Livet plager oss. Vi hjemsøkes av små fortredeligheter og tunge lidelser. Noe kan vi kanskje forklare og sette navn på. Det er sykdom. Død. Naturkatastrofer. Vold. Krig. Men selv om vi har navn og begreper på det meste, ligger alltid et spørsmål under: Hvorfor? Hvorfor skjer dette meg? Er det en hensikt? Lidelsen er ondskapens innslag i våre liv, og bak ondskap må det da ligge en vilje, en bevisshet?
Utenfor rådhuset i Kobe står et rådyr og spiser datapapir. Japanerne har et pragmatisk forhold til naturen.
En ting er at språket aldri kan fange den ytterste virkelighet. En helt annen ting er den forvirring som skapes gjennom ulike transkripsjonssystemer for kinesisk. Du tror kanskje at du leser en artikkel om taoisme? Slett ikke. Den handler om daoisme.
Det finnes hundrevis av oversettelser av Laozis "Daode jing" til europeiske språk. Men boken er vanskelig å tolke. Under følger fire norske forsøk på å gjengi første kapittel.
Sinologien, læren om Kina, er en gren av orientalismen, men den ser ut til å bygge mer på lokale [dvs. kinesiske] kategorier og fordommer enn de fleste av sine søsterdisipliner. Inntil for noen tiår siden var det umulig for de fleste vesterlendinger å møte kinesere (med unntak av kinesiske immigranter i California). Mottagelsen av det kinesiske er derfor i høy grad blitt formidlet av orientalister i vid forstand, og dermed av selve den kinesiske ortodoksien.
D.T. Suzuki var zen-buddhismens fremste talsmann i vest. Han var tilsynelatende tolerant, men i virkeligheten nedlatende overfor vestlig filosofi og religion.