DYR SOM SPEILBILDE
Siden døden er ukjent, er det ingen grenser for hvordan en kunstner kan bruke den, nærmest som en personlig rorschach-plansje.
Om og i hvilken utstrekning dyr har bevissthet, og hva slags, er uavklart. Enkelte religioner og filosofer har ment at dyr har ånd eller bevissthet. Lik oss kan de få sterk uro, kanskje kjenne dødsangst ved akutt fare. Men få har antatt at dyr har en konstant dødsbevissthet. Evnen til å forfine bevisstheten og intuitive potensialer til å forstå noe av dødens mysterium er vanligvis ikke tillagt dyr.
Filosofen René Descartes fraskrev dyr å ha en sjel. Han reduserte dyrene til avanserte maskiner. Enkelte har ment dette kartesianske perspektiv reflekteres i at kunsten ofte fremstiller dyr som vesener uten personlighet og individualitet; kalt et antroposentrisk tankesett.1 (1 Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg: Hva er døden. Universitetsforlaget 2020 s 63.)
Mange kunstnere har brukt dyr til å uttrykke antatte dimensjoner ved døden, et slags gjenskinn av våre tanker om oss selv og egen død, en hjelp til å kjenne på følelser og det skremmende ved livets slutt.
Av og til er døde dyr eneste løsningen. Menneskelige kadavre eller kroppsdeler er stort sett forbudt som elementer i offentlige kunstverk. Man kan male eller gjengi dem, men ikke inkorporere dem som fysiske bestanddeler.
DRUKNENDE HUND
Hunden står mennesket nær. Der Descartes mener dyr ikke kan føle, synes den spanske maler Francisco Goya ikke mye i tvil. I bildet Druknende hund – Perro semihundido – har han gitt en hund et fortvilet, skremt, menneskelig uttrykk. Øynene, sjelens speil for mennesker, er vinduet inn i hundens angstfylte, nytteløse strev. Hunden og dens, vår, død er her vond og ensom.
Maleriet er minimalistisk, til dels abstrakt med øverste del av hodet til en synkende og prisgitt hund mot en uklar gul bakgrunn man kan gjette er vann. Det er tittelen druknende hund som gjør at man tolker vann inn i bildet. Det kan være uklart om det dreier seg om et ytre eller indre bevissthetslandskap der man egentlig ikke ser hva slags omgivelser, elementer eller vesener det dreier seg om.
Maleriet kan omhandle en dødsverden, et sted vi ikke fatter hva er, hvis det er. Til høyre for hunden er en mørk, uklar figur eller skygge man kan legge mye inn i, også noe angstvekkende. Bakgrunnen kan skjule andre uformelige skikkelser som drar hunden til seg. Men er det våre angstfulle fantasier om døden og ikke elementer ved selve døden Goya skildrer?Det ukjente og uforståelige kan være del av det som skremmer oss med maleriet, og med døden; det prisgitte, uten kontroll, overlatt overmektige og uforståelige krefter.
Bildet kan for noen vekke en gjenkjennelse fra lange meditasjoner. Stort sett er det gode prosesser, men tidvis overveldende, når det er mye som fanger og er vanskelig å møte, og så lite man har å stille opp med. Instruksen er å la det som er, være. Men det er ikke bare enkelt når de krefter man har kontakt med i sin bevissthet, blir intense, kanskje uforståtte og tidvis ubehagelige.
NÆR VED Å VÅKNE
Den franske maleren Théodore Géricaults bilde Dead Cat viser et annet dødt dyr det er lett å identifisere seg med. Katten er død, men malt slik at man ser det har vært et levende vesen. Man kan nærmest vente at den skal våkne som et grensetilfelle mellom søvn og død.
Det er ikke døden til en mekanisk descartesiansk ting, men et levende vesen som har vært del av en væren som fortsatt henger igjen. Det er ikke bare en materiell gjenstand eller spesialavfall.
Vanligvis ser døde mennesker ut som døde. Livet har forlatt den kroppen som ligger der. Men i det umiddelbare sjokket over å miste noen man er glad i, eller ved ulykker og brå død, kan døden bli så uvirkelig at man likevel opplever den døde som nesten levende, lik Géricaults katt.
Ved syning rett etter et dødsfall kan man ha denne følelsen av at det var et liv der, og at en væren fortsatt er til stede.
IKKE VÆREN – VIRKELIG DØDT
Damien Hirst, en britisk samtidskunstner, er gitt tilnavnet Mr. Death ut fra sin opptatthet av døden. Han skildrer døden som noe virkelig dødt, en ikke-væren. Et virkemiddel har vært å putte døde dyr inn i en lukket beholder som ligner en kiste. Det mest kjente eksempel er en død og oppdelt hai med den uvanlige tittel: «The physical impossibility of Death in the Mind of Someone Living”.
Hirst har fylt beholderen med død;1 (1 Townsend 2008 s 44.) haien er like død som den masse den ligger i. Dette er døden som absolutt slutt uten rom for fantasier om mer liv; en kropp uten bevissthet hvis den noen gang har vært der. Hirst kan med sin kunst ha tatt ut angstfylte forestillinger rundt døden, døden som en materiell død uten mer å undre seg over. Det man sitter igjen med, er behovet for å mestre dødsfrykten ved en slik kompromissløs og absolutt slutt, og sjokket ved at det ikke er mer å spørre om. Det blir døden som en eksistensiell umulighet, slik verkets tittel antyder.
WILLIE LINCOLN I BARDO
Bestselgeren fra 2017 til amerikaneren George Saunders Lincoln in the Bardo omhandler Willie Lincoln, sønnen til Abraham Lincoln. Willie ble alvorlig syk og døde bare elleve år gammel i 1862 ved begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen. Tapet av sønnen gjorde at presidenten gikk inn i en dyp sorg og depresjon.
«Bardo» er et tibetansk uttrykk om tilstanden mellom døden og personens neste gjenfødsel. Uten å la seg begrense av krav til realisme, bruker Saunders bardo-begrepet til å la Willie være i en drømmeaktig tilstand der hans sjel rives mellom mange impulser og fornemmelser. Det mest sentrale i boken kan være de mange uforløste sjeler Willie møter på sin ferd.
Det er uklart om Saunders mener å si noe om dødens vesen, eller om det utelukkende dreier seg om litterære grep for en friere skildring av personlige skjebner. Men lesere utfordres på sine tanker om hva døden måtte være. Tror vi på en fortsettelse, og er den så lik vår bevissthet her på jorden som Saunders utmaler den, et fortsatt liv der kun kroppen mangler?
JON FOSSE OM ETTERLIVET
Den prisbelønte og internasjonalt anerkjente norske forfatteren Jon Fosse skriver i flere bøker om bevissthetens grenser og overgangen mellom liv og død. Til dels kan hans verker minne om kinesiske bevissthetslandskap med én eller et svært lite antall personer omringet av en stor uklar verden.
Morgon og kveld handler om fødselen, døden og et etterliv til fiskeren Johannes. Først skildres fødselen til Johannes nærmest som om den inngår i hans bevissthet. Deretter kommer neste del av boken som en døsig, uvirkelig skildring der det for leseren kan være uklart om Johannes og andre personer er døde eller ikke.
Fosse skriver som om den døde fortsatt har en bevissthet om seg selv. Det dreier seg ikke så mye om et etterliv, men døden som en værensform med tilbakeskuen på livet. Dødstilstanden brukes til å si noe om avdøde, og våre forestillinger om mulige andre dimensjoner som omgir oss.
Mot slutten er Johannes sammen med sin avdøde venn Peter. Det Fosse her sier om døden kan mer uttrykke stemninger og fantasier enn pretensjoner om metafysisk innsikt, men lyset er der:
- Nei, der vi no skal, det er ikkje nokon plass, og difor har han heller ikkje noko namn, seier Peter. – Er det farleg? … - Farleg er eit ord, det finst ikkje ord der vi skal, seier Peter. – Det er verken godt eller vondt, men stort og roleg og litt sitrande, og lyst, om eg no skal seie det med ord som ikkje seier så mykje…. Alt du er glad i, er der, alt du ikkje liker, er der ikkje, seier Peter.
Fosse lar sin avdøde hovedperson fantasere på måter som er annerledes: «og både Peter og han sjølv er seg sjølv og samstundes ikkje, alt er eitt og samstundes forskjellig, det er eitt og likevel nett det det er, alt skilt og utan skilje og Johannes snur seg og langt der ned, langt langt under han ser han at Signe står, kjære Signe….»
Det fremstår mer som litterære uttrykksmåter enn visjoner, men Fosses knappe, åpne, uavsluttede formuleringer kan vekke personlige ettertanker rundt døden.
INGMAR BERGMANS SJAKKSPILL MED DØDEN
Den svenske regissøren Ingmar Bergman forholdt seg i flere av sine filmer til døden; i noen av dem fremstilte han djevelen. Bergman var plaget av en relativt sterk dødsangst; f ilmene var til dels en terapi mot den.
Bergman svingte i sitt forhold til religion. Han hadde som regissør en religiøs periode, så en mer agnostisk der han sa at døden var som å slukke en glødelampe, noe han fant befriende og logisk. Senere fant han forsoning i en tro på en fortsettelse etter døden. Filmene der døden inngår, kan forstås som Bergmans forsøk på å få et forhold til sine forestillinger om døden.
I Det syvende segl herjer svartedauden i Europa. Ridderen Antonius (Max von Sydow) er på vei hjem fra korstogene. Han har mistet sin tro og ser rundt seg bare menneskelig sorg og ondskap. Om det fantes en Gud, ville han ikke tillate all denne elendigheten. På reisen møter Antonius også Døden, som har kommet for å ta hans liv. For å vinne tid utfordrer han Døden til et parti sjakk. Livet blir et spill bygget på en illusjon om at man kan vinne.
Etter at han i 1957 hadde spilt inn filmen som en manifestasjon av egen frykt for døden, sa Bergman at han senere aldri hadde opplevd dødsangst. I et av sine siste intervjuer sa Bergman: Da jeg var ung, var jeg usedvanlig redd for å dø. Nå synes jeg det er et veldig, veldig klokt arrangement. Tar man ham på ordet, kan konfrontasjonen med egen dødsangst gjennom det å lage Det syvende segl med et begrep fra meditasjonspsykologien ha virket som aktualisering eller bevisstgjøring.
Bergmans filmer kan hjelpe en til øket bevissthet om døden; deres bidrag til å forstå hva døden er, kan være mer begrenset.
SHAKESPEARES SPØKELSER
Shakespeares skuespill blir så levende fordi døden ofte er så sentral, som et forstørrelsesglass på livets drama.
I Hamlet sies tidlig at døden er det ukjente land hvor ingen reisende kommer tilbake, og i Macbeth at alle dager er som stearinlys som har ledet oss på veien frem mot døden. I denne verden gir de lys, men bare midlertidig.
I Hamlet går avdøde personer igjen som spøkelser. Men det er vanskelig å tro at forfatteren har ment at vi skal ta dem på alvor.
Shakespeare fikk et «evig» liv litterært. Men med en variert og levende penn skapte han så mangfoldige verk om universelle krefter i menneskesinnet at hans egen person ble borte. 1 (1 Se Dyade 1/07: Who’s there. Shakespeare meditative temaer s 66)Ingen har klart å lese seg til hva Shakespeare egentlig mente. Hans person er en gåte. Vi vet ikke hva han trodde den død innebar, han sendte så mange av sine personer inn i.