"Jeg kan tidvis føle meg utilstrekkelig når jeg mediterer. Metodelyden blir aldri lett og uanstrengt og er alltid knyttet til pusten. Hva bør jeg gjøre?"
"Meditasjon er ikke bare enkelt selv om det kan høres sånn ut. Jeg synes det er vanskelig å gjenta lyden slik det skal gjøres. Noen sier at de kan ty til metodelyden når noe er vanskelig, og at den er lett å gjenta. For meg er det ikke slik. I veiledninger får jeg trøst og høre at det er helt greit. Men det er ikke det. Så noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg fortsetter å meditere. Men jeg er ganske sta og er opptatt av å løse problemer."
Følelsen av utilstrekkelighet er vanskelig å håndtere. Det gjelder i alle sammenhenger av betydning i livet. Noen gir opp når de overmannes av følelsen. Andre slåss. Noen blir nysgjerrige på hva det innebærer. Vi forfølger den siste tråden. Noen synonymer til utilstrekkelig: annenrangs, avmektig, dårlig, elendig, ikke noe tess, maktesløs, sjaber, ussel, verdiløs, ynkelig. Ord som beskriver det vi langt fra ønsker å bli beskrevet som. I meditasjon er det egen vurdering, men tanken er vel at andre ville vurdere det på samme måte hvis de kunne se ens begredelige utførelse.
Vurderingen er i forhold til en standard; våre forventninger. En som løper 100-meteren på 20 sekunder synes det var en god tid hvis han ikke forventet noe bedre. Men en som konkurrerte, ville bli fortvilet over en så dårlig tid. Eller man kan tenke at man burde være bedre enn man er. Man burde jo forvente mer av en selv. Fortsatt er man lavt på stigen av prestasjon.
Men prestasjon hører ikke hjemme i meditasjon. Du er alltid på rett sted i din meditasjon har du kanskje hørt. Så hvorfor kan ikke metodelyden få være sammen med pusten uten at det utløser følelsen av utilstrekkelighet? Eller videre: Hvorfor kan du ikke føle deg utilstrekkelig og godta at det er slik det er. Det er den følelsen som er der, og den skal få være der. Grunnregelen sier at man skal gjenta lyden så lett og uanstrengt man kan, og la resten få være som det er. Bearbeidelse skjer når det som kommer i meditasjon får rom til å spille seg ut, og følelser får være der uten å bli jaget bort.
Ok kan du si, det godtar jeg. Men lyden er ikke lett og uanstrengt. Nei, hvis du handler på følelsen av utilstrekkelighet og prøver å korrigere utførelsen hele tiden, blir det anstrengt. Hvis du derimot lar gjentakelsen av lyden få være slik den er, på tross av din negative vurdering, tilfører du ledighet i meditasjonen. Det er ingen objektive krav til at lyden skal være tydelig, riktig rytmisk og klar eller uavhengig av pusten. Det vil variere med hvor du er i meditasjonen og i hvilken grad du er styrt av metatanker som forteller at du ikke får til utførelsen. Hvis du slapper av på kravene til utførelsen kan det bli rotete og uklart. Fint! Du slipper deg inn i et felt som er ukjent og lar ikke metatankene styre. For å bli kjent med det som er der, må du tillate at metodelyden til tider har en form som ikke på noen måter tilfredsstiller krav til klarhet eller fullstendighet.
Det betyr ikke at man ikke skal korrigere utførelsen. Den endring vi foretar skal alltid gå i retning av mer ledighet og mindre anstrengelse. Er det åpning for dette, kan man prøve det ut. Blir det streving, lar man det være. Det er ikke å gi opp. Det er å meditere på ledighetens premisser.