En hektisk arbeidsdag, en voksende gjøremålsliste – og en kurskveld i Acem. Bård Haakensen oppdager at han drar hjem med mer energi enn da han kom. Hva er det ved frivillig arbeid som gir overskudd?
At man blir opplagt av å jobbe frivillig i Acem, er ikke opplagt. Eller er det det?
En lang og hektisk arbeidsdag er slutt. En av de dagene der todo-lista vokste istedenfor å krympe. Jeg setter meg på sykkelen og tråkker mot Acem-huset, fortsatt med hodet fullt av problemer som skal løses, planer som skal legges og ting jeg egentlig burde ha rukket. Etter tre timer i Sporveisgata setter jeg kursen videre hjemover. Og selv om jeg finner nok en ting å føye til todo-lista (det har blitt mørkere og sykkellykten min forsvant i fjor), har jeg merkbart mer energi enn da jeg kom. At energinivået avhenger mer av hva vi gjør i løpet av en dag enn hvor mye, er for så vidt logisk, men at jeg føler meg så opplagt etter en så lang dag, er rett og slett tankevekkende.
Mye av energien vi bruker i hverdagen handler om oss selv. Vi ønsker å gjøre det bra på jobben, utvikle oss, holde oss i form, få ting til å fungere i familien eller ha et godt sosialt liv. Det er naturlige og viktige mål. Men de har også noe felles: Oppmerksomheten er rettet innover mot vårt eget liv og våre egne prosjekter. Det er en lang strikk. Det finnes alltid noe som ikke funker, eller kunne vært bedre.
Når jeg holder kurs, skjer det ofte noe annet. Oppmerksomheten flytter seg. Det viktigste er ikke lenger hvordan dagen min har vært eller hva jeg selv skal oppnå. Jeg blir opptatt av deltakerne og av det de er i ferd med å oppdage. Kanskje er det noen som merker at det faktisk går an å meditere regelmessig, selv om hverdagen er travel. Kanskje får noen en ny forståelse av hvorfor tankene vandrer. Kanskje oppdager noen at stresset ikke behøver å styre hele opplevelsen av hverdagen. Det er noe eget ved å være vitne til at andre oppdager noe som kan få betydning i livet deres. Jeg tror ikke det er tilfeldig at dette ofte oppleves så energigivende.
I vår tid snakkes det mye om selvrealisering. Det er lett å tenke at utvikling primært handler om å forbedre seg selv, forstå seg selv eller oppnå egne mål. Men kanskje har en slik tankegang også sine begrensninger. Mennesker ser ikke ut til å trives med å være opptatt av seg selv hele tiden. Vi trenger også å være engasjert i noe utenfor oss selv. Noe som er større enn våre egne prosjekter, noe som gir en følelse av mening. For meg er dette en viktig del av frivillighet i Acem.
Men det handler ikke bare om å gi. Det handler også om hva man får. Gjennom årene har jeg lært mye av å være frivillig i Acem. For å kunne bidra til andres meditasjonsprosess har jeg måttet utvikle en dypere forståelse av både det faglige og min egen meditasjonspraksis. Jeg har lært mer om psykologi gjennom å lytte til forskjellige menneskers erfaringer, om samarbeid og gruppedynamikk, og ikke minst hvordan min egen psykologi og etablerte mentale vaner påvirker meg i dette samspillet.
Frivillighet har på mange måter blitt en praktisk arena for den samme utforskningen som skjer i meditasjonen. Derfor opplever jeg heller ikke frivillig arbeid som altruisme i vanlig forstand. Jeg gjør det ikke som et offer. Jeg gjør det ikke fordi jeg setter mine egne behov til side. Snarere tvert imot. Jeg gjør det fordi erfaringen har lært meg at det er bra for meg å gjøre noe for andre. Ikke hele tiden, og ikke på bekostning av alt annet, men som en del av en balanse.
Kanskje er det derfor jeg så ofte går hjem fra et kurs mer opplagt enn da jeg kom?