ANGST SELGER
Foruten sex, selger lite så godt som angst – og helse; de to henger da også sammen. Ikke uten grunn er krim med dens nesten konstante døds trussel og -angst den mest leste skjønnlitterære sjanger.
Innenfor maleri og mer tradisjonell litteratur omhandler mange kjente verk dødsangst. Henrettelser er særlig egnet til å vekke den. Skildringer av dødsdømte kan representere en ekstrem form for dødsangst. Da konsentreres vår frykt for døden som overveldende og vår indignasjon over at den rammer urettferdig, hardt og urimelig. Ved henrettelser er også en part taper, og en annen den sterke, i hvert fall i første omgang.
Om aldri så skremmende, ender svært få livet med en henrettelse. Denne dramatiske og akutte dødsangst er overrepresentert i kunsten, og her!
«MEG BEHØVER DE IKKE HENGE»
Forfatteren Leonid Andrejev skal i Russland ha blitt like berømt som Maxim Gorkij da han i 1908 utga De syv hengte. Andrejevs forfatterskap er i essens omtalt som en protest mot dødens grusomhet, men må også ha inngått i opprøret mot et autoritært tsarstyre.
I De syv hengte tar Andrejev som døde av hjertesvikt bare 48 år gammel, dødsangsten helt ut. Novellen skildrer syv fangers siste dager før de skal henges, fem terrorister, en svakt utviklet gårdsarbeider og en yrkeskriminell morder.
Et gjennomgangstema i boken er belastningen ved å kjenne tidspunktet for sin død. De fem terroristene skulle myrde en minister. Denne ble advart om at han «i morgen klokken ett» var planlagt drept ved et attentat. Ministeren forsikres om at det ikke er noen fare siden de ansvarlige vil bli pågrepet. Det påtenkte offer går likevel en «avskyelig» natt i møte: «Jeg har dårlige nyrer og det må jeg dø av en eller annen gang, men jeg har ikke vært redd, for jeg visste ikke når. Men disse idiotene sa: klokken ett, Deres eksellense. Og de idiotene trodde jeg skulle bli glad, … det ville ha vært helt umulig å leve, hvis mennesket nøyaktig og bestemt kunne vite dagen og timen når det skulle dø. …»
Det kan være en viss parallell til Fjodor Dostojevskis skildring i Huset til de døde av innsatte straffanger som idømmes pisking. De ble uberegnelige og kunne gjøre hva som helst for å utsette de forferdelige lidelsene selv om det ville medføre en enda verre straff. Legene er blant dem som viser medfølelse for fanger som skal piskes, skriver Dostojevski. De vet hvilken redselsfull kroppslig ødeleggelse som venter. De som skal piskes, bruker gjerne alt de måtte ha av penger for å drikke seg fulle før piskingen starter; deres eneste fluktmulighet. – Meningene er likevel delte: i USA uttaler enkelte kommentatorer at det hjelper dødsdømte til i noen grad å avfinne seg med sin forestående død at de ofte lang tid i forveien kjenner tidspunktet for henrettelsen. Flere menneskerettsorganisasjoner har anklaget Japan for umenneskelig behandling fordi dødsdømte varsles om tidspunktet for henrettelsen bare et par timer i forkant, noen ganger etter årevis venting.
Andrejevs hovedfokus er dødsangsten ved å vite at man snart skal henges. Først står benektningen sentralt. Gårdsarbeideren gjentar bare igjen og igjen at meg behøver de ikke henge. Sjokket over dødsdommen gjør at han stadig bryter ut i latter. Vokterne f inner det utillatelig: «en slik fjollet lystighet fra et menneske som skulle henges, det var en fornærmelse mot fengslet og selve dødsstraffen, og gjorde dem på en måte latterlige.» Men så bryter alvoret inn over gårdsarbeideren. Han blir avmagret, bevegelsene visne, nettene søvnløse. Dermed oppfører han seg slik betjentene er vant til. «(N)u gikk alt som det skulle. Satan var gjort til skamme, fengslets og dødsstraffens hellighet var gjenopprettet.»
INGEN GÅTE, MEN UFORSTÅELIG
Andrejevs roman pretenderer ikke å forstå hva døden er. Mot slutten tenker en av de dømte: «En vanhellig hånd hadde revet til side det forheng som fra evigheten hadde skjult livets og dødens gåte. Livet og døden var ikke lenger noen gåte, - men ble likevel ikke mer forståelig, som en sannhet skrevet på et ukjent sprog… De kjørte av sted for om to timer å stå overfor den uutgrunne lige store gåte, overgangen fra livet til døden…»
Nærmere retterstedet blir dødsangsten til dels overveldende: «Det var som om all luften med ett ble pumpet ut av vognen: så vanskelig ble det å puste.»
Slutten er bare heslig: ”Med utstrakte halser, med vanvittig utspilte øyne, med den svulne, blå tunge som lik en ukjent forferdelig blomst hang frem mellom leppene, våte av blodig skum, kjørte likene tilbake på den samme vei som de levende var kommet. …”
Døden inspirerte ikke Andrejev til eksistensielle og forsonende grublerier, men forble skremmende, fremmed og fiendtlig. Etter bolsjevikenes overtagelse dro han i eksil og kritiserte fra Finland deres blodige diktatur.
DOSTOJEVSKIJ – HENRETTELSE INNENFRA
Mange forfattere har forsøkt å skildre hvordan det kjennes før en henrettelse. Men det blir ikke lett mer autentisk enn Dostojevskij. I 1849 ble han som del av en opposisjonell gruppe arrestert og dømt til døden. Dommene ble omgjort til hardt straffearbeid, men fangene fikk først på retter stedet vite om tsarens benådning. Dostojevskijs nesten-henrettelse kan være en del av forklarin gen på dødens sentrale rolle i forfatterskapet.
Dostojevskij sier at selv om en soldat i et slag plasseres rett foran en kanon, vil han fortsette å håpe. Men leser man opp en dødsdom for den samme soldaten, vil han bli gal eller begynne å gråte. Sjokket over at alt håp er ute, blir for mye.
I novellen Idioten beskriver Dostojevskij hvordan det kjennes å skulle bli henrettet. «Fangen vekkes tidlig. Vokteren forklarer det med: ‘Henrettelsen er kl 10.’ Selv om fangen vet han skal dø, er han på et vis som oss alle: Ikke egentlig helt klar når øyeblikket kommer. Når han tas gjennom byen frem til retterstedet, teller han ned: ‘Det er lenge igjen, ennå tre gater igjen å leve.’ Fangen tenker på alle tilskuerne. Det er 10 000 av dem, men ingen av dem skal henrettes, bare han.»
Dostojevskij ber tilhøreren tenke på en mann som har gjennomgått den dødsdømtes lidelser. Så blir han plutselig benådet. Dette, utbryter Idiotens jeg-person, er å la et menneske lide utillatelig.
Dostojevskij skriver at merkelig nok pleier dødsdømte ikke å besvime i de siste øyeblikk. De overveldes av en utrolig klarhet der alt og intet kan bli lagt merke til, som vorten på en av tilskuernes nese. En av den dødsdømtes siste tanker kan være at han vil høre gnisningen fra bladet i giljotinen en brøkdels sekund før det treffer nakken.
I Booker-vinner-trilogien om Henrik 8.’s rådgiver Thomas Cromwell er den britiske forfatter Hillary Mantels fantasi annerledes om de siste øyeblikk på skafottet. Mantell lar den dødsdømte Cromwell i det tredje bind, The Mirror & the Light, i de avsluttende sekunder og nærmest kort etter, se seg tilbake og minnes øyeblikk med sin far. Mantel har lagt en ro inn i denne spontanstrømmen til Cromwell langt unna Dostojevskijs opprevne og krystallklare bevissthet. Men Dostojevskij «var der» og gir nærmest en indre øyevitneskildring.
«JEG KAN IKKE FORBLI TAUS.»
Det russiske folk er vant med mye vold , en ”kulturarv” som avspeiles i den brutalt øde leggende krigen i Ukraina. Tolstoj så antagelig eksekusjoner på nært hold. En vond henret telsesscene fra Krig og Fred kan være autentisk nok: «Den femte var den unge fabrikkarbei deren. Med det samme de tok i ham, bykset han unna og klamret seg til Pierre … [en av de andre dømte]. Arbeideren var så redd at bena ikke kunne bære ham, men soldatene grep ham under armene og slepte ham bort til stolpen. Han satte i et skrik, men tidde da han kom frem til stolpen. Enten forsto han at det ikke nyttet, eller han syntes det var utenkelig at noen ville drepe ham: han ble iallfall stående ved stolpen og vente på å få bindet for øynene, og så seg om med lynende øyne som et skamskutt dyr.»
Tolstojs beskrivelse kan minne om beretninger om dødsdømte i USA. Ved synet av sengen eller stolen de skal bindes fast til, får mange angst.
Tolstoj publiserte i 1908 skriftet Jeg kan ikke forbli taus, tidvis omtalt som det mest kraftfulle angrep på dødsstraffen noensinne. Hans indignasjon uttrykkes ikke gjennom et emosjonelt språk, men ved en detaljert beskrivelse av forferdelige elementer i en henrettelse. Essayet vakte en gjenklang som sammenlignes med Emile Zolas J’accuse skrevet 10 år senere til forsvar for Alfred Dreyfus, den jødiske offiser urettmessig dømt av franske myndigheter til landsforvisning for forræderi.
Man kan undres om litteraturens beskrivelse av henrettelser rommer noen av de følelser av fortvilelse, sinne og avmakt de senere tiårs minst 130 uskyldig henrettede i USA kan ha gått gjennom når de ble tvunget frem for å dø.
«DET SKAL SKJE NOE MED OSS JEG IKKE KAN FATTE.»
Ved siden av Andrejevs De syv hengte er det mest kjente verk om en dødsdømt ung mann, antagelig Jean Paul Sartres korte novelle Muren fra 1947. Tilværelsens meningsløshet og angsten for døden var sentral i Sartres eksistensia lisme. Imidlertid er det lett å slutte seg til Geir Kjetsaas’ vurdering i innledningen til Dreyers Forlags utgivelse av Andrejevs roman i 1965: «Det turde være vanskelig å finne noe verk i moderne litteratur hvor møtet med døden er fremstilt kraftigere enn i denne fortellingen; en novelle som Sartres Muren blir blek i sammen ligning.»
Sartres korte novelle på knapt 20 sider handler om soldater i Den internasjonale brigade under Den spanske borgerkrigen. De fanges av falangister på Francos side og dømmes til døden. Fokus er på jeg-personens omtumlede tanker de få timer frem til han skal henrettes. Novellen blir kunstig når den konkretiserer Sartres eksistensialistiske posisjon om døden: «Det skal skje noe med oss jeg ikke kan fatte.» «Jeg sier til meg selv: etterpå er det ingenting. Men jeg skjønner ikke hva det vil si. Det er noen ganger jeg nesten har tak i det … så glir det unna igjen.» «Jeg er materialist, det kan du stole på. Jeg blir ikke gæern. Men det er noe som ikke stemmer.»
Avslutningen avspeiler Sartres filosofiske grunnsyn om verden som tilfeldig, nærmest surrealistisk: Ved et rent tilfelle slipper hovedpersonen unna og en annen henrettes i hans sted.
UAVVENDELIG DØD – 3. MAI I MADRID
Det mest kjente maleri av massehenrettelser er Goyas 3. mai 1808 i Madrid, også kalt Henrettelsene. Dagen før hadde folk i Madrid gjort opprør mot franske elitesoldater. Neste dag, 3. mai, kvalte okkupasjonsmakten oppstanden og henrettet en del av rebellene.
Goya har blant de mange fortapte malt en gruppe på seks fortvilte, prisgitte personer, den neste pulje til å skytes.
Vi ser ikke eksekusjonspelotongens ansikter, en anonym, umenneskelig kraft, som iverksetter den død alle har hengende over seg. Døden kan beskrives billedlig ved metaforer som skjelett, monster, uhyre, Fader Tid, men forblir ukjent.
Det er lagt masse lys på ansiktet til den første som nå skal dø. Igjen er lyset dødens og det helliges farge. Offeret har hendene strukket opp i en sammensatt gest, angstfylt og overveldet, men også velsignende, en slags Kristus-lignende korsfestelse. Helgenaktig hellighet eller renhet er understreket med en hvit kjortel. Ellers er bildet dunkelt. Natten, døden og mørket senker seg. Redselen hos de neste i køen frem mot retterstedet er så sterk at de ikke orker se.
HENRETTELSESMASKIN: KATYN- MASSAKRENE
På Youtube kan man finne to korte utsnitt av f ilmen fra 2007 til den polske regissør Andrzej Wajda om de drap på nær 22 000 ledende polakker Josef Stalin beordret i april og mai 1940. Regissørens far var blant de myrdede.
Scenene avspeiler den iskalde effektiviteten til NKVD, Sovjetunionens hemmelige politi og kan aktualisere egen dødsangst. En del av NKVDs kynisme og gjennomførte uærlighet var å lyve og skjule til siste øyeblikk hva som venter. Filmen viser hvordan en maktesløs fortvilelse vokser frem for dem som begynner å skjønne hvor det bærer. De siste sekunder før den drepende kulen avfyres, går det grusomme opp for alle. Reaksjonene går fra raseri og nytteløs motstand til angstfylt fremsigelse i rasende fart av en fortvilet bønn. Ofrene, dem vi føler slektskap med, er i nærbilde. Portretteringen av bødlene er knapp, mer figurer enn personer, dødens anonymitet eller fremmedhet.