Frigjørende å engasjere seg

Hvorfor begynte du på moderatorutdannelsen?

– Jeg hadde meditert regelmessig i to og et halvt år og vært på flere retretter. Jeg syns Acem var en bra ting, og var grepet av meditasjon. Derfor fikk jeg lyst til å bidra. Også fordi det er et viktig prinsipp at de som instruerer ikke får betalt for det de gjør. Det gir stor tillit at det faktisk er bra, man mistenker ikke folk for andre motiver enn det idealistiske. Jeg tenkte at ettersom Acems kursvirksomhet er basert på frivillighet – og det har vært bra for meg selv – da kan jeg være med og hjelpe andre til de første skrittene mot dette.

Hvordan var det å lede gruppe første gang?

– Hyggelig, spennende, morsomt, nervepirrende. Første gang jeg skulle være med var jeg engstelig: Kommer folk til å tenke at jeg ikke kan noe? Det gikk greit, men utfordringen var å lytte og la folk være der de var i prosessen sin, også når noe var uklart for dem. Jeg har en tendens til å bli ivrig, impulsen er å komme med ferdige svar og mine egne formuleringer omkring meditasjon. Jeg ser at på M1 er det mest fruktbart for den mediterende å få lov til å være i undringen – og så kan man heller hinte litt mot mulige løsninger.

Det kjennes godt å hjelpe til litt, jeg har vært med på en god del: Har deltatt på to M1- kurs (Første fortsettelseskurs) og bidratt med praktiske ting, hengt opp plakater, arbeidet med PR og skrevet, blant annet for Dyade. Det er ett eller annet med det å engasjere seg – det virker frigjørende inn i meditasjonsprosessen på et rart, underfundig vis.

Du har nylig blitt far, hvordan påvirker det meditasjonsengasjementet?

- Det er en stor omveltning. Jeg har mindre fleksibilitet tidsmessig. Jeg har satt av tid til M1-kursene, men merker at strikken er tøyd lenger nå. Hvis synet på meditasjon har endret seg med småbarnsfasen, har det trolig blitt enda mer positivt. Når barnet gråter og er frustrert over noe vi ikke vet hva er, er det lett å føle seg som dårlig far. Meditasjonen skaper litt rom: Jaja, der var den følelsen av å være dårlig far igjen. Den stemmer ikke – ikke helt i alle fall. Det å meditere skaper en ro som jeg håper og tror kommer barnet til gode. Ikke at jeg ikke blir stresset, men jeg takler livssituasjonen med mindre stress enn det ellers ville ha vært.

			Åse Helen Tveitane 34 år, lektor på videregående skole

- Jeg ville etter mange år som mediterende prøve å bidra til organisasjonen og være med litt på arrangørsiden. Mannen min er også moderator og i gang med kurslærerutdannelsen, og vi har mye fellesskap rundt meditasjonen. Nå har vi litt mer rom i familiesituasjonen, så da kunne jeg også starte.

Det å moderere gruppe er en helt annen rolle enn det å delta i en. Siden alt er så nytt, er det utfordrende å holde fokuset på en ledig måte – jeg mistet nok litt av det som ble sagt i den første gruppen. Likevel kjente jeg at det virket, og at kurset hadde noe å si for de som deltok.

Du og familien har bodd en periode i Tyskland dette året, hvordan er møtet med tyske mediterende?

Det slår meg fra Tyskland hvor likt det er med meditasjonen uansett hvor man befinner seg. Vi baler litt med de samme temaene. Det er noen kulturbetingede saker, men i bunn og grunn er det mye av det samme vi lurer på og strever med.

Tyskernes holdning er gjerne: Jeg burde vært så flink, skulle ikke hatt de forstyrrende og irriterende problemene. Minst mulig skal hindre arbeidsevnen, effektiviteten og det praktiske i livet generelt.

Manges krav til seg selv er strenge innenfor en kultur med sterkt trykk på enkeltpersonene. Derfor tror jeg mange føler en lettelse over å snakke i gruppe om meditasjonsutførelsen – og gjennom dét skape mer rom til seg selv. Som vordende moderator er jeg veldig glad for å kunne bidra til slike samtaler.

Her kan du lese mer om Acems moderatorutdannelse