Din psykologiske tilknytningsstil har større innflytelse på forholdet ditt enn du kanskje var klar over.
Parforhold er viktig for mange - enten man er i et eller ei. Det kan gi glede og overskudd, men også sinne, savn, konflikt og sorg. Hva bestemmer om et forhold blir godt eller ei? Hva avgjør om vi er en god match? Nyere forskning tyder på at måten vi knytter oss til andre mennesker på i stor grad påvirker dynamikken i forholdet. Evnen til tilknytning skapes i tidlig barndom, men preger våre relasjoner i voksenlivet. Nå brukes den nye kunnskapen av parterapeuter verden over.
Evne til nærhet, behov for avstand
Mange parterapeuter har de senere årene økt fokus på å identifisere hvordan vår tilknytning blir utfordret i parforholdet. Det danner så grunnlaget for å finne mer konstruktive måter å løse disse utfordringene på. Tilknytning viser til de emosjonelle båndene mellom mennesker. Mennesker knytter seg til hverandre på måter som gjerne er typisk for hver enkelt person.
Måten vi knytter oss til andre på dannes tidlig i livet og er gjerne formet av de erfaringene vi har i kontakten med våre nærmeste i våre første leveår. Et spedbarn som stort sett møter vennlige voksne som ser barnet og responderer forutsigbart på de signalene det sender, vil senere forvente dette også av andre. Personen vil være åpen og positivt innstilt til andre den møter i livet og vil signalisere at hun er åpen for kontakt og gjennom det få gode erfaringer med nærhet. Dette gjør at hun kan gi av seg selv, ta imot andre og stole på en nær relasjon.
På motsatt side av skalaen finner vi spedbarnet hvis omsorgspersoner er ustabile eller så fraværende at det grenser mot omsorgssvikt. Barnet med ustabile foreldre vil ha vanskelig for å forutse omgivelsenes reaksjon på hva det gjør. Av og til tas det i mot og andre ganger avvises det og lærdommen er at andre ikke er til å stole på. Senere vil han møte andre med tilbakeholdenhet og kanskje mistenksomhet. Ved svært fraværende foreldre vil barnets behov ikke bli møtt og det opplever ofte avvisning. Relasjonen til foreldrene vil prege relasjoner til andre senere i livet og kan føre til færre nære relasjoner og større behov for å holde avstand.
De fleste spedbarn opplever enkelte uforutsigbare, mangelfulle eller avvisende reaksjoner, selv om oppveksten i det store og hele er stabil og trygg. Derfor vil nok de fleste av oss kjenne igjen noen av de utrygge trekkene, selv om vi faller inn under en trygg tilknytningstype.
Forstå mer av din tilknytningsstil på Acems kommunikasjonskurs
Tilknytningspsykologi
Psykologen John Bowlby beskrev på 1960-tallet ulike tilknytningstyper hos barn. I nyere tid har man fokusert mer på konsekvensene for parforholdene våre i voksen alder. Bowlby mente at tilknytningsstilen ble grunnleggende bestemt av barnets behov for nærhet, for å kunne søke tilflukt i en trygg havn i usikre situasjoner og angst for å bli forlatt. Mary Ainsworth utviklet Bowlby’s teorier videre. Hun undersøkte blant annet hvordan barn reagerte når de ble forlatt av sin omsorgsperson. På bakgrunn av sin forskning lanserte hun en modell med ulike arketypiske tilkytningsstiler. Disse er senere bearbeidet og modifisert av flere forskere, som kan bruke ulike varianter, men med de samme grunnleggende trekkene. Én versjon av arketypene er beskrevet i det etterfølgende.
I virkeligheten har mange enkelte trekk fra både trygg og utrygg tilknytningstil. Vi kan snakke om et spenn der man kan ha større eller mindre grader av de aktuelle trekkene. Et hovedskille går imidlertid mellom de med trygg og de med utrygg tilknytning. Dernest finnes det flere ulike varianter av utrygg tilknytning.
Først har vi den ambivalente utrygge tilknytningsstilen. I det ambivalente ligger at man både vil ha partneren og er sint på ham. Underliggende er en lav selvfølelse og stort behov for ytre bekreftelse. De ambivalente er redde for å bli forlatt og kan lett bli oppfarende og krevende i sin kamp for oppmerksomhet og bekreftelse. I en konflikt vil de ofte bli rammet av skam og fortvilelse. Det er oftere kvinner som har denne tilknytningsstilen, men menn kan også ha slike trekk.
Den unnvikende tilknytningsstilen kjennetegnes av at man har problemer med å slippe til følelser og nærhet. Dette er personer som har lite tillit til at andre vil dem vel og de unngår derfor intimitet. De kan ha tro på seg selv, og betoner egen uavhengighet og behov for å holde emosjonell avstand til andre. Parforholdene deres kjennetegnes ofte av stor emosjonell avstand og liten grad av forpliktelse. Personer preget av denne tilknytningsstilen har gjerne vanskelig for å tilgi og tolker ofte andres handlinger som fiendtlige. Samtidig føler de i liten grad skyld etter å ha såret partneren sin. Denne tilknytningsstilen kan finnes både hos personer som har en god og de som har en lav underliggende selvfølelse. De med lav selvfølelse vil ønske nærhet, men kan ha vanskelig for å skape det selv. De med høy selvfølelse kan synes at de ikke trenger noen andre. Felles er skepsisen til andre personer og den avstanden det skaper.
påvirker parforholdets stabilitet
Gjennom arbeidet med par i krise oppdaget Sue Johnson at kilden til konflikter i parforhold ofte på et dypere plan er avvisning. Det å bli avvist er så sårende og krenkende at det kan utløse et angrep. Personer med ulik tilknytningsstil tolker verden på forskjellige måte ut fra egen sårbarhet og reagerer derfor ulikt på partnerens oppførsel. Ved å finne de underliggende følelsene og indre rasjonalene er det også lettere å løse opp i de konfliktene som oppstår på overflaten. Det er ikke en absolutt sammenheng mellom tilknytningsstil og konfliktløsningsstrategi, og det finnes mange ulike varianter og kombinasjoner. Men noen tendenser ser det ut til å være.
Personer med unnvikende tilknytningsstil føler seg tryggest når de har emosjonell avstand til partneren og skaper det også gjennom sine ubevisste strategier. Dette gjør også at de oftere føler seg mindre forpliktet i forholdet og at de er den gruppen som oftest er utro. Samtidig er det også den gruppen som har vanskeligst for å tilgi partneren. De trekker seg gjerne unna partneren i en konflikt og føler sjelden anger etter å ha skuffet partneren. Snarere kjenner de på ergrelse over partneren selv når det er de som har oppført seg dårlig.
I motsetning til de unnvikende som sjelden kjenner anger, blir de ambivalente ofte fanget av egne behov som skam og skyldfølelse i en konfliktsituasjon. Disse følelsene blir ledsaget av angst for å bli forlatt og kan bli så dominerende at de mister fokus på partneren. Nærheten og fellesskapet i parforholdet lider altså like fullt.
Evnen til å tilgi er noe som kjennetegner de med trygg tilknytning. Trygge personer har tillit til andre og at de vil en vel og har lettere for å unnskylde partneren (”hun er sikkert bare sliten”). De har lettere for å tilgi partnerens negative handlinger. De har også oftere dårlig samvittighet for egen dårlig oppførsel og har behov for å gjøre opp for seg. I motsetning til de ambivalente kan de ha denne angeren uten at den helt tar over og dominerer så mye at de mister kontakten utover.
To faktorer med betydning for om et parforhold holder over tid er hvor forpliktet og hvor tilfredse partene er. Trygge personer er jevnt over mer tilfredse både over tid og i forbindelse med kriser. De trygge føler seg også mer forpliktet av parforholdet. Det er kanskje naturlig å tenke at den unnvikende føler seg mindre forpliktet av et parforhold. Mer overraskende er det kanskje at de med ambivalent tilknytningsstil også føler seg mindre forpliktet av parforholdet enn de med trygg tilknytning gjør. Det er jo et paradoks ettersom hun ønsker en nær og forpliktende relasjon og alltid føler at hun får for lite? Kanskje er dette en strategi for å tåle engstelsen for å bli forlatt?
Tilknytningsstil og sex
Aldri er vi så sårbare som når vi bokstavelig talt kler oss nakne for et annet menneske. Derfor er det heller ikke uventet at tilknytningsstilen påvirker seksuallivet vårt. Sex kan gi den nærhet og bekreftelse som personer med ambivalent tilknytningsstil trenger. Spesielt kan de emosjonelle og intime delene av sexen være viktige for dem. Utfordringen er at de ofte vil være så opptatt av egen seksuell prestasjon at det går ut over evnen til å være der for partnerens behov.
De unnvikende legger ofte sterkest vekt på å tilfredsstille egne seksuelle behov og kan overse sin partners ønsker og behov. For dem kan sex være en måte å få ut stress på, fremme egen selvfølelse eller sosial status, gi en etterlengtet følelse av makt eller også dekke et rent fysisk behov. Dette er personer som vektlegger uavhengighet sterkt og som ofte engasjerer seg i kortvarige seksuelle forhold uten mye emosjonell nærhet. I ekteskapet vil denne personen ofte unngå sex med partneren, det blir for nært og da også for truende.
Personer med trygg tilknytning vil i større grad ha et gjensidig tilfredsstillende seksualliv der trygghet, nærhet og nytelse for begge er fokus. De kan være både den som søker og den som gir nærhet og godhet.
Alt i alt er det altså to trygge personer som er best stillet til å beholde parforholdet over lang tid. En amerikansk studie viste i 1987 at gjennomsnittlig lengde for et parforhold for en person med trygg tilknytning var 10 år, nesten dobbelt så lenge som for de utrygge.
Kan endres
Hva kan man da gjøre om man kjenner seg igjen i beskrivelsene av de uønskede utrygge tilknytningsstilene – hos seg selv eller hos sin partner? Igjen er det viktig å minne om at man kan ha noen trekk av dette uten at man dermed er så sterkt preget av det at man vil kategoriseres som utrygg i tilknytningsstilen. Dernest er det viktig at tilknytningsstil kan endres. De fleste (60-70 %) vil beholde den tilknytningsstilen de har ved 2 års alder resten av livet. Det betyr likevel at 30-40 % endrer stil, og de fleste av dem går fra å være utrygge til å være trygge.
Ved inngangen til voksenlivet har rundt 40 % en utrygg tilknytningsstil. Dersom erfaringene i nære relasjoner i voksen alder er gode, kan man etablere en trygghet og en tillit som ikke var der i barndommen. Ved å bli bevisst sitt eget mønster og ved å øke toleransen for nærhet eller avvisning kan man utvide handlingsrommet. Gjennom å bli kjent med og tåle egne lave selvbilder, kan vi lettere tåle de situasjonene der vi føler oss avvist. Det vil styrke vår evne til å takle usikkerhet, konflikt og kriser i et parforhold.
Forstå mer av egne selvbilder ved å lære deg Acem-meditasjon
Emosjonell regulering
Tilknytning er knyttet til regulering av følelser. De personer vi er knyttet til vil være ”trygge havner” der vi kan søke tilflukt når vi føler oss truet ellers i livet, enten vi er triste, usikre eller stresset på annen måte. Tilknytningspersonene bidrar med trygghet, stabilitet og hjelper oss å roe vanskelige følelser. Det å ha evnen til å knytte seg til andre mennesker bidrar derfor til en økt psykologisk styrke i å møte livets utfordringer.
En person med en ambivalent tilknytningsstil vil lett bli fanget av egen angst for ikke å være elsket, ikke være god nok og for å bli forlatt. Impulsen kan være å kreve mer bekreftelse. Utfordringen vil ligge i å gi slipp på impulsen og å la angsten/uroen være, uten at den får styre det vi gjør i forhold til partner i for stor grad. En person med unnvikende tilknytningsstil vil føle ubehag eller uro når de kommer for nær andre eller når partneren viser følelser. Når de blir usikre vil de reagere med å trekke seg tilbake og vise seg uberørt og likegyldig – som en strategi for å unngå å bli såret vil de stenge av. Utfordringen blir å tåle nærheten og både partnerens og sine egne følelser. I dette ligger det at de må lære seg åslippe til det som er i en selv og andre for å kunne være i nærheten og felleskapet i relasjonen.
Det er nettopp dette at personer med ulik tilknytningsstil reagerer ulikt når tryggheten deres er truet i parforholdet som er grunntanken i ”Emosjonsfokusert terapi” som den amerikanske psykologen Sue Johnson har vært en av pionerene i å innføre. Også i Norge tas denne modellen i bruk i større og større grad i rådgivning av par i krise.
Noe av det modellen jobber med er å forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør i forholdet, forstå de underliggende behovene og trekkene som gjør at vi reagerer negativt i forhold til partneren. Da jobber man med å slippe til de underliggende følelsene, noe som kan være spesielt utfordrende for de med en unnvikende tilknytningsstil. Dernest jobber man med å regulere følelsene gjennom å kjenne dem igjen som egne reaksjoner ut fra egen psykologi og å finne alternative handlingsmuligheter. Da jobber man også med å gi slipp på egne irrasjonelle behov og imperativer for å kunne velge mer konstruktive handlinger.
Det er ikke bare i ekteskapsrådgivning man kan jobbe med disse sidene av seg selv. I Acem-meditasjon bruker man en enkel handling (gjentagelse av en lyd i sinnet) for å slippe til det i sinnet som ikke får slippe til i en travel hverdag, også de følelsene som ikke bare er gode. Dette er en hjelp for den som ellers har en tendens til å styre unna. Meditasjonen konfronterer en, men på en myk måte, med det man spontant unngår. Man oppøver evnen til å kunne kjenne på, slippe til, noe som særlig er vanskelig for de med unnvikende tilknytningsstil.
Når vi i meditasjonen åpner opp, vil man etter hvert bli så fanget av det som rører seg i sinnet (stemninger/følelser) at man i noen grad utsetter seg for å ”miste” handlingsevnen. Å utføre meditasjonshandlingen (gjenta en lyd i tankene) blir da vanskeligere, ofte umulig. Men bare for en stund. Når vi oppdager at følelser preger handlingen, kan vi også arbeide med å gjenopprette handleevnen. Vi må da gi slipp på vår binding til følelsene, samtidig som vi aksepterer at de er der. Følelsene får være der, men vi gir noe slipp på dem slik at de ikke får prege oss i samme grad som tidligere. Dette er nyttig øvelse for de som ellers i livet lett blir fanget av egne følelser og behov, slik som de med ambivalent tilknytningsstil blir.
Ikke bare tilknytningsstil
Tilknytningsstil synes å påvirke oss i parforholdet, men er ikke det eneste som bestemmer hvordan vi reagerer og hvordan vi klarer oss. Hvordan krenkelser og projisering er hovedingrediensene i ”skilsmisseoppskriften” er omtalt i Dyade nr 4 i 2008. Medfødt temperament, seksualitet, tiltrekning og evne til forpliktelse spiller også en rolle.
En av kritikkene til tilknytningsteorien som basis for parterapi er at den ikke fullt ut tar høyde for at temperament kan være underliggende enkelte tilknytningstrekk. Dette har man i dag ikke nok kunnskap om. Likevel blir altså tilknytningsteori vektlagt mer og mer i rådgivning av par i krise, mye fordi man har sett så gode resultater i praksis. I prosessen går man ofte via barndommen for å se grunnlaget for våre reaksjoner. I tillegg er det viktig å se på hvordan våre reaksjoner oppfattes av partneren. Om vi ”holder maska” og opptrer ”behersket”, kan det oppleves som avvisning av den andre.
I likhet med den prosessen som stimuleres på Acems kommunikasjonskurs, er Sue Johnson opptatt av en kombinasjon av økt erkjennelse av hvordan vi påvirker andre og muligheten til å utforske egne reaksjoner innover. Der vi i Acems kommunikasjonsgrupper og veiledningsgrupper stimulerer deltagerne til å nærme seg sin egen skam, stimulerer Johnsen terapeuten til å følge ”smertesporet”. Ingen vekst uten voksesmerter. I arbeidet med parforholdet vil begge parter måtte dele, men også ta imot partnerens skuffelser og smerter.
Dette krever en gjensidig fortrolighet som også vil gi ny dybde til relasjonen. Slik at erkjennelsen av våre underliggende emosjoner og tilknytningsstiler ikke blir fasiten på om vi har et godt eller dårlig forhold, men gir grobunn for både personlig vekst og økt nærhet og fellesskap med partneren.
Vilde D. Haakensen
Tilknytningsstiler
Trygg |
Utrygg: Ambivalent |
Utrygg: Unnvikende |
||||
Kjennetegn |
Er lite preget av trekk fra de utrygge tilknytningsstilene. Har ofte varige forhold. Forventer at partneren vil en godt. |
Føler sterk sårbarhet, uttrykker sterkt behov for omsorg, reagerer med sinne ved opplevd avvisning. Viser ofte sterke følelser og kan være impulsive. Bruker negative følelser for å involvere partneren. |
Undertrykker sårbarheten og behovet for å be andre om hjelp. Konflikt unngås. Investerer lite i forhold. Problemer med varige, nære forhold. Ofte flere seksualpartnere. |
|||
Intimitet |
Tåler intimitet og klarer å dele følelser og så de som er vanskelige. |
Ønsker intimitet. |
I tidlige barneår ble følelser avstengt, har lite tilgang til egen emosjonalitet. Unngår fortrolighet. |
|||
Støtte |
Kan gi og ta imot støtte |
Krever støtte, aldri fornøyd. Opplever at de gir mer enn de får. |
Vanskelig å stole på andre, ber ikke om støtte Avvisende: Mener de ikke trenger støtte |
|||
Å bli forlatt |
Frykter ikke |
Frykter |
Avvisende: Frykter ikke |
|||
Tillit |
Tillit til andre og seg selv |
Tillit til andre |
Avvisende: Tillit til seg selv, men ikke til andre |
|||
Terapeutens råd |
Gled deg over kontakt med andre |
Spør om partnerens behov (ikke anta) |
Still spørsmål ved ditt ønske om å trekke deg når det føles som om en annen kommer for nær |
|||
Litteratur
Roger Ekeberg Henriksen og Frode Thuen. ”Tilknytningsteori anvendt på parrelasjoner. En litteraturgjennomgang”. Tidsskrift for norsk psykologforening. 2012. 49. 560-565.
C Nathan DeWall, Nathaniel M Lambert, Erica B Slotter, Richard S Pond, Timothy Deckman, Eli J Finkel, Laura B Luchies and Frank D Fincham. “So far away from one’s partner, yet so close to romantic alternatives: Avoidant attachment, interest in alternatives and infidelity”. Journal of Personality and Social Psychology, 2011.
Sue Johnson: Hold Me Tight. Little, Brown and Company, New York, 2008.
Hazan C and Shaver P. “Romantic love conceptualized as an attachment process.” Journal of Personality and Social Psychology, 1987.