Alle har dødd

Menneskets dødelighet er 100 prosent; lik alle andre organismer og levende vesener. Her har homo sapiens ingen særstilling.

Den polske nobelprisvinner Wizlawa Szymborskas dikt Bidrag til statistikken :

Blant hundre mennesker …

Er de som alltid vet best

Minst femtito

…
De som fortjener medfølelse
- nittini av hundre
De dødelige
- hundre av hundre

Et tall som ikke har forandret seg

Vi skal bare dø én gang, men dødeligheten er der alltid. «We’re all ‘dying’ but just some of us on different time frames ² .» Med ordene til den tyske filosofen Martin Heidegger: Så snart mennesket er født, er det gammelt nok til å dø.

MEMENTO MORI!

Den største drøm for Romerrikets generaler var å seire på slagmarken for så av Senatet å bli innvilget en triumf, et seierstog gjennom Rom. Foran byens jublende befolkning paraderte soldater, spektakulært krigsbytte, fanger, slaver og beseirede konger og deres familie som ofte skulle henrettes. Bak den paraderende general skal ha stått en person, ofte sagt å være en slave, hvis oppgave var å hviske i triumfatorens øre: Husk du er bare et menneske, ofte omtalt som memento mori (husk du er dødelig). Uansett hvor enestående og seierrik man kan føle seg, dødeligheten unngår man ikke.

I boken SPQR omtaler Cambridge historikeren Mary Beard denne tradisjonen, men andre kilder er ikke like entydige. Uansett er uttrykk lik memento mori en gjenganger i mange kulturer som et varsko. I kristendommen har det stått sentralt som en påminnelse om den endelige dom.

TIDEN OG FORGJENGELIGHETEN

Tiden, det forgjengelige, ikke-bestandige og dødeligheten er aspekter av de samme fundamentale dimensjoner. Intet menneske, uansett hvor rik eller mektig, unnslipper tiden som en grunnleggende rammebetingelse. Mennesket kan like lite oppheve dødeligheten som tiden, det ikke-varige dødeligheten er del av.

Sikhenes religion betoner dødeligheten. Å forsøke å beherske tiden er med sikhenes formulering som å skulle holde fast eller kontrollere bølgene.

Menneskets kultur rundt døden skiller seg vesentlig fra dyrenes. Enkelte dyrearter ser likevel ut til å sørge når noen i familien eller flokken faller fra, og synes å forstå at døden er et tap. Men særegent for mennesket kan være evnen til å reflektere over egen død. Det skyldes, mener en del forskere, at menneskets bevissthet til forskjell fra dyrene tenker i tid og rom.

Neandertalere skal ha etterlatt seg noen 125 000 år gamle enkle graver³. For homo sapiens skal første kjente gravsted være 78 000 år gammelt i Kenya. Senere har gravsteder og tilhørende ritualer og markering av døden vært del av menneskets historie.

Descartes sa «Jeg tenker, derfor er jeg». En alternativ formulering kunne være: Jeg vet jeg skal dø og er følgelig et menneske.

KLARER IKKE Å VÆRE DØDELIG

I boken Udødeligheten ser den tsjekkiske forfatter Milan Kundera dødsbevissthet som en universell oppgave mennesket sjelden virkeliggjør. Han legger disse ord inn i den tyske forfatter Goethe: «Det å være dødelig er den mest elementære av alle menneskelige opplevelser, og likevel har mennesket aldri vært i stand til å godta det, forstå det, oppføre seg deretter. Mennesket klarer ikke å være dødelig. Og når det dør, klarer det ikke engang å være dødt.»

Sigmund Freud mente at menneskets ubevisste ikke godtar døden. I det ubevisste er vi udødelige.

Advokater har lært at man kan fornærme en klient hvis man minner om at det kan være ønskelig å skrive et testament. Et forsøksvis vennlig råd kan oppfattes som en dødsdom. Atskillige personer dør også uten å ha undertegnet det testament de for øvrig har gjort ferdig. Vegringen kan ha dumme konsekvenser de selv ville beklaget. Men den endelige underskriften kan utløse en frykt for at man kommer til å dø, som om man med vitner til stede undertegner på at man likevel ikke er udødelig.

En annen av Kunderas mest kjente bøker: Tilværelsens uutholdelige letthet handler om den moderne heseblesende flukt fra enhver eksistensiell forpliktelse som kan minne om egen dødelighet. «For ti år siden, da han skilte seg fra sin første kone, gjennomlevde han skilsmissen i en frydefull atmosfære som andre feirer bryllupet.» Hovedpersonen hadde lært at det gjelder å holde avstand, til seg selv, til livet, til døden: «Man må overholde tretallsregelen. Man kan nok være sammen med én og samme kvinne med svært korte mellomrom, men da må det aldri skje mer enn tre ganger. Eller man kan omgås en kvinne i mange år, men bare på betingelse av at det går minst tre uker mellom hvert stevnemøte.» Stadige skifter, og etter hvert med mye yngre partnere, kan bekrefte illusjonen at livet aldri vil ta slutt.

EPIKURS IKKE-DØD

Epikureisme, en tenkemåte oppkalt etter den greske filosofen Epikur, avviste at døden angår oss: «For så lenge vi er til, er ikke døden der. Man når døden kommer, er ikke vi der. Den angår altså hverken levende eller døde.»

Epikurs formuleringer har holdt seg over to tusen år, og er en sentral akse i enkelte filosofers omtale av døden. Man kan dele hans perspektiv på døden, uten å slutte seg til de nihilistiske, livsnytende holdninger som ofte er lagt inn i epikureismen. Undertiden sies at det er urettferdig å fremstille Epikur selv som en hedonist. Men epikureismens angivelige nihilisme illustrerer den mulig etiske konsekvens hvis døden ikke tas alvorlig. Ingenting spiller noen rolle. Man kan like gjerne blåse i alle normer og hengi seg til flest mulig av livets goder.

I romersk hverdagsfilosofi skal denne ledesnoren ha vært vanlig: Spis, drikk og ha det gøy for i morgen skal du dø. Historien er full av hendelser der en forventet undergang har vært en unnskyldning for å droppe alle normer. Utskeielsene til de siste overlevende i Hitlers bunker i mai 1945 er ett av mange eksempler.

Epikurs dødslogikk kan avvises som lek med ord der Epikur blander døden og dødelighet. Ett er om vår evne til subjektiv erfaring slutter ved døden slik at vi ikke kommer til å oppleve oss selv som døde. Som levende er vi likevel bevisst egen og andres dødelighet. Også Epikur anerkjente at dødsprosessen, veien frem til døden, kan være smertefull. Epikurs ord passer kanskje best for yngre med døden langt unna. Som eldre er skillet mellom dødelighet og døden mindre tydelig. Eldre merker gjennom svekkelse og sykdom dødeligheten som realitet.

OVERUTRUSTET MED DØDSBEVISSTHET

Den norske filosofen Peter Wessel Zappfe betraktet mennesket som overutrustet med større evner til å tenke over tilværelsen enn nødvendig for å trives.

Slik Eirik Jensen oppsummerer Zappfe i Dyade 2/2016: «Vi er de eneste levende vesenene som gjennom hele våre voksne liv kan erkjenne at våre liv kommer til å ta slutt, at det hele vil ende med vår egen død. Det er så grusomt at bare de aller modigste kan ta det inn over seg⁴ .»

Zappfe mener ikke at dødsbevissthet er en uting, men at den er en belastning. Han skal ha hevdet, forhåpentligvis ironisk, at en gravid kvinne bør tenke på at det hun bærer i magen, er et meningsløst dødsleie.

Den sørafrikanske filosof David Benatar argumenterer i boken Better Never to Have Been: The Harm of Coming into Existence, for at det er bedre ikke å være født: Tiden, alderdommen og døden gjør livet til et losing game. Som en filosof sa på et seminar der Benatars arbeid ble diskutert: Jeg er glad mine foreldre ikke var enig med ham og hans såkalte antinatalisme.

Som allerede påpekt, har mange filosofer fremhevet: Dødsbevisstheten kan brukes til noe. Vi kan ta denne tragiske dimensjon inn over oss og integrere den i et livsperspektiv.

FRELSE FRA FATTIGDOM, IKKE SKJÆRSILD

Dagens kristendom har økende fokus på moral, omfordeling og politikk. Allerede under Det annet vatikankonsil i 1960-årene, lenge før den nåværende pave Frans, endret katolsk presteopplæring innhold. Det ble lagt mer vekt på å bekjempe fattigdom, mindre på å redde sjeler fra evig fortapelse. Det dennesidige fortrengte de metafysiske undringer døden kan utløse.

Ved å løpe etter dagsaktuelle «småkrangler» om politiske spørsmål som ekteskapsformer, seksuell legning og åpningstider gjør kirken seg mindre relevant for dypere eksistensiell refleksjon⁵. Kirkens politiske engasjement kan skape et vakuum andre ikke fyller, og en følelse av at kirken svikter der den virkelig trenges. Å forholde seg til sin egen død er ikke et politisk spørsmål og ikke et livsområde der ideologisk terminologi i særlig grad hjelper.

NYÅNDELIGE FEIRER LIVET, IKKE DØDEN

Religiøse substitutter som nyåndelige bevegelser i Europa og USA har typisk ignorert eller nedtonet døden. Mange av de sentrale ledere har lagt mer vekt på evigheten i nuet enn et etterliv. Det har vært større fokus på virkeliggjørelse og selvutvikling, til å leve sterkere her og nå, enn dødelighet og mysteriet om mulig fortsettelse. Kontemplasjon over den uunngåelige slutt er ikke del av en typisk optimistisk nyåndelig visjon. Det blir for «negativt».

Liberalisme, sosialisme, kommunisme og feminisme synes uten enhver interesse for døden og et mulig etterliv. Det er meningsløst å spørre hva som skjer med en liberalist, sosialist eller feminist etter døden. Deres ideologier pretenderer ikke å gi noe svar.

Enkelte former for romantisk eller desperat nasjonalisme kan forespeile et slags kollektivt etterliv gjennom nasjonen for det individ som ofrer seg. Men det er ikke klart hva slags forhold til vår dødelighet eller dødsforestillinger dette innebærer.

1. Wizlawa Szymborska: Livet er den eneste måten. Tiden Norsk Forlag. 
2. Cass Brown i Sarah Earle m fl: Making Sense of Death, Dying and Bereavement: An Anthology. The Open University 2009 s 73.
3. José Enrique Campillo: La consciencia humana. 2 utg 2021 s 91.
4. Eirik Jensen: Eksistensielt vemod. Dyade nr 2/16.
5. Jf Trond Berg Eriksen i Alf van der Hagen: Håpet er hellig 2017 s 20.