En utbredt vits: Hva er forskjellen mellom dødeligheten i Oslo og Delhi? Et postmodernistisk aksiom er at intet er absolutt. Men vår dødelighet er det. Gjennom noen titusener av år har over 100 milliarder med vår genetiske utrustning levd. Alle har dødd eller skal dø.
Vi får ingen ny sjanse. Vi kan si vi er frie fra Gud, men ikke fra oss selv, og vårt ettermæle. Bevissthet om døden kan hjelpe til å prioritere.
Gjennom døden går man ut av tiden og historien. At man i lange meditasjoner kan berøre det tid- og stedløse, kan gjøre det lettere å slippe til det overskridende ved døden.
I mange sammenhenger er den personlige død som venter, et ikke-tema. Den kan sette punktum for atskillige samtaler.
Erfaringen er nærmest kontraintuitiv. I visse ekstreme situasjoner er det best ikke å inngi håp, men hjelpe med å forholde seg til den død som uunngåelig venter.
Skrevet av Ole Gjems-Onstad