DØDEN I SYKEROMMET De fleste av oss dør ikke under dramatiske omstendigheter. Hverdagsdøden venter. Den var motivet for en rekke malerier fra forrige århundre, nærmest en egen sjanger.
Dyade 2/22 fremhevet at i vår tid har døden f lyttet hjemmefra; den er institusjonalisert. Vår hverdagsdød er for de fleste ikke en hjemmedød. Men døden på sykehus og sykehjem er ikke skildret i mange berømte kunstverk.
Foran viste Edvard Munchs Det syke barn dødens smerte som en ubarmhjertig del av skjebnen i mange familier for ikke mange tiår siden.
Et annet verk av Munch, Døden i sykerommet, får frem det samme: Døden skjedde ikke borte. Man måtte sammen forholde seg til den.
Den hverdagslige hjemmedøden inngikk i Picassos tidlige figurative malerier. I En døende kvinne er atmosfæren, som for datidens store f lertall, fattigslig. Døden var alminnelig, men like fullt tragisk, som Picasso får frem med nonnen som holder det lille barnet i ferd med å miste sin mor.
ROEN I DET TIDLØSE
Skagenmaleren Michael Ankers En død fisker illustrerer tidligere nærhet til døden. Venner og arbeidskamerater har hentet opp fra havet en forulykket fisker. Familien, hustru og barn, er tilkalt for å ta døden inn over seg. Den unge gutten, trolig en sønn, er i et slags sjokk; hustruen mer i det kjærlige og omsorgsfulle.
Dette er døden som del av fellesskapet og familien, en selvfølgelighet. Den rammer hardt, men slik var livet; døden var del av det.
Det er trist å omkommet i en ulykke, og dermed for tidlig. Samtidig tror vi det er godt å være elsket i døden.
Stemningen i bildet er meditativ. Døden bringer frem en ro, en ettertanke, en annen dimensjon enn den som løper etter klokken. Døden bringer ikke bare den avdøde, men også de rundt, i noen grad ut av tiden.
Den russiske maler Nikolai Dmitriev Orenburgskys bilde Druknet i landsbyen er mer formelt. En funksjonær eller lege skriver ned de nødvendige fakta. Det er uklart hvem som er til stede: familie, venner, arbeidskolleger. Den avdøde kan nettopp være funnet.
Tross funksjonæren, er også dette en død i det nære fellesskap.
Det norske Nasjonalmuseet har et bilde som tidligere sjelden ble stilt ut, men som er en del av den permanente utstillingen i de nye lokalene, Carl Fredrik Sundt-Hansens En begravelse om bord.
Med en sjelden teknisk nøyaktighet og detaljrik virkelighetsnærhet kunne maleriet forveksles med et fotografi. Man må ta dødens alvor som den er; en slutt for et liv og et skritt ut av historien, men også en del av tiden og virkeligheten. Verden stanser et øyeblikk, åpner seg for en kontemplasjon over det basale, men går så videre og tilbake til trivialitetene.
GRAVE SEG GJENNOM SORGEN
I Norge er Erik Werenskiolds En bondebegravelse kanskje det mest kjente maleri fra en jordfesting. Døden er ikke bare sorg, men en praktisk utfordring. De sørgende, familie, naboer og venner synes å ha stått for det fysiske arbeidet med å få den døde i jorden. Det kan være en foreløpig begravelse siden presten som kan ha bodd langt vekk, ikke er kommet.
Ved tapet av en man virkelig har vært knyttet til, kan det være vanskelig å finne ord, særlig hvis man ellers er ordknapp. En kriselege mintes tre sønner som hadde mistet moren. De var tause og tilbakeholdt inntil de tok fatt i spadene for å lage graven. Det kroppslige arbeidet ga en lettelse og gjorde det mulig å ta ut noe i en emosjonelt låst situasjon. 1 (1 Fra Øyvind Thomassen: Livredderen og døden. 2018.)
Spaden bringer en tilbake til her og nå og minner om at livet går videre - også etter døden og dens memento om alt vi ikke forstår.