To mennesker i Gorkij
«Dette mennesket er ikke det minste redd for noe — ikke for noenting. Og ikke for noen.» Ordene stammer fra den russiske forfatteren Viktor Nekrasov og er myntet på fysikeren og menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov.
- Salman Rushdie, Stein Mehren, Tor Edvin Dahl, Jan Myrdal, Carl Henrik Grøndahl, Rolf Brandrud, Espen Haavardsholm
Det var en gang. Europa satt på toppen av kloden og skuet stolt ut over sine besittelser i den 3. verden. I de tider var det best her hjemme: Gud, Kongen og Fedrelandet var absolutte verdier få betvilte. I de underlagte områdene - Asia, Amerika, Afrika, Australia - bodde mennesker som ikke var som oss. Vi var bedre på alle vis, hadde intet å lære. Vestens kultur ble lite forandret i møte med en annen verden.
Da Svenska Akademien i oktober 1978 besluttet å gi årets Nobelpris i litteratur til den polsk-jødiske forfatter Isaac Bashevis Singer, nå bosatt i New York, oppnådde de 18 medlemmene to ting: Å rette verdens oppmerksomhet mot en spennende forfatter det aldri har vært mye blest om — og derigjennom å vekke interessen for en høyst egenartet livsform som ble borte i nazistenes gasskamre, i Holocaust: den jødiske kultur i Øst-Europa. Deler av et folk som er en gåte både for seg selv og verden.
Hva innebærer det å ta et oppgjør med samtidens mest selvfølgelige begreper — som få stiller spørsmålstegn ved og som derfor er med på å gjøre oss fremmede for oss selv, vår egen forståelse?
Tanker om Haugtussa i NRK Radioteatret
- litteraturens skjebnevalg
Da modernismen begynte å prege litteraturen mot slutten av det nittende og begynnelsen av det tyvende århundre, ble flere av dens toneangivende represesentanter, f eks William Faulkner, Virginia Wolf, James Joyce, Frans Kafka eller Samuel Beckett, anklaget for å være vanskelig tilgjengelig. Et av deres svar var at de skildret vår indre verden. Den er krevende å få tak på. Da må en virkelighetsnær litteratur også være det.