Jeg skal vugge deg, jeg skal våke; - sov og drøm du, Gutten min!» Døden blir ikke en absolutt slutt inn i et endelig, angsprovoserende mørke, men en fortsettelse, i hvert fall i en annens bevissthet.
GJENOPPSTANDELSE
Leo Tolstojs hovedverk Krig og Fred ble først skrevet som føljetong 1865-1869, over 20 år før Ivan IIljitsj’ død. Men verkets sentrale dødsscene rommer som for Ivan Iljitsj en forestilling om en fortsettelse, nær en gjenoppstandelse, men ikke like preget av den kristne lære om døden som seier.
«Fyrst Andrej ikke bare visste at han skulle dø, han følte at han alt var inne i døden. Han følte selv at han var blitt fremmed for alt jordisk, for alt det glade og lette ved tilværelsen. Tålmodig og uten uro ventet han på det som foresto. Det skremmende, evige og ukjente som han alltid hadde kjent …, det var noe som var blitt … nært, nesten forståelig og håndgripelig.»
Igjen skriver Tolstoj som om dødsangsten forsvinner når slutten blir en realitet:
«Tidligere hadde han vært redd for døden. To ganger hadde han opplevd dødens fryktelige, pinefulle redsel, redselen for slutten. Men nå skjønte han ikke lenger denne redselen.» Den døende vender kort tilbake til livet, men når døden på nytt favner ham, blir angsten igjen borte: «Det var den uventede bevissthet om at han fremdeles var glad i livet, slik det frembød seg for ham i hans kjærlighet til Natasja, og det siste anfall av redsel for det ukjente før han rolig kunne se det i møte da døden hadde seiret.»
Ved å la den døende fyrste gå inn i en drøm kort før han dør, skildrer Tolstoj muligens sin egen forventning om hvordan døden erfares, og den frigjøring Tolstoj kan ha tenkt døden representerte: «Men i samme øyeblikk som han døde, husket fyrst Andrej at han sov, og i samme øyeblikk som han døde, gjorde han en kraftanstrengelse og våknet.
‘Ja, dette var døden. Jeg døde og våknet opp. Ja, døden er en oppvåkning!’ lysnet det plutselig i hans sjel, og det var som om det forheng som hittil hadde dekket hans indre syn, med ett ble revet vekk. Han kjente seg frigjort fra alle bånd og følte et merkelig velvære som fra nå av ikke forlot ham.»
Tolstoj nøyer seg med å antyde en fortsettelse. «Da den siste trekningen gikk gjennom hans legeme og sjelen forlot det, satt fyrstinne Maria og Natasja ved hans side. … ‘ Hvor er han gått? Hvor er han nå?’»
SEIEREN OVER DØDEN – JOHN DONNE
Det kjente dikt Death, be not proud i samlingen Holy Sonnets ved den engelske poeten John Donne (1572-1631), gjenspeiler det samme kristne metafysiske perspektiv som hos Tolstoj. Det er en illusjon at døden er skremmende siden vi ganske enkelt ikke dør. Døden gir oss del i det evige liv.
Death, be not proud, though some have called thee Mighty and dreadful, for thou art not so; For those whom thou think’st thou dost overthrow Die not, poor Death, nor yet canst thou kill me. From rest and sleep, which but thy pictures be, …
One short sleep past, we wake eternally And death shall be no more; Death, thou shalt die.
Diktets budskap er paradoksalt i all sin enkelhet: Bare døden dør. For oss er døden porten inn i et nytt, evig og gjenoppstått liv.
Døden oppheves ikke bare som død, men som mysterium. Det er intet å frykte, ingen gåte.
Også for ikke-troende kan Donnes ord klinge f lott. Men med sin påstående, avklarte og dødstiljublende form, kan den som ønsker å kontemplere over døden som et ukjent land, bli latt mer alene.