Ritualer rundt døden varierer veldig. Fotballfans vil begraves i favorittlagets drakt; munker har lagt seg i egen kiste for å venne seg til døden.
INDIVIDET ELLER EVIGHETEN
Den svenske nobelprisvinneren Tomas Tranströmer innfanget en allmenn erfaring for eldre:
Begravelser kommer oftere og oftere som veiskilt.
Enhver begravelse kan hjelpe til kontemplasjon over døden. Vedkommende er gått foran; vi andre følger etter. Jevnaldrende minnes om at man er i avgangsklassen.
Nordmenn skal være blant de folk i kristenheten som går minst til kirke. Også i andre land er en lav interesse for døden koblet til mindre opptatthet av religion. Den norske kirke brukes likevel som den store ritualforvalter rundt døden. Kirken sto i 2018 for 36 000 gravferder; 88 % av nær 41 000 dødsfall.
Begravelser i mange vestlige land vektlegger stadig sterkere avdødes liv med bilder, og vedkommendes yndlingsmusikk selv om den ikke inviterer til ettertanke. En individualisert og original begravelse kan reflektere det enestående ved avdøde. Enkelte fotballfans vil begraves i favorittlagets drakt som om man bare skal til en annen fotballbane. Man vil at vedkommende fortsatt skal være der, at avskjeden ikke skal være et farvel, men et gjensyn, og ikke egentlig dreie seg om døden, men hylle livet. Behovet er forståelig og det er godt i en begravelse å vise respekt for avdødes interesser. Men essensen kan glippe hvis det primære fokus ikke er døden.
Den katolske kirke har uttrykt skepsis til at det i begravelser fokuseres mye på avdøde som individ, og ikke som medlem av kirken. Frykten er at begravelsen mister dødens universelle dimensjoner, at avdødes hobbyer og interesser fortrenger det allmenne ved døden. Men en slik avsporing fra dødens fellesskap kan også skje ved en sterk vektlegging av Jesus dersom avdøde og familien har svake bånd til kristendommen.
Mer knyttet til døden som en reise til et annet sted er en del muslimers ønske om å begraves i sin hajj-drakt, de klærne de brukte på pilegrimsreise til Mekka.
KOLLEKTIV IVARETAGELSE
Døden er for noen en skremmende fallem der man på et øyeblikk dropper ut av alt det tilvante. I den uro og forvirring et dødsfall kan utløse, har faste former rundt begravelsen gitt ro og forankring. Mange dødsritualer skal gi en kollektiv ivaretagelse og beskyttelse mot det individuelle nederlag og den skam døden kan representere 1 (1 Doughty, Caitlin. From Here to Eternity: Traveling the World to Find the Good Death. W. W. Norton & Company Kindle Edition s 235.) Men de konkrete ritualer varierer mye mellom kulturer og land; dette er et område der globaliseringens konformitetspress ikke har slått gjennom.
Gjentagende ritualer ved dødsfall kan bidra til å fokusere på det allmenne ved døden: At turen nå er kommet til nok et menneske, og en dag også vil banke på hos en selv. Jødedommen er regelstyrt; det gjelder også begravelser. Jøder skal ha funnet åndelig og sjelelig trygghet og et overordnet perspektiv på dødens universalitet gjennom velprøvde og historiske skikker rundt dødsfall. Forfatteren Robert A Caro beskriver hvordan personer i et jødisk distrikt i New York fant en forankring i «synagogues where the rabbi had said Kaddish [den jødiske bønnen for de døde] for your parents (and perhaps even your grandparents) as he would one day say Kaddish for you,…» 2 (2 Robert A Caro: Working. Penguin Random House 2019 s 52.)
Ser man døden som en rent materiell hendelse, er det ikke mye igjen å forstå. Vår eksistens fratas et mysterium når døden gjøres enkel. I en ateistisk begravelse kan enkelte kjenne savn etter noe usagt, etter den basale trang til å undre vår dødelighet kan utløse. Ateisten tror ikke på en himmel over døden; lyset og spørsmålene inn i uendeligheten er derfor ikke uten videre del av det som sies.
Likevel kan kanskje den metafysisk engasjerte ateisme, den som tar standpunkt til de «store» spørsmål, være en like god forberedelse til døden som den stadig mer utbredte likegyldige statskirkereligiøsitet.
MEDITATIV AVSKJED
I 2017 inviterte Acem Senior for første gang til en Meditativ avskjed for en kurslærer som var falt bort. Rammen er enkel med et bilde av avdøde, en blomsterbukett og et par levende lys i midten omkranset av stoler der fremmøtte mediterer.
Det mediteres en time der deltagerne etter å ha etablert en meditativ plattform lar tankene gå til avdøde så lenge det kjennes naturlig. Roen i meditasjon kan bidra til en indre kontakt med det den avdøde var og representerer.
Etter meditasjonen deler man i inntil 45 minutter de tanker man hadde om personen. Selv med atskillige mennesker til stede, fungerer det greit med slike korte spontane minner uten talepreg. Til tross for at mange har kjent de aktuelle personer godt, får de fleste etter en slik fri meditativ tankestrøm høre om sider ved den avdøde de ikke kjente.
Først var Meditativ avskjed som det meste i Acem et forsøk for å se hvordan det fungerte. Erfaringen er entydig: Et slikt følge på veien vil de fleste gjerne ha. De ytre rammer er superminimalistiske, men innholdet bevegende og fundamentalt.
Deltagelse i en Meditativ avskjed stimulerer refleksjon over det mysterium døden er, og kan gjøre egen død litt mer naturlig. Meditativ avskjed avtales i samråd med familien. Den er ikke et alternativ til begravelse/bisettelse eller tradisjonell minnestund, og invitasjon går først ut etter at bisettelsen har funnet sted.
KIRKEGÅRDS-TURISME
Kirkegårder og gravsteder er vanligvis åpne for allmenheten. De markerer døden som offentlig og universell, et sted der vi går fra å være private til del av noe mer, noe allment.
Stemningen på en kirkegård kan hjelpe en til å koble om til en mer reflektert, forankret stemning. Dødens nærvær er konkret. Det kan stimulere ro, en eksistensiell himmel eller bakteppe med mer avstand til hverdagsbekymringer.
Forskjellige bevegelser har benyttet gravsteder til å reflektere over døden. En buddhistisk tradisjon anviser ni kirkegårds- kontemplasjoner 1 (1 Doughty 2016 s 175).
Selv om kirkegårder er rom der tiden tilsynelatende står stille, stanser ikke den materielle forgjengelighet. Det er nok av monumentale, men forfalne og vemodige gravsteder hvor de avdøde ville sikre sitt ettermæle «for evigheten», men der ingen husker vedkommende 100 år etter.
Kirkegårder representerer et følelsesrom. Samtidig blir mange steder gravplassene mindre med skifte fra kister til urner, og for kortere tid siden de pårørende ikke betaler og lar leieforholdet gå ut.
En del militære kirkegårder holdes godt i hevd og vises frem for mediene ved jubileer, minnesmarkeringer og nye dødsfall av fremtredende personer. Mer enn en opptatthet av døden kan dette primært skyldes nasjonalisme.
Et eksempel på en fremvoksende kirkegårdslitteratur er Loren Rhoads: 199 Cemeteries to See Before You Die 2017 – en guide til spektakulære eller kjente kirkegårder, særlig i USA.
Spansktalende kan glede seg over Fernando Gómez: La vuelta al mundo en 80 cementerios (Jorden rundt med 80 kirkegårder). Gómez utvalg av gravplasser er nokså personlig. Han knytter de levende til de døde ved for hver kirkegård å omtale mer fyldig minst én egenartet livsskjebne, alt fra personer brent som hekser til små barn og deres sørgende foreldre.
SOVE I EGEN KISTE OG «BAKE-IN»
En konkret måte å konfrontere sin dødelighet, er å legge seg i en kiste; for den som vil ta øvelsen helt ut, lik enkelte buddhistiske munker, gjerne den som skal brukes når man dør. Variasjonsmulighetene er mange, en enkelt gang, flere ganger eller la kisten være et fast sted å tilbringe hele eller deler av natten. Den engelske poeten John Donne skal ha gjort det til vane å sove i sin egen kiste.
Andre har gravd sin egen grav og sovet i den. En engelsk munk skal ha praktisert «bake-in» der han mediterte sittende i ovnen til tempelets krematorium.
Denne sære praksis kan avspeile en manglende forståelse av at når du er død, er du ikke lenger levende.
Under Mexicos De dødes dag (El día de los muertos) kler mange seg ut som døde i form av skjeletter. «Vanlige» levende danser med skjelettene til livlig, glad og fyrrig musikk. Døden blir en del av livet, og livet en del av døden. Skjelettet er ikke bare uhyggelig fordi det er så fremmed, og samtidig så likt, men det representerer også dødens anonymitet. Ingen kjenner igjen et skjelett. Man er til stede, men likevel borte.
Den mexicanske nobelprisvinnende poeten Octavio Paz sa at innbyggerne i vestlige byer som New York, Paris og London svir leppene med ordet «død», mens en meksikaner derimot «frequents it, mocks it, caresses it, sleeps with it, entrains it; it is one of his favorite playthings and his most enduring love.» - Spekulativt kan man undre om den uhyggelige mordstatistikken for Mexico viser at aksepten av døden har gått for langt.
Opprinnelig var Halloween en keltisk festival for å markere begynnelsen på det nye året 1. november. Det var et stort fokus på døden. Man trodde de avdødes sjeler under denne festivalen kom tilbake for å besøke sine hjem, mens de som hadde falt fra i løpet av året, fortsatte sin reise til det hinsidige. Halloween forbindes ofte med den nifse og makabre døden. I de kristne tradisjoner etterfølges Halloween av Allehelgensdag som også har et metafysisk fokus. Mens Halloween av en del forbindes med kroppen, dreier Allehelgen seg om sjelen. Som illustrasjon av en kultur som holder dødens alvor på avstand, er den amerikansk-inspirerte Halloween med trick-or-treat blitt en kommersialisert fest med søtsaker og moro.
DØDENS BANALISERING
Enkelte kirkegårder ligger sjeldent vakkert til. Et eksempel i Norden er gravlunden ved siden av Louisiana kunstmuseum nord for København med panoramautsikt over Øresund. Man kan lett komme i en litt oppløftet, ettertenksom stemning. Denne estetiske nøring er likevel annerledes enn den kontakt innover man kan hjelpes til på enkelte andre kirkegårder, og som for noen kan minne om den stille ladethet i lange meditasjoner. Denne kontemplative dimensjon eller drahjelp kommenteres ikke i de refererte «guider» om kirkegårder. De fleste moderne tenkemåter vil avvise denne form for atmosfære i et indre rom som innbilning og sentimentalitet: Det f innes ingen indre rom; ei heller på enkelte kirkegårder.
Noen kirkegårdsforvaltere inviterer til bruk av områdene som park, til sammenkomster, lek og mosjon, øldrikking, piknik, sykling og jogging. En ansvarlig forsvarte en allsidig bruk av kirkegårder med at «på den måten alminneliggjør vi døden». Men dette er alminneliggjøring i betydning banalisering. Døden er en universell og fundamental dimensjon. Den er allmenn, men ikke triviell. «Alminneliggjør» man kirkegårdene ved å la dem brukes til «hva som helst», kan man miste det egenartede, skremmende, fundamentale og uforståelige ved døden. Med mange ivrige mosjonister og livlig selskapelighet kan dødens metafysikk forsvinne fra kirkegården.
Å lovprise gravlunder som «kosesteder» kan inngå i et postmodernistisk paradigme der intet er hellig eller skal tas på alvor. Da er det irrelevant at kirkegårder som generelt rekreasjonsområde kan svekke det kontemplative rom de har mulighet for å åpne.