Kjærlighet og tap

Jeg har skrevet en liten tekst til min kone, som er på vei ut av livet med langt kommet demens. Noen synes kanskje det er for avslørende, eller for privat. Det får våge seg. Det private er vel også allment.

Skrevet av Anders Nesvold

Du er 72. Grått hår, litt lut, noen furer i ansik tet, som av og til strammer seg på uvant måte. Øynene er matte og strever med å fokusere, blikket er forvirret. Man ser at du har vært pen, egentlig er du fortsatt det. Tynn er du blitt, eng stelig og rastløs. Du er velutdannet, doktorgrad, hatt lederstilling. Nå sykehjemspasient. Hvor er livet du har levet? Barndom, oppvekst, ungdom, kjærlighetsliv, utdanning, yrke. Livet som mor, som moden kvinne – borte. Men alt var jo i går, like her. Livet er forgjengelig som et pust.

Jeg kjenner mye av din livshistorie, vi har vært gift i 42 år. Nå er du på vei inn i døden med alvorlig demenssykdom.

Hva har vært hensikten med det hele? Et umulig spørsmål, ingen svar.

Det begynte så gradvis. Vår venninne M. syntes du presterte noe under forventet i din doktor-disputas for ti år siden, var du syk alt da? Tre år senere reagerte vår svigerdatter da du ville kjøre av gårde med barnebarnet i usikret barnesete. Da hun grep inn svarte du ”er det ikke bra nok da?” Du snakket med venner om at noe var galt med hodet ditt. I denne fasen kunne jeg bli utålmodig og irritert – før jeg også forstod at noe var galt. Fastlegen henviste oss til hukom melsesklinikken. Du fikk diagnosen Alzheimer sen debut for snart fire år siden.

Gjennomsnittlig livslengde etter diagnosetids punkt skal være seks – syv år.

SVEKKELSE

Vi var sammen i dagligliv og vanlige gjøremål. Men noe ble annerledes. Du kunne se sliten ut, overlot mer til meg. Du begynte å streve med de digitale tingene, og forstod ikke når det ble vist og forklart. PC og smarttelefon ble umulig å håndtere. Navn og hendelser ble glemt. Du fikk to sorter medisin som skulle forsinke proses sen; rivastigmin plaster og memantin tablett. Du skjønte ikke hvorfor. Vi fikk hjelp av Mestrings - teamet – søte og hyggelige unge sykepleiere. De kom om morgenen når jeg var borte og ville hjelpe – dem sendte du på dør.

Så ble du merkbart dårligere. Ville ikke ha medisinene. Klarte ikke stelle deg selv. Trengte hjelp til å kle på deg, hva var genser og bukse til? Genseren på beina, buksene oppe. Flere lag bukser, flere bak frem. Et salig rot av klær i huset. Du kjente ikke igjen våre barn og barne - barn. Du ble mer engstelig, gråt og hyperven - tilerte. Du ville fremfor alt bort, vekk. Tilbake til småbyen du var oppvokst i. Byen du som 18-åring ikke kunne komme deg fort nok bort fra. Her hjemme, i huset vårt, trivdes du ikke lenger. Du gikk ut uten GPS’en du hadde fått av bydelen. Politiet fant deg på Majorstua og brakte deg hjem. Du ble så forvillet at du ikke fant frem til soverommet og sengen.

Jeg søkte om hjelp fra det offentlige, usikker og med dårlig samvittighet - skulle jeg kanskje heller hyre en au pair? Hva med en husholder - ske – en pensjonert sykepleier? Hvordan finne en slik person som kunne bo i huset vårt? Du trengte noen hos deg hele dagen. Mestrings - teamet kom raskt på banen igjen med morgen - besøk og hjelp til vask og frokost. To dager i uka gikk jeg på jobb, da fikk vi hjelp av gode venner til å være sammen med deg på formiddagen. Så kom en av sønnene våre etter lunsj.

Bydelens demenskontakt kom. Hun ville undersøke muligheten for dagtilbud, turgruppe kanskje? Hun skjønte der og da at det toget var gått, og ba oss søke plass i institusjon. Så gikk det lynfort – to uker etter hennes besøk fikk du fast plass i skjermet avdeling i sykehjem.

”Nå kan dere bli kjærester igjen” sa demens - kontakten.

MITT LIVS KJÆRLIGHET

Å skrive om deg er å avsløre meg selv - forknytt og full av skam. Ja, å skrive om deg handler visst mest om meg. Unnskyld.

Vi møttes gjennom Acem, som hjalp oss begge på helt vesentlige måter å få orden på livene våre. Det hadde aldri vært mangel på gutter og menn i ditt liv, men plutselig en dag var du ledig på markedet. Jeg var blitt kvitt noe av tilbakeholden - heten. Jeg var ikke alene om å kurtisere, men det var meg du valgte. Jeg har elsket deg fra da.

”Tusen gutter” lo du og viste den store hjørne - tannen oppe til venstre, det glitret i de gulgrøn - ne øynene dine. Du likte og trivdes sammen med gutter. ”Jeg er ikke akkurat noen jomfru”. Hvor promiskuøs hadde du egentlig vært? Jeg prøvde å spørre deg ut, det var pirrende. Ønsket på en måte å få del i ditt ungdomsliv, en verden så lokkende, så forbudt. Jeg skulle så ønske jeg ikke hadde vært så hemmet. Skulle ønske jeg hadde fått deg før. Du ville ikke si så mye om dine tidligere forhold. Noen handlet om å ha kjæreste nærmest for å få fred. Men tankene på dem forstyrret meg da, og kommer igjen nå, samtidig både sorgfulle og opphissende.

Jeg elsket deg med intenst og oppslukende begjær. Sjalu på din fortid, men aldri i tvil om at når du valgte meg, var det for livet, og at du var trofast siden.

Så da jeg fikk deg, og gikk nedover lille Grensen med deg hengende i armen min, langbeint og sexy, i jeans, støvletter og kort jakke, og merket at folk snudde seg etter oss, og du så så fornøyd ut at det var til å grine av, da kjente jeg en fryd ved å leve og være mann jeg ikke før hadde opplevd.

SAMLIV

Jeg ser på bryllupsbildet av oss – selvsydd kjole, ditt strålende rettfremme smil, du ser lykkelig ut.

Du har vært en så god kone. Vi har alltid vært godt forlikt. Jeg er så takknemlig for ditt jevne humør og smilet du alltid hadde til meg. Du var aldri urimelig. Du er vennlig, hjelpsom og sjene røs av vesen. Ofret mer enn meg for å ta deg av våre to sønner, uten spor av bitterhet. Du elsket å le – så fjeset ble sprutrødt og tårene rant. Du hadde vokst opp uten særlige forventninger – flyvertinne, hadde din far foreslått. Av oss to var det du som hadde oppdrift og ærgjerrighet på familiens vegne. Du var smart og utholdende. Du kostet gjennom videreutdannelse og master grad. Doktorgraden gjorde du unna på to år.

Jeg må heller spørre, hva slags mann har jeg vært for deg? Jeg har ofte vært styrt av bjelken i øyet, mine a priori begrensninger, som gjør at jeg ikke ser klart. Jeg tok valg jeg trodde var riktige, men så var de feil. Det hadde negative konsekvenser for deg. Du hadde grunn til å være kritisk for det.

Så hvorfor husker jeg ikke gråværsdagene? De var jo også der. I stedet er savnet fylt av begjæret.

”NÅ KAN DERE BLI KJÆRESTER IGJEN”

Det var et overraskende utsagn. Vi skulle jo skilles ad.

Vi leverte deg ved porten. Vi er i koronaens tid og du ble møtt av to pleiere med ansiktsmas ker og visir, og med mild tvang ført til heisen. Vi fikk ikke være med. Plutselig var du borte. Hodet på puten ved siden av – borte. Jeg alene igjen i huset vårt, tomt kveld, tomt morgen. Savnet kommer i bølger – hvor er du? Prøver å fylle på med ting om dagen.

Avdelingslederen sa: ”Hun er akkurat der hun skal være”. Venninne S. sa ”Det er lov å kjenne lettelse”. Liksom. Jeg kjenner bare tomhet og sorg. Vemod over at dette blir slutten for oss to. Men de har jo rett. Jeg må huske at du er alvorlig syk. Ikke gruble for mye på hva årsaken kan være.

Ser på bilder, savnet griper som klør rundt hjertet. Alle disse øyeblikkene som har vært livet vårt.

Jeg ser på bilder av deg som ung kvinne. An siktet ditt, erotiske bilder. Tankene kretser rundt det vi hadde, forelskelsen. Om igjen og om igjen i hodet mitt hvordan det var og ville være igjen å kunne gyve løs på deg, være god mot, stryke og kjærtegne, trenge inn i og være hos.

Nå går vi rusleturer i parken, et gammelt ektepar. Innimellom holder vi rundt hverandre på en måte vi lenge ikke har gjort. Jeg kjenner det smale livet ditt under jakken, hoften mot min, ser profilen og hører stemmen din, og klemmer deg litt bak. Ømhet, og behaget ved å være sammen, veier opp for at vår samtale kretser rundt om ingen ting. Om igjen og om igjen: ”Hvorfor?” Du sier du er glad i meg, det gjør meg så takknemlig. Oftere nå sier du at du helst vil dø.

Kjære elskede vennen min, jeg kommer til å miste deg. Kanskje fikk jeg deg aldri egentlig – bare hatt deg til låns.

Alderdommen er blitt annerledes enn vi tenkte. Folk sier så mye: Alt har en hensikt. Man får som fortjent. Er det slik?

Produkter

Dyade 2021/4 Forsoningens dans

 

Relaterte artikler

Ok