Ole Gjems-Onstad
Meditasjonslærer i Acem. Professor emeritus rettsvitenskap.
At verden forandrer seg, kan få oss til bedre å se hva meditasjon har å gi.
Tidsskifte
Man blir lett nærsynt overfor egen samtid. Men de kan ha rett som sier at vi nå tar del i et tidsskifte. I etterkrigstiden har det vært atskillig å bekymre seg over: kald krig, atomtrussel, Vietnam, Afghanistan osv. Men vi har i Vesten, ikke minst Nord-Europa, i det ytre hatt en sjelden ro og fred. Gikk noe galt i ditt eget liv, var du skaket i det indre, kunne du hente en viss form for fred ved å åpne øynene. Der ute var det en relativt trygg verden og ledere du kunne være uenig med, men i rimelig grad stole på.
Nå er dette endret. Du kan ikke hente din ro der ute i verden. Man er mer overlatt til å finne den i sitt eget, sitt nærmiljø, sin familie eller de ressurser man har i sitt indre.
Alt har sin pris
Meditasjon gir avspenning og avstressing. Men ikke minst nå kan vi verdsette at resultatene av meditasjon rekker langt videre enn det.
Kastet ut i en endret, aggressiv og skremmende verden er man heldig som kan bruke Acem-meditasjon som en inngang til egne ressurser. Men alt har sin pris. Selv om det å meditere vanligvis kjennes godt, kan man i perioder utfordres av rastløshet, motstand, kjedsommelighet, uro og noe kroppssmerte. For å få tilgang til det verdifulle i meditasjon, må man også holde ut med det som i øyeblikket ikke kjennes bare greit. I en samtid med stor vekt på «feeling good» er det ingen selvfølge.
To personer tidlig i 20-årene begynte å meditere: Levende, kontaktgivende, aktive, med småplager som stress og søvnforstyrrelser; det meditasjon ofte gjør noe med. Under innføringen mediterte de markert godt og var svært fornøyd med meditasjonen. Det tok under to uker så hadde de sluttet. De mediterte så godt at aktualiseringen og paradoksale resulter kom raskt, og da også et ubehag de ikke ønsket, og som det er meningsløst å tolerere i en samtid på jakt etter lykken.
Eksistensiell forankring
I en verden ute av lage er viktige resultater av meditasjon ikke bare avspenning og avkobling. Behovet er ikke kun å slappe av etter hard jobbing eller personlige belastninger. De dramatiske ytre omskiftningene skaper ikke først og fremst en fysisk, men en eksistensiell uro. Da blir de eksistensielle dimensjoner ved meditasjon mer sentrale; levende stillhet og kontakt innover mot mer fundamentale aspekter ved tilværelsen som et motstykke til narsissistisk og selvopptatt støy.
Det dreier seg ikke om likegyldighet, eller det å kutte ut eller hoppe av den urolige verden vi nå er del av, men om det å ha kontakt med andre, mer grunnleggende indre dimensjoner. Avspenningen er viktig. En eksistensiell ro og klarhet er nå enda mer sentralt.
Personlig eksistensiell refleksjon over basale temaer, de evige spørsmål menneskene alltid har vært opptatt av, kan gi en viss avstand og ro i forhold til øyeblikkets dagsorden, turbulens og støy. Fundamentale eksistensielle problemstillinger kan hjelpe til å skille klarere mellom hva som viktig, og hva som er mindre viktig.
Det gir ro å være i meditasjon; det gir også ro å slippe seg inn i tanker over grunnleggende spørsmål. Memento mori (husk at du skal dø) gjør tollsatser litt mindre sentrale.
Ikke alene
En skremmende side ved en verden med narsissistiske ledere er hvordan den kan gjøre oss ensomme. Narsissisten bryr seg ikke om deg fordi du er den du er, fordi du er deg. Du er bare verdt noe så langt du bidrar til den andres ego, selvfølelse og gevinst. Nyttig alliert i dag, kan bety ikke verdsatt i morgen. Personlighetsforstyrret narsissisme kan gi andre valget mellom rollen som forhatt fiende eller uverdig spyttslikker.
Når vi lukker øynene i meditasjon, er vi ikke alene. Meditasjon dreier seg dypere sett om å bygge en relasjon, en indre tilknytning til de ressurser ingen kan ta fra en. En urolig samtid kan gjøre det tydeligere for oss at over tid skaper meditasjon, ikke minst de regelmessige og de lange, en åpning og en kanal til menneskets rike indre verden.
Å bygge en relasjon innover mot lys, godhet og styrke, dreier seg ikke om å tenke positive tanker, om aktivt å holde alt det vonde borte, noe det er lett å fristes til, og atskillige meditasjonsmetoder idealiserer.
Tuftet kun på ens eget, egen psykologi og egen styrke kan de positive tankene stå på skjør grunn. Å tenke positivt er noe du gjør, det er avhengig av deg og den tro du måtte ha på egen styrke stilt overfor tidens motkrefter. Med verdens uro er sterkere enn vi bare ut fra oss selv kan utjevne.
Det man i dypet kan åpne seg mot, er universelt, overskridende, med fundamentale krefter som er mer enn ens eget. Stillheten der inne, som vi kan åpne oss mot og bygge en relasjon til, er sterkere enn bråket der ute.
Kan ikke ødelegges
De ressurser og kilder vi i meditasjon kan slippe til, er i en dypere forstand uavhengig av oss. Vi kan åpne oss for det, men vi kan ikke erobre eller eie det. Det er potensielt en del av oss, men det er ikke vårt som noe vi har rett til eller besitter. Disse indre dimensjoner bare er. Det vi kan gjøre, er å slippe dem til, innstille oss på dem, gi oss selv et forhold til det.
Har man et vindu til disse sider ved bevisstheten, er det en støtte i tider som disse. Man kan være urolig for hva dårlige ledere og deres massesuggerert tilhengere i digitale ekkokamre med millioner av følgere kan ødelegge. Men disse ressurser, disse sider ved tilværelsen vi kan ha kontakt med i meditasjon, kan de ikke slå i stykker.
På ytre måter kan andre forstyrre, skade og hemme den enkeltes mulighet for kontakt med disse dimensjoner. Men ingen mennesker, om enn aldri så mektige, kan skake, skade, fjerne eller eliminere de eksistensielle krefter det her dreier seg om. Det er noe som er og vil være, uavhengig av det som skjer i det ytre. Men verden kan oppføre seg slik at mindre av det blir tilgjengelig.
Å meditere er ikke å be. Men man kan behandle sin meditasjon med respekt, og gi den de beste muligheter for å bygge en relasjon innover. Vi kan bruke uroen der ute til å bli mer bevisst det gode vi åpner oss for i meditasjon sammen med alt det andre som er der. Gjennom enkle handlinger kan vi minne oss om det vinduet mot det lyse meditasjon er.
Man kan tenke gjennom hva som skaper de beste ytre forutsetninger for en meditasjon som åpner, som slipper til, og når den best plasseres. Hvordan er det før ettermiddagsmeditasjonen å skifte tøy slik at du markerer at det nå dreier seg om noe annet? Hvordan er det å gi seg det halve eller hele minuttet etter meditasjon for å kjenne på det du var inne i, det som var der?
For dem som er i en livsfase der de har tid, hva med ganske enkelt å meditere noe lenger?
Der vi ikke er konkurrenter
Et sterkt uroelement ved det som nå skjer i verden, er en dyrkelse av å være uempatisk. Den som tar hensyn, blir svak. Man blir bare stor ved å være seg selv nok.
Det meditative budskap er annerledes. Muligheten til en relasjon med det som virkelig er sterkt, varig og usårlig, forutsetter sensitivitet, empati og forfinelse.
I meditasjon nærmer man seg det mennesker i essens har mest felles. Å bygge en relasjon til dette indre felles, blir et slags oppgjør med det å skape et alter rundt egosentrisitet og egeninteresse; et alternativ til den fundamentale misforståelse at styrken ligger i det å sette seg selv først.
Ser man på menneskets ytre historie fra en overordnet synsvinkel, vant vi over fysisk langt større og sterkere vesener fordi vi samarbeidet mye mer enn andre dyr. Et typisk kjennetegn ved menneskelige samfunn som over tid har vokst, er samvirke, fellesskap, en kulturell og kunnskapsmessig felles kapital. Også dette er sammensatt, mennesket synes unikt ved vår vilje til å torturere og drepe dem som tenker annerledes.
Til forskjell fra det mange ikke-mediterende tenker, er meditasjon en orientering i retning av fellesskap. Det vi åpner oss for der inne, er universelt, allment, en essens alle mennesker kunne ta del i. Å slippe til disse dimensjoner ved meditasjon kan gi et indre personlig ståsted for å se at de som splitter, tar feil. I det meditative og fundamentalt eksistensielle er vi ikke motstandere eller fiender.
Ute i verden har mennesket gitt plass til mye antagonisme, aggresjon og konkurranse. Disse krefter får lett stor plass i den ytre verden hvis de ikke holdes i sjakk. Der inne i det meditative når vi overskrider det psykologiske og åpner oss for det eksistensielle, forsvinner denne kampen og stridighetene. I det indre fundamentale har de ingen plass. Det man kan ha kontakt med og bygge en relasjon til i det meditative og eksistensielle, dreier seg om ressurser som aldri tømmes ut, der ingen kan ta noe fra andre, der din gevinst også er min
Å meditere er ikke bare en mulighet til å finne en kilde til personlig ro i urolige tider. Det kan bidra til å undergrave den misforståelse at narsissisme, selvopptatthet, fiendtlighet og uforpliktethet gjør oss sterkere.
Artikkelen er basert på et innlegg på en kurslærersamling i Oslo 5. april 2025