Samtidens dominerende institusjonsdød etterlater liten tvil: Døden har reist hjemmefra. En bortgjemt død avspeiler en paradoksal fremmedgjorthet til det vi alle har felles i en multikulturell og urbant tettpakket, men isolert og segmentert levemåte.
Ritualer rundt døden varierer veldig. Fotballfans vil begraves i favorittlagets drakt; munker har lagt seg i egen kiste for å venne seg til døden.
Hverken aldersforfall, livstruende sykdom eller døden harmonerer med forever young eller 100 veier til god sex. For slike samtidsidealer blir aldring og død uinteressant, irrelevant og provoserende.