Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.
- Nøytralitet som forpliktelse
Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”
- meditasjonens moderne kulturhistorie
Vår tids entusiasme for mindfulness er den foreløpig siste av flere internasjonale bølger av interesse for meditasjon. Noen av bølgene etterlater varige spor når tidene forandrer seg, andre ikke. Hva som vil skje med mindfulness-bølgen, er for tidlig å si. Her gir Halvor Eifring en kortversjon av meditasjonens kulturhistorie i det moderne Vesten.
Acems samtid fra 1966 til 2006
Gjennom 40 år har Acem-meditasjon ikke bare vært en metode til selvforståelse, men også fungert som vindu mot verden. De brytninger det meditative prosjekt har inngått i, har gitt innsyn i samtiden, skriver Halvor Eifring.
Man lever fremover, men forstår bakover.
Ikke rart vi ofte snubler.
Mens vi venter på Godot er av de stykker i verdenslitteraturen som bygger på ett eneste bilde. Forfatteren, Samuel Beckett, bygget opp sitt drama rundt en uhyre enkel scene og handling . Man behøver knapt ha sett Mens vi venter på Godot for å forstå det sentrale poenget. "Mens vi venter på Godot", er blitt et uttrykk som brukes av langt flere enn dem som har bivånt skuespillet. Formuleringen er en måte å karakterisere ørkesløse handlinger og adspredelser; jakten etter å fylle eksistensiell tomhet med innhold. I en pregnant form har Beckett vist på scenen hva det betyr å bli stående fast, mens man forspiller å fylle sitt liv med innhold.